Jeg vet ikke …

Jeg vet ikke hvem jeg er. Hva jeg er. Hvorfor jeg er. Og ikke minst, hvordan jeg skal reagere. Jeg skjønner ingenting. Ingenting av hva som skjer. Hvorfor det skjer. Hvem jeg er. Hvorfor jeg er. Jeg skjønner ingenting.

Jeg vet ikke om jeg er oppe eller nede. Jeg vet bare at jeg ikke er normal og i såfall hvis dette er normalt vil jeg ikke ha det slikt. Jeg håper og tror at dette ikke er nomalt.

Jeg er oppe. Fri som fuglen på himmelen. Mange planer. Store planer. Glad. Masse energi.

Jeg er nede. Fanget som fuglen i buret. Tiltaksløs. Lei. Suicidal. Deprimert. Ingen energi.

Jeg vet ikke hvor jeg er. Jeg vet ikke hvem er. Jeg vet ikke hvorfor jeg er. Hva er jeg? Hvor er identiteten min? Er jeg oppe? Er jeg nede?

Jeg er forvirra. Lei. Trist. Hyper. Verdensmester. Håpløs. Energisk. Lat.

Hvem er jeg? Hva er jeg?

Jeg skjønner ikke dette.

Vær så snill. Hjelp meg!

Reklamer

Lysere framtidsutsikter?

Jeg snakka med legen min på DPS i går, han sa jeg skulle begynne på efexor igjen, jeg har egentlig trodd at denne ikke har virket noe særlig, men da jeg sluttet på den begynte jeg å vingle noe grusomt i humøret. Skulle ingenting til for å gjøre meg trist eller sint, men heller ikke glad. Dette kompanserte jeg på med en uke på DPS, noe som egentlig ikke hjalp så veldig, men det som hjalp var da jeg kom hjem og begynte å drikke. Det var som om verden ble mye enklere å ha med å gjøre da jeg hadde noe innabords. Jeg vet at det er en SKIKKELIG dårlig mestringsstrategi, men det funka, og desperat som jeg var så drakk jeg uansett hva jeg skulle, bortsett fra da jeg skulle på jobb da. Det hadde virkelig ikke passer seg, og dessuten så har jeg det som oftes bra når jeg er på jobb uansett da.

Men i dag begynte jeg på efexor igjen, og jeg tror egentlig ikke den funker så fort, men til nå har jeg følt meg mye bedre. Kanskje litt placebo-effekt, men så lenge det funker så er det greit for meg! Så nå sitter jeg bare å nyter at jeg ikke har vondt og venter på min nye telefon som jeg tror kommer i posten i dag, ellers så er det en annen pakke som kommer. Vet ikke hva annet det skulle være, men jeg har jo bursdag om et par dager så man vet jo aldri. Godt har jeg det hvertfall.

Det siste bilde

jojo

Dette er et av de vakreste bildene som noen gang er tatt av meg. Jeg er sammen med mine to beste venner på den tiden. Jeg er virkelig lykkelig på det bildet. Jeg er glad og fri. Det er også et av de siste bildene av meg pleier jeg av og til å si. For det var også den kvelden de kom og tok meg. Overrumplet meg uten forvarsel. Plutselig, uten at jeg noen gang kunne ane at noe slikt gikk an. Jeg forstod det ikke da, ja jeg forstod det ikke før mange år etter. Men dette var den første gangen jeg ble tatt fra verden og inn til dem. Det var starten på hva psykiatrien så fint kalte dissosasjon, og som jeg nå kaller stemmehelvetet. Det var der det hele begynte. Vi lekte blitz-leken og jeg fikk et bein kraftig i hodet. De lurte på om jeg hadde fått hjernerystelse, men siden jeg ikke kasta opp så tenkte de at det gikk bra. Det var noe bare de tenkte. For jeg hadde det helt for jævlig om jeg kan bruke slike ord der jeg satt, litt fjern fra de andre og hadde det skikkelig vondt.

