1-2-3-tips?

Nå har jeg opprettet et nytt innlegg uten egentlig å vite hva jeg skal skrive. Jeg har bare lyst å formidle et håp til noen. For hvorfor skulle ikke andre kunne få det bra, når det generelt sett går mye bedre med meg nå. Ja, selvsagt jeg har tunge dager jeg og. Men verdenen min går heldigvis ikke under for den skyld. Jeg aktiviserer meg med noe annet, jeg tvinger tankene vekk. Jeg har ikke noen gode 1-2-3-tips så blir alt bra igjen. Behandleren min har disse 1-2-3-tipsene, de går ut på en stabil døgnrytme, ordentlig mat og fysisk aktivitet (og å ta eventuelle medisiner). Jeg vet ikke om jeg tror henne. Jeg var i fysisk aktivtet i opp til over fire timer i uka, og det hadde egentlig ingen effekt på meg. Døgnrytme tror jeg på, men at det skal være så lett som disse 1-2-3-tipsene, det tror jeg egentlig ikke på. Jeg tror på å ta medisiner, jeg tror på å sove nok. Jeg tror at ordentlig mat er viktig. Men at fysisk aktivitet skal være en vidunder medisin, nei, det har ikke jeg opplevd det som. Men noe annet som jeg har opplevd som en vidunder medisin, det er det å ha begynt å jobbe. Jeg er et helt nytt menneske (syns jeg selv da) etter at jeg begynt å jobbe. Jeg har noe å fylle hverdagen min med. Jeg har noe å glede meg til. Jeg har noe meningsfullt å gjøre. Det betyr mye. Og det betyr selvsagt ikke at jeg ikke kan ha nedturer eller noe slikt, men det betyr at hverdagen min er mye bedre nå, enn for et år siden eller to år siden om du vil.

Nå sier jeg ikke at alle skal haste ut i en jobb, men å finne noe som virker menigsfullt og der en føler seg verdifull er viktig. Og i en rett jobb gjør man det, og de fleste klarer å jobbe litt, det trenger ikke være snakk om 100 % stilling, men noen timer en gang i uka kanskje.

Men, nå har jeg egnetlig bare snakka meg vekk, men dette med å få folk ut i jobb engasjerer meg! Vel og merke til rett tid.

Hvordan går det egentlig?

Ja, det lurer du kanskje på? Jeg føler jeg skylder mine lesere en liten oppdatering om hvordan det egentlig går siden jeg blogger så lite for tiden. Og den eneste grunnen til at jeg blogger lite for tiden er fordi jeg har det bra. Det er ikke så mye å blogge om, og blogger jeg blogger jeg på den positive bloggen min, og vil du ha adressa til den så si i fra.
Jeg går fortsatt på medisiner og de holder alt i sjakk. De får meg til å kunne leve noe såkalt normalt. Jeg sliter fortsatt med noen ting. Høye lyder, skremmende høyder og en smule angst, men det er levelig. Selvsagt skulle jeg ønske jeg kunne gå på kino uten å føle ubehag for de høye lydene, men det minner meg bare for mye om hvordan det er å stemmekaos. Selvsagt skulle jeg ønske jeg kunne gå opp i stilas uten å være livredd for å falle ned å skade meg, men forloveden min for bare finne noen andre som kan hjelpe ham. Og sist, og absolutt ikke minst skulle jeg ønske jeg ikke hadde denne ubehagelige angsten hele tiden. Denne angsten som får meg til å røyke mer enn en skorstein og som gjør meg ukonsentrert, urolig og fjern. Selvsagt skulle jeg ønske jeg kunne leve uten denne angsten, men jeg klarer og å leve med denne angsten og det er det viktigste for nå.
Og ja, jeg skal gifte meg til høsten. Med verdens mest herligste gutt. Som ser hele meg og elsker hele meg. Som ikke liker min sykdom, men som aksepterer den og det som følger med den. Som hjelper meg gjennom vonde dager. Som styrker meg og tror på meg. En som tror at jeg en dag skal bli helt frisk, og de dagene jeg ikke klarer å tro det selv, så tror han for meg.
Jeg har nå noen måneder vært dagpasient ved dpset i kommunen. Jeg har gått tur, spilt ballspill, brent bål, lest aviser, slappet av, lekt og spist mye god mat. Jeg har gått fra å være hjemme hver eneste dag til å to dager i uka være med andre. Være sosial, bevege meg og få nye inntrykk. Ved schizofreni er hverken for lite eller for mye inntrykk bra, men en balanse er bra. Jeg føler jeg har funnet denne, og selv om jeg fortsatt blir sliten av å være på dpset så gjør det godt. Selv om jeg har angst hver morgen før drosjen kommer og henter meg så er det deilig å gjøre noe, noe som helst annet enn å bare sitte hjemme. Jeg trives, og det beste ved det hele, jeg hadde noe å ta ferie i fra. Jeg kunne si, nå har jeg ferie. Ikke det at jeg ikke ville være der, men det var noe å ta ferie fra. Det var noe som gjorde meg litt mer normal, litt mer likestilt. Jeg hadde ferie, slik som alle andre.
Jeg begynner på skole til høsten. Jeg skal ta opp sykepleien igjen. Begynner på nytt, i håp om en enklere start. Jeg vet helt ærlig ikke hvordan det skal gå. Jeg gruer meg for å ikke mestre det. Jeg gruer meg for at jeg enda en gang skal treffe veggen, og jeg vet, at denne gangen kommer det til å skje i all for høy hastighet, for jeg har ikke tenkt å gi meg med det første. Jeg har tenkt å kjempe til siste slutt, for dette vil jeg klare. Selv om jeg ikke vet om det er sykepleier jeg vil bli, vet jeg at jeg må gjøre noe. Jeg kan ikke bare bli sittende som en pasient. Jeg er lei av å bare være en pasient. Jeg vil være noe mer, noe annet også. Jeg kan godt være pasient, for det er jeg, og det har jeg godtatt, men jeg har behov for å være noe annet også. Jeg har behov for å være noe mer. Så jeg gleder meg, og gruer meg til studiestart. Jeg vet ikke hvordan det vil gå, men jeg det er noe annet, noe mer.
Så dette er hvordan det går. Jeg gleder meg til i morgen, jeg gleder meg til framtiden. Jeg lever, jeg er ikke bare i live. Jeg elsker mer enn jeg hater. Jeg ønsker å leve mer enn jeg ønsker å dø. Jeg er stabil og levende. Jeg er fornøyd.