Jeg vet ikke …

Jeg vet ikke hvem jeg er. Hva jