Jeg vil leve …

Jeg er nå på det punktet der jeg vil leve. Egentlig. Jeg vil det kanskje ikke for min egentlig skyld. Jeg vet bare at jeg vil det for din skyld. Fordi jeg elsker deg så veldig, veldig høyt.

Jeg vil ikke at du skulle måtte leve uten meg, men likevel. Det er så veldig vanskelig for meg å leve med meg. Men, det er sikkert vanskeligere for deg å leve uten meg, enn for meg å leve med meg. De sier iallfall det. Jeg vet ikke om jeg tror dem.

Skulle ønske jeg var glad i livet. At ting ikke gjorde så vondt. At ting var litt lettere. Men man kan ikke få i både pose og sekk. Man kan ikke få alt man peker på.

 

Å åpne armene og hjertet

Jeg fikk en koselig tekstmelding av en god venninne i dag. Håper du syns det er greit jeg siterer deg i dette blogginnlegget. Hun skrev: Husk å åpne armene og hjertet helt opp og ta imot all varmen og det lyset osm «faller» på deg fra både Gud og mennesker. Jeg syns dette var en viktig og god påminnelse å få.

Men nå, litt senere i kveld har jeg begynt å tenke. Tenke på hvor lett det er å ta imot alt det mørke. Hvor lett det får fotfeste og hvor lett det er å grunne på det vonde. Jeg tror jeg er verdensmester i akkurat det der. Jeg fyller meg med grums og grøss, koser med det, spiser det, drikker det. Jeg bader i det.

Ja, jeg syns jeg er god på å holde på de gode tingene. Klapper meg selv på skuldra, takker for gode ord og blir oppriktig glad for gode ting. Men likevel er det så mye, mye lettere å holde på det vonde enn det gode.

Jeg vil jo egentlig ha det bra, tror jeg. Det er jo egentlig det jeg kjemper for, men likevel koser jeg med alt det vonde. Kanskje fordi det er trygt … Kanskje fordi det er det jeg vet hvordan jeg skal takle … Kanskje … Kanskje …

Jeg føler jeg misbruker livet mitt når jeg ikke tar like godt vare på det gode som det vonde.

Livet er så merkelig nå …

Jeg har det jo egentlig ganske bra, men …

Jeg har det jo egentlig ganske bra, sånn når jeg aktiviserer meg mer enn jeg burde. Men med en gang jeg setter meg ned, puster, tar en kvil eller tenker så kommer alt ståkende på igjen. Tankene, s-tankene som jeg pleier kalle dem. Jeg leser og tenker utrolig mye om selvmord og selvskading for tida. Drømmer og fantaserer om det. Jeg er vel egentlig ganske sliten. Ganske lei. Ganske tom for håp. Men jeg har det jo egentlig ganske bra. Det er det som er så veldig synd på en måte og veldig bra på en annen måte.

Skulle bare ønske at hvis kanskje om maybe at ting kunne endre seg, enten på den ene eller den andre måten.

Hypomani? – jeg elsker det!

Behandleren min ville kanskje sagt jeg er hypoman nå, jeg vil si jeg elsker livet! Høyt oppe er jeg iallfall. Masse energi, lyst til mye, planlegger stort, får gjort ting, gleder meg over ting, er veldig hyggelig. Ja, livet er bare veldig digg.

Jeg tror jeg er hyyyyypoman, jeg tror alt går aaaan. Jeg tror jeg er hyyyyypoman, ja jeg vet alt jeg kaaaan. Forestill deg at jeg synger med min skrålete stemme etter Optimist-sangen av Jahn Teigen.

Måtte dette bare vare, og at jeg klarer å sove. Det er det som er problemet når jeg er sånn her, jeg trenger ikke søvn, tror jeg. Jeg gjør jo egentlig det, men det føles ikke slikt.

Alle endringer starter med små steg

Jeg prøver å gjøre noe med livet mitt. Som jeg sa til ei venninne på facebook i dag, når jeg føler at ingen andre kan hjelpe meg må jeg jo gjøre det selv. Og det er jo egeninnsatsen i behandling som teller. Det behandlingsteamet kan komme med er bare en liten prosent i forhold til hva jeg må gjøre.

Her om dagen var jeg så sliten at jeg hadde vondt i hele meg. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg nesten de få gangene jeg våknet, bare for å snu meg på sofaen igjen for å sove videre. Men den ene ganga jeg våkna fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe med dette. Så jeg fikk med mannen min og gikk tur. Det var ikke lange turen, men det var begynnelsen på noe. Og jeg har fortsatt, omtrent hver dag siden å gå tur. Bare for å komme meg ut, få frisk luft, skifte fokus og få bevegd meg. Og nå har jeg holdt på i cirka en uke og det er så deilig å komme seg ut. Jeg gleder meg til turen, og det gjør noe med energinivået mitt.

Fra i morgen av så skal jeg prøve meg på litt sunnere frokost. Ikke at frokosten min har vært usunn, iallfall ikke de dagene jeg har vært på jobb. Men en endring til. Så, om et par måneder er planen å slutte å røyke. Alt steg for steg for enhver (stor) endring starter med et lite steg.

Takker Gud for at jeg lever

I dag er en god dag og jeg håper den fortsetter slik og. I dag da jeg stod opp og så utover gården måtte jeg bare takke Gud for at jeg lever. Håper denne følelsen varer litt.

En liten stein i skoen.

Jeg snakka med kommunedama mi i går, etter at hun har hatt en lang og velfortjent ferie. Hun sa noe så vist da vi snakka at jeg måtte skrive det ned med en gang. Det var noe slikt som: Hvis det har lagd så store problemer er det ikke bagateller. En liten stein i skoen kan gi et så stort gnagsår at man ikke orker å gå lengre. Vi snakket selvsagt om ting i fortiden som har lagd gnagsår inni meg slik jeg sliter med å gå nå. Og selv om det jeg har opplevd kanskje er små ting for andre, så har det lagd et stort gnagsår inni meg iallfall. Og livet og sykdom skal jo ikke være et sammenligningsrace så det er det som er stort for meg som er stort for meg, uansett hvor lite det kanskje er for andre.

Noen ganger er det ålreit …

Noen ganger er det ålreit at ting ikke er helt ålreit. Iallfall når en medpasient disker opp med is og jordbær på ettermiddagen etter en særdeles dårlig middag.

Jeg føler en glede!

En glede kun Gud kan gi, og det er så godt! Livet smiler, og når det ikke gjør det, så smiler jeg likevel, for Gud har gitt meg en visshet om at jeg kan være glad tross omstendighetene mine. Det er så godt!

Skulle det ikke vare lengre?

Jo, det skal det!

Jeg har hatt det skikkelig bra de siste dagene. Skikkelig digg liksom. Og nå sitter jeg og kjenner litt på håpløshet og sånt. Så kom tanken: «Skulle det ikke vare lengre?» Men, jo det skal det. Det er ikke meg som har det dårlig nå, det er omstendighetene som gjør meg dårlig akkurat nå. Og de kan jeg gjøre noe med, og jeg kan endre min innstilling til omstendighetene. For jeg har det jo egentlig bra, men alle kan bli stressa, frustrert og lei av en hjemmeeksamen. Det betyr ikke at man er syk for den grunn.