Hypomani? – jeg elsker det!

Behandleren min ville kanskje sagt jeg er hypoman nå, jeg vil si jeg elsker livet! Høyt oppe er jeg iallfall. Masse energi, lyst til mye, planlegger stort, får gjort ting, gleder meg over ting, er veldig hyggelig. Ja, livet er bare veldig digg.

Jeg tror jeg er hyyyyypoman, jeg tror alt går aaaan. Jeg tror jeg er hyyyyypoman, ja jeg vet alt jeg kaaaan. Forestill deg at jeg synger med min skrålete stemme etter Optimist-sangen av Jahn Teigen.

Måtte dette bare vare, og at jeg klarer å sove. Det er det som er problemet når jeg er sånn her, jeg trenger ikke søvn, tror jeg. Jeg gjør jo egentlig det, men det føles ikke slikt.

Skulle det ikke vare lengre?

Jo, det skal det!

Jeg har hatt det skikkelig bra de siste dagene. Skikkelig digg liksom. Og nå sitter jeg og kjenner litt på håpløshet og sånt. Så kom tanken: «Skulle det ikke vare lengre?» Men, jo det skal det. Det er ikke meg som har det dårlig nå, det er omstendighetene som gjør meg dårlig akkurat nå. Og de kan jeg gjøre noe med, og jeg kan endre min innstilling til omstendighetene. For jeg har det jo egentlig bra, men alle kan bli stressa, frustrert og lei av en hjemmeeksamen. Det betyr ikke at man er syk for den grunn.

Du stråler (av smerte?)

Har fått høre at jeg ser bra ut, at jeg stråler, at det virker som ting går rette veien. Og ja, det gjør sikkert det, men i dag har jeg bare lyst til å kaste en stol i tryne på deg, rope at jeg har det helt forjævlig og at det ikke stemmer før jeg begynner å sparke og slå villt rundt meg og til slutt legge meg ned på gulvet og gråter i en bylt. Jeg gjør det jo selvsagt ikke, og jeg prøver å la være og gråte. Men fy hvor vanskelig det er. Og jeg vet det er lov å gråte av og til, men det orker jeg ikke nå, for jeg vet ikke når jeg kommer til å klare og slutte. Det kjennes ut som verden raser og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Kanskje jeg burde realitetssjekke om ting er så ille som det er, men det klarer jeg ikke. Det sorte sluker meg og jeg orker ikke mer. Vær så snill, la meg slippe!