Du stråler (av smerte?)

Har fått høre at jeg ser bra ut, at jeg stråler, at det virker som ting går rette veien. Og ja, det gjør sikkert det, men i dag har jeg bare lyst til å kaste en stol i tryne på deg, rope at jeg har det helt forjævlig og at det ikke stemmer før jeg begynner å sparke og slå villt rundt meg og til slutt legge meg ned på gulvet og gråter i en bylt. Jeg gjør det jo selvsagt ikke, og jeg prøver å la være og gråte. Men fy hvor vanskelig det er. Og jeg vet det er lov å gråte av og til, men det orker jeg ikke nå, for jeg vet ikke når jeg kommer til å klare og slutte. Det kjennes ut som verden raser og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Kanskje jeg burde realitetssjekke om ting er så ille som det er, men det klarer jeg ikke. Det sorte sluker meg og jeg orker ikke mer. Vær så snill, la meg slippe!

Angst

2015-01-20 13.49.35

Pensum, pensum, pensum, klarer ikke å tenke på annet enn alt det jeg burde ha lest. Samtidig så får jeg så himla angst for å åpne pensumbøkene. Sånn type gråteangst. Skikkelig frustrerende for jeg vil jo så gjerne overleve dette studiet, og det er jo egentlig veldig interessant, men likevel så kommer angsten og nærmest kveler meg. Nå har jeg klart å lese sånn 5-6 sider uten å gråte, men nå er jeg så kvalm og svimmel at jeg måtte bare ta en pause, og jeg regner vel egentlig med at samme styret skal komme når jeg må åpne boka igjen. Jeg har ikke peiling på hvorfor det er slik. Noen som har noen tanker om det eller lignende erfaringer?

Fallhøyde

Jeg merker en ting, og det er det at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal takle hverdagslige problemer. Før var jeg vandt med at ting gikk imot meg og at jeg var nede. Jeg var destruktiv i både tankemønster og handlingsmønster, men det er jeg ikke lengre. Jeg er normal. Hvis det er noe som heter det. Jeg har det hvertfall bra. Ikke sånn bra at noen kan våge å kalle det mani, men normalt bra. Stabilt og godt. Men på torsdag så kranglet meg og mannen, det var en fillekrangel, og ingenting å ta i vei for, men jeg følte meg kjempe slem, selvom vi var to som kranglet, jeg fortjene å dø. Jeg fortjente å skade meg. Jeg, jeg, jeg, det var meg det var noe galt med.

Det samme i dag, det er noe galt med macen min, og jeg er kjempe fortvila. Jeg har lyst å legge meg ned å gråte, jeg har lyst å skade meg, jeg har lyst å kaste hele macen, jeg har lyst å trøsteshoppe. Men det går ikke! Jeg kan ikke ta på tur for «filleting» som i mine øyne er store mektige ting, jeg ikke vet hvordan jeg skal hanskes med. Jeg er rett og slett ikke vandt med å ha nedturer, for jeg er vandt med at hele livet er en nedtur. 

Så om noen har noen tips om hvordan jeg skal takle nedturer så vær så snill å si i fra, jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal takle det og jeg føler meg litt alene akkurat nå.