Jeg kan ikke beskrive hva som hendte den dagen, men jeg kan beskrive hva det utviklet seg til. Jeg kom lengre og lengre og oftere og oftere inn i et rom. Et lukket rom uten dører. Et ovalt rom, som innsiden av et egg. Og jeg bare sklei og sklei nedover mot midten på det glatte gulvet. På midten stod et bord med fire stoler rundt, og under det bordet gjemte jeg meg. Jeg var livredd. Livredd for det som kom og skulle ta meg. Det var en ekte frykt, noe ligende angst. Og ofte når jeg fikk angst, og ikke klarte å være i denne verden med alt det vonde inni meg fløt jeg sakte inn i dette rommet. Et rom der angsten hadde en grunn og ikke bare var angst. En angst der jeg i alle fall hadde noe å være redd. Dem. De som både hadde vist seg for meg for mange år siden i form av skygger, og som ikke ville vise seg ordentlig for meg før mange år i form av stemmer og skikkelser.

I mange år fløt jeg fram og tilbake fra virkeligheten og rommet, helt til rommet ble virkelig, og virkeligheten ble rommet. I noen perioder søkte jeg rommet flere ganger daglig, det ble et så stort problem at jeg ble utvist fra skolen på grunn av dette. De kunne ikke ha meg der når jeg lå skjelvende på gulvet og var et helt annet sted fra tid til annen. Det fikk meg til å skjerpe meg. Bruke hele kroppen for å holde meg borte, ikke falle inn i rommet mens jeg var på skolen. Ikke la det skje. Skolen var for viktig. Og jeg klarte det, men det tok hele kreftene mine og. Jeg var mye borte fra skolen etter det. Jeg orket ikke å gå på skolen. Det tok så mye energi. Det tok for mye energi.

Jeg falt mye ut utenfor skolen. Jeg husker det godt, samtidig som jeg ikke husker det. Jeg husker glimt fra smertene jeg hadde inni rommet. Jeg husker glimt fra virkeligheten når folk prøvd å ta kontakt med meg. Jeg husker det gjorde vondt. Jeg husker bekymringene og smertene det påførte dem rundt meg. De sa jo selvsagt ikke dette. De sa det gikk bra og at jeg var den viktigeste. Men jeg klarer ikke helt å tro dem. Det var uskyldige mennesker som plutselig ble kastet ut i noe de egentlig ikke burde vært med på. Noe som egentlig bare meg og mitt.

Jeg husker de skulle ta meg. Jeg husker de spiste meg innen fra og ut med skje. Jeg husker jeg var livredd. Jeg husker smerten. Jeg har blitt fortalt at pupillene mine var like store som det blå rundt. Jeg har blitt fortalt at jeg stammet. Jeg har blitt fortalt at jeg hadde rykninger i kroppen. Jeg har blitt fortalt at jeg likevel skulle ut å røyke, det dog når jeg hadde kommet mer til meg selv. Jeg har blitt fortalt mye om det. Og jeg husker litt av det. Jeg vet sånn cirka hvordan det gikk for seg. Men det jeg husker mest av alt. Det var at det gjorde vondt. Og at jeg var redd.

Men rommet ble virkelighet og virkeligheten ble rommet. Jeg sluttet å falle ut, og stemme introduserte seg så pent for meg. Monstrene også. Og skikkelsene. Ja, egentlig alt. Men det er egentlig også en helt annen historie, men alt begynte den kvelden. En av de beste kveldene i mitt liv. Med pepperkakehusbaking, beste venner og et flott solid ungdomsmiljø på ungdomsklubben. Ja, det var egentlig der alt begynte. Og jeg savner det egentlig, ja både livet før, men og livet med rommet. Den trygge plassen som var så utrygg, men likevel, der hadde alt sine logiske grunner. Sånn utenom at det var alt i mitt hode og ingen andre kunne forstå det.

Et håndtrykk

DO211C027-G11@7Ja, jeg trenger noen å gjøre avtaler med, sier jeg mens jeg tar han i hånda og smiler. Jeg har gjort en avtale om å gå tur tre ganger før julbordet på lørdag. En enkel avtale, som gir meg lyst til å gå ut. Et håndtrykk på at dette skal jeg faktisk klare. Og i dag har jeg gått en tur med de nye røde støvlene mine, og det var herlig. Nesten så jeg bare vil ta en til så gode var det. Jeg har også bakt rundstykker, vært på jobb, tatt oppvasken inn i oppvaskmaskinen og nå sitter jeg og vurderer på hva jeg skal gjøre resten av dagen. Kanskje lage pepperkaker eller noe annet kreativt som ikke trenges Internett til å gjøre, siden mannen min har stukket av sted med modemet.

Forrsten, hvis du ikke har forstått det, så har dette vært en bra dag, en bra dag i en rekke mange andre gode dager. Jeg er velsigna!