Ja, då svarer eg: JA!

2015-01-08 10.33.15

Ja, for det er både vondt og godt å leve. Slik er livet, alle sine liv er slik. Livet er ikke bare godt, men det er heller ikke bare vondt! Det varierer. Noen ganger føles livet helt totalt skit! Og andre ganger føles livet helt herlig! Det varierer som sagt. Jeg har kanskje hatt en periode der livet generelt sett har vært ganske skit, men jeg velger å tro at det er på vei og snu. Jeg velger å tro at livet skal begynne å smile litt mer til meg. Jeg er, forhåpentligvis, ferdig med innleggelser for en stund. Sist innleggelse varte i bare tre dager. Da fikk jeg minska zyprexa-dosen og skrevet en ny kriseplan som er på mine premisser, som jeg kan kjenne meg igjen i, og ikke bare en kriseplan behandleren min sier at jeg skal ha som jeg ikke selv vet hvordan og når jeg skal bruke.

Jeg ble møtt av fantastiske mennesker, som respekterte meg, og som ville mitt beste og som virkelig så meg som menneske! Jeg er virkelig takknemlig for det, men og litt trist fordi at jeg vet at om jeg skal inn igjen, vil ikke den fantastisk legen være der for hun skal snart videre i livet sitt. Men forhåpentligvis vil nok noen av de andre gode folkene være der.

Ellers har jeg en ting til å fortelle, men det er så kult og bra og fett at det bare må ha et eget innlegg!

Free indeed?

Hey orphan boy, hey orphan girl
Fighting hard to make it in the world
Can you hear the whisper in your broken heart?
You’ve been your Father’s delight from the start
Don’t you be afraid now, you’re not alone
Everything is paid for if you want to come home
So come on out of the darkness, so you can see
See Christ the Savior has set you free
See Christ the Savior has set you free

Free to live; free to love, free to dream, free to change the world
Free to run, free to be
Who the Son sets free is free indeed

Hey baby boy, hey baby girl
You’re as bright as the sun in this brand new world
He took off all of your guilt, took off all of your shame
So come learn the ways of freedom in Jesus name
So come learn the ways of freedom in Jesus name

We run with power and love
We run, our hearts ablaze
We run, and the nations see
Who the Son sets free is free indeed

Jeg sitter i senga og hører på denne nydelige sangen av Andy Wallis, en bra mann, men jeg skjønner ikke sangen helt, eller jeg skjønner den jo, og jeg vet jo at den har røtter i fra Bibelen,

john-8-36.jpg

I Johannes 8,36 står det nemlig Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri. Men, mitt spørsmål er, hvordan blir man satt fri? Jeg føler meg så fanget i sykdommen, jeg klarer ikke komme ut av det, jeg klarer ikke å føle meg fri og å leve det livet Gud har tenkt for meg, for han har vel ikke tenkt at jeg skal føle meg fanget vel? Har han ikke bare gode planer for oss og tanker om håp og framtid (Jer 29,11)? Og, tro meg, jeg har bedd og tryglet, ropt og hvisket, og så har andre og. Hvorfor føler jeg meg så fanget? Er jeg ikke god nok for Gud? Gidder han ikke bruke tid på meg? Jeg veit ikke …

Det siste bilde

jojo

Dette er et av de vakreste bildene som noen gang er tatt av meg. Jeg er sammen med mine to beste venner på den tiden. Jeg er virkelig lykkelig på det bildet. Jeg er glad og fri. Det er også et av de siste bildene av meg pleier jeg av og til å si. For det var også den kvelden de kom og tok meg. Overrumplet meg uten forvarsel. Plutselig, uten at jeg noen gang kunne ane at noe slikt gikk an. Jeg forstod det ikke da, ja jeg forstod det ikke før mange år etter. Men dette var den første gangen jeg ble tatt fra verden og inn til dem. Det var starten på hva psykiatrien så fint kalte dissosasjon, og som jeg nå kaller stemmehelvetet. Det var der det hele begynte. Vi lekte blitz-leken og jeg fikk et bein kraftig i hodet. De lurte på om jeg hadde fått hjernerystelse, men siden jeg ikke kasta opp så tenkte de at det gikk bra. Det var noe bare de tenkte. For jeg hadde det helt for jævlig om jeg kan bruke slike ord der jeg satt, litt fjern fra de andre og hadde det skikkelig vondt.

Jeg kan ikke beskrive hva som hendte den dagen, men jeg kan beskrive hva det utviklet seg til. Jeg kom lengre og lengre og oftere og oftere inn i et rom. Et lukket rom uten dører. Et ovalt rom, som innsiden av et egg. Og jeg bare sklei og sklei nedover mot midten på det glatte gulvet. På midten stod et bord med fire stoler rundt, og under det bordet gjemte jeg meg. Jeg var livredd. Livredd for det som kom og skulle ta meg. Det var en ekte frykt, noe ligende angst. Og ofte når jeg fikk angst, og ikke klarte å være i denne verden med alt det vonde inni meg fløt jeg sakte inn i dette rommet. Et rom der angsten hadde en grunn og ikke bare var angst. En angst der jeg i alle fall hadde noe å være redd. Dem. De som både hadde vist seg for meg for mange år siden i form av skygger, og som ikke ville vise seg ordentlig for meg før mange år i form av stemmer og skikkelser.

I mange år fløt jeg fram og tilbake fra virkeligheten og rommet, helt til rommet ble virkelig, og virkeligheten ble rommet. I noen perioder søkte jeg rommet flere ganger daglig, det ble et så stort problem at jeg ble utvist fra skolen på grunn av dette. De kunne ikke ha meg der når jeg lå skjelvende på gulvet og var et helt annet sted fra tid til annen. Det fikk meg til å skjerpe meg. Bruke hele kroppen for å holde meg borte, ikke falle inn i rommet mens jeg var på skolen. Ikke la det skje. Skolen var for viktig. Og jeg klarte det, men det tok hele kreftene mine og. Jeg var mye borte fra skolen etter det. Jeg orket ikke å gå på skolen. Det tok så mye energi. Det tok for mye energi.

Jeg falt mye ut utenfor skolen. Jeg husker det godt, samtidig som jeg ikke husker det. Jeg husker glimt fra smertene jeg hadde inni rommet. Jeg husker glimt fra virkeligheten når folk prøvd å ta kontakt med meg. Jeg husker det gjorde vondt. Jeg husker bekymringene og smertene det påførte dem rundt meg. De sa jo selvsagt ikke dette. De sa det gikk bra og at jeg var den viktigeste. Men jeg klarer ikke helt å tro dem. Det var uskyldige mennesker som plutselig ble kastet ut i noe de egentlig ikke burde vært med på. Noe som egentlig bare meg og mitt.

Jeg husker de skulle ta meg. Jeg husker de spiste meg innen fra og ut med skje. Jeg husker jeg var livredd. Jeg husker smerten. Jeg har blitt fortalt at pupillene mine var like store som det blå rundt. Jeg har blitt fortalt at jeg stammet. Jeg har blitt fortalt at jeg hadde rykninger i kroppen. Jeg har blitt fortalt at jeg likevel skulle ut å røyke, det dog når jeg hadde kommet mer til meg selv. Jeg har blitt fortalt mye om det. Og jeg husker litt av det. Jeg vet sånn cirka hvordan det gikk for seg. Men det jeg husker mest av alt. Det var at det gjorde vondt. Og at jeg var redd.

Men rommet ble virkelighet og virkeligheten ble rommet. Jeg sluttet å falle ut, og stemme introduserte seg så pent for meg. Monstrene også. Og skikkelsene. Ja, egentlig alt. Men det er egentlig også en helt annen historie, men alt begynte den kvelden. En av de beste kveldene i mitt liv. Med pepperkakehusbaking, beste venner og et flott solid ungdomsmiljø på ungdomsklubben. Ja, det var egentlig der alt begynte. Og jeg savner det egentlig, ja både livet før, men og livet med rommet. Den trygge plassen som var så utrygg, men likevel, der hadde alt sine logiske grunner. Sånn utenom at det var alt i mitt hode og ingen andre kunne forstå det.

Friminutt

På barneskolen husker jeg jeg hatet friminuttene, det betydde bare for meg å stå alene og være ensom. Jeg likte mye bedre å lære, men da jeg kom på videregående var det motsatt. Både fordi jeg hadde fått venner å være med i friminuttene, og fordi sykdommen hadde gjort ny læring vanskelig.

Nå, nå har jeg ingen skole og få friminutt fra, men jeg har likevel friminutt. Friminutt fra sykdommen, friminutt fra angsten, depresjonen og alt det vonde, og det kalles jobb. Det er jo ingen ordentlig jobb og jeg får jo ikke betalt, men det er likevel for meg en jobb. Og et friminutt. Det er herlig. I dag hadde vi møte, eller møte og møte, vi samlets, meg, sjefen min og kontakten min i AmB. Og jeg fikk sagt hvordan jeg følte det, og det gledet de andre. Og det gledet meg. Jeg stråler når jeg er på jobb. Selvsagt er ikke alt like moro, men jeg liker det. Jeg får fri! jeg får et friminutt fra alt det dumme.