De har gitt meg opp …

De har gitt meg opp, iallfall nesten. Det føles iallfall slik. Husker dere at jeg sa at jeg var hos et menneske på DPS og ikke bare en bitch? Ja, hun er et menneske fortsatt, men jeg var hos henne i dag, og det var heller en ganske dårlig opplevelse for å si det mildt.

Hun (mennesket) hadde misforstått behandlingsteamet. Hun trodde hun skulle gi meg behandling. Det var tydligvis feil. Hun skulle egentlig bare avslutte meg. Men siden hun hadde begynt så skulle jeg få 5-10 timer til hos henne. Og det er vel greit nok, det er jo helt normalt i spykiatrien å gi folk tidsfrist på å bli friske. Men problemet er at de ikke vil gjøre meg frisk. De vil bare at jeg skal overleve.

Det jeg har inni meg er som en betent byll, og istedenfor å renske opp i byllen så har de bestemt seg for å legge et plaster på med et skikkelig godt lim på. Jeg skal altså få noen øvelser jeg kan gjøre når jeg har det ille, istedenfor å renske opp og bli infeksjonsfri så skal jeg bare legge et plaster på å fortsatt ha betennelsen inni meg.

Jeg er skuffa, lei meg og flyforbanna egentlig. Skjønner de ikke at jeg trenger å renske opp litt? At jeg har mange ting inni meg jeg trenger å snakke om? Skjønner de ikke at livet mitt er et helvete? Jeg er så forbanna, så skuffa og så lei meg. Jeg har blitt gitt opp, det er ikke håp for meg. De vil bare jeg skal klare meg alene midt i all dritten. For det var faktisk det de egentlig ville. De ville hun skulle avslutte saken min på DPS. Det har jeg får noen timer til å lime på plass plasteret virker egentlig bare som et kompromi.

Jeg har hatt to til to og en halv dårlige uker nå. Men jeg har hatt et håp om å få det bedre. At dette mennesket kan hjelpe meg om ikke annet. Men, tydligvis vil de på DPS det annerledes. Det håpet jeg hadde kan sammenlignes med en liten stearinlysstubb, som de nå har tråkka på, knust ned i grusen og spytta på. Jeg vil bare gi opp nå, siden jeg allerede har blitt gitt opp. Og ja, som sagt hadde jeg to til to og en halv dårlige uker, men jeg var ikke suicidal, heldigvis, men nå kjenner jeg tankene begynner å komme. Vet ikke hva jeg skal gjøre med alt dette. Er rådvill og veldig lei meg.

God bless!

Det skal gå over

og jeg har sett alt dette før jeg vet hvordan det går
det går sånn som det gjør når man er redd det man ikke forstår
men jeg vil høre noen si at også dette
det skal gå over

Jeg siterer Siri Nilsen sin sang Jeg vet. Og problemet er at jeg ikke vet, klarer ikke å tro iallfall at dette skal gå over. Jeg skulle ønske jeg visste, jeg trodde, og jeg håpte at det skulle gå over, men jeg er så redd, så veldig veldig redd for at det ikke skal det.

Det har vært stille fra meg en stund, ikke fordi ting har gått så bra, men fordi ting har gått så dårlig. Så dårlig at jeg ikke har orka, klart eller villet formulere noen ord om hvordan jeg har det. Utsettelse, utsettelse, utsettelse, ta livet minutt for minutt, slik har jeg levd. Det har blitt mange minutter og leve. Litt for mange om du spør meg. Men, nå er jeg iallfall utksrevet og skal klare meg selv, og ifølge fastlegen så må jeg stole på at de visste hva de gjorde da de skrev meg ut. Problemet er bare at jeg ikke stoler på meg selv, eller at de visste hvordan jeg hadde det da jeg ble skrevet ut.

Men jeg tar minutt for minutt, lider meg gjennom det som jeg er så flink til. Skulle ønske jeg var litt mindre flink til det egentlig jeg.