Hypomani? – jeg elsker det!

Behandleren min ville kanskje sagt jeg er hypoman nå, jeg vil si jeg elsker livet! Høyt oppe er jeg iallfall. Masse energi, lyst til mye, planlegger stort, får gjort ting, gleder meg over ting, er veldig hyggelig. Ja, livet er bare veldig digg.

Jeg tror jeg er hyyyyypoman, jeg tror alt går aaaan. Jeg tror jeg er hyyyyypoman, ja jeg vet alt jeg kaaaan. Forestill deg at jeg synger med min skrålete stemme etter Optimist-sangen av Jahn Teigen.

Måtte dette bare vare, og at jeg klarer å sove. Det er det som er problemet når jeg er sånn her, jeg trenger ikke søvn, tror jeg. Jeg gjør jo egentlig det, men det føles ikke slikt.

Skulle det ikke vare lengre?

Jo, det skal det!

Jeg har hatt det skikkelig bra de siste dagene. Skikkelig digg liksom. Og nå sitter jeg og kjenner litt på håpløshet og sånt. Så kom tanken: «Skulle det ikke vare lengre?» Men, jo det skal det. Det er ikke meg som har det dårlig nå, det er omstendighetene som gjør meg dårlig akkurat nå. Og de kan jeg gjøre noe med, og jeg kan endre min innstilling til omstendighetene. For jeg har det jo egentlig bra, men alle kan bli stressa, frustrert og lei av en hjemmeeksamen. Det betyr ikke at man er syk for den grunn.

Du stråler (av smerte?)

Har fått høre at jeg ser bra ut, at jeg stråler, at det virker som ting går rette veien. Og ja, det gjør sikkert det, men i dag har jeg bare lyst til å kaste en stol i tryne på deg, rope at jeg har det helt forjævlig og at det ikke stemmer før jeg begynner å sparke og slå villt rundt meg og til slutt legge meg ned på gulvet og gråter i en bylt. Jeg gjør det jo selvsagt ikke, og jeg prøver å la være og gråte. Men fy hvor vanskelig det er. Og jeg vet det er lov å gråte av og til, men det orker jeg ikke nå, for jeg vet ikke når jeg kommer til å klare og slutte. Det kjennes ut som verden raser og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Kanskje jeg burde realitetssjekke om ting er så ille som det er, men det klarer jeg ikke. Det sorte sluker meg og jeg orker ikke mer. Vær så snill, la meg slippe!

En annen enn den jeg kjenner.

Det var det hun sa om meg, at jeg var som en annen enn den hun kjente, på en positiv måte. Jeg var avslappa, sprudlende, glad. Og ja, det var slik jeg følte meg og.

Jeg vet ikke om jeg tørr å si det

Jeg vet ikke om jeg tørr å si det, men jeg tror kanskje at det går litt bedre nå enn for en stund siden. Jeg er egentlig ikke helt sikker på om det går bedre heller. Så vær så snill og hold det hemmelig, for jeg vil ikke jinxe det.

Jeg burde vel …

Jeg burde vel egentlig skrive noe om at det går litt bedre nå, men er så redd for at jeg skal jinxe det og at ting skal blir dårlig igjen hvis jeg skriver det.

Jeg føler det går opp igjen!

Ser ut som det går litt bedre nå for tida! Digg!

Spør meg hvordan jeg har det!

Vær så snill, bare spør meg hvordan jeg har det!

«Hvordan har du de?»

«Helt normal!»

Ja, jeg har det helt normalt. Ja, ikke normalt til å være meg, men normalt til å være menneske og det er herlig. Jeg blir faktisk litt ekstra glad av det. Så egentlig har jeg det litt bedre enn normalt, rett og slett fordi jeg er glad for å ha det normalt. Jeg har dårlige dager, og har gode dager. Verden går ikke unna bare fordi jeg har en dårlig dag, for dagen etter blir kanskje bra. Sånn er normalt tror jeg, jeg vet egentlig ikke. For jeg har vært frem og tilbake deprimert i halve livet mitt og den andre halvdelen husker jeg ikke. Men jeg tror det er normalt å ha både gode og dårlige dager. Og så lenge det ikke blir for mange dårlige dager kan jeg leve med det. Et par dager klarer jeg fint å leve med, men lengre perioder, det er ikke normalt, og da, da trenger jeg hjelp. Og da er det viktig at jeg får hjelp og, og ikke bare møtes med et «beklager vi kan ikke hjelpe deg»-svar. Men nå går det bra, så nå vil jeg fokusere på forbygging og å leve livet.

Så til alle dere som tror jeg er høy på noe, er overtrett eller har glemt å ta medisinene mine; jeg er bare helt normalt lykkelig!

Hvor er du når jeg trenger deg mest?

Glede, gode dager, stille stunder, godhet, ja hvor er du? Hvor er du når jeg trenger deg mest? Si meg, hvor er du? Leker du gjemsel for meg? Men hvor skal jeg lete? Hvor skal jeg se? I blinde går jeg og i mørket leter jeg. Ja, si meg, vær så snill, gi meg et lite vink, bare et lite vink så jeg vet hvor jeg skal gå, hvor jeg skal lete og hvor jeg skal se. Jeg er så sliten, så trett og så lei av å lete. Vær så snill, gi meg et lite vink, et lite pip, en liten lyd om hvor du er. Jeg er sliten og orker ikke å lete lengre. Vær så snill, gi meg et lite vink for jeg begynner å svimle av uro og angst. Vær så snill, jeg har gått meg bort og har slitne bein. Ja bare vær så snill og si meg hvor jeg kan finne deg for nå er hodet slitent og kroppen verker. Jeg vet ikke lengre hvor jeg er, jeg vet ikke hvem jeg er. Ja, glede, hvem var det du var, og hvorfor leter jeg etter deg? Gi meg et vink og si meg hvem jeg er.