Når man både elsker og hater

Jeg vet ikke om jeg skal elske eller hate så jeg gjøre vel begge delene. Både hater og elsker livet. Sommeren er alltid en god tid for meg. Jeg elsker livet. Alt er fint og flott. Ikke forhøyet stemningsleie, men normalt godt stemningsleie. Jeg bare nyter livet, ingenting sykt med det. Det er godt rett og slett.

Men likevel er det noe som er galt, jeg hører, tror og tenker ting som ingen andre. Apekatter på taket. Griser rundt forbi. Geværskudd, eller var det håndgranater? Jeg har ikke så peiling på våpen, jeg vet bare at det var skremmende og skummelt. Jeg lå helt stille i senga og håpte at terroristene ikke skulle finne meg.

Er jeg gal? Holder jeg på å bli psykotisk? Hva er galt med meg? Er jeg bare veldig, veldig sliten eller? Jeg vet ikke hva det er, men jeg vet det skremmer meg.

Jeg tror jeg hører stemmer

Jeg tror jeg hører stemmer. Stemmen mi skjelver når jeg sier det. Jeg er redd. Ikke for stemmene, men for enda en utsettelse for å få lappen. Jeg bor øde, ja jeg har valgt det selv, men jeg trenger lappen. Jeg har begynt med arbeidstrening, jeg trenger lappen for å komme meg dit. Min elskede mann kan ikke kjøre meg dit i all evighet. Snart begynner han i jobb igjen forhåpentligvis. Jeg trenger lappen når jeg skal ut i en ordentlig jobb. Jeg trenger lappen når jeg skal møte venner, til legen, eller bare vil ut å farte. Jeg trenger lappen for å være friere. Jeg vet at å ha lappen ikke er en menneskerett, og at trafikksikkerhet er veldig viktig. Men litt selvkontroll har jeg da. Jeg har kjørt skuter i mange år. Jeg vet når jeg skal kjøre og ikke. Jeg har sagt før at jeg trenger å bli henta fordi jeg ikke er i form til å kjøre. Jeg kan si det igjen. Jeg er ikke redd for det. Det jeg er redd for er å ikke få lappen noen gang. Jeg er redd for å begynne å høre stemmer igjen. Jeg er redd for å si det til noen. Redd for konsekvensene. Redd for at jeg skal være så redd for det at jeg ikke skal tørre å be om hjelp, i frykt for å ikke få lappen. Redd for at det skal bli for ille. Redd for en ny innleggelse. Redd for selvskading. Redd for så meget.

Jeg tror jeg hører stemmer. Stemmen min skjelver når jeg sier det.  Hun tar på meg. får meg tilbake til virkeligheten. Snakker til meg. Sier at jeg en gang savnet stemmene. Nå vet jeg at det gjør jeg ikke. Nå vet jeg at jeg hater stemmene! Nå vet jeg at jeg ikke vil ha dem tilbake, uansett hvor mye lettere noen ting var med dem. Nå vet jeg at det gjør vondt.

Kjære stemmer, ikke kom tilbake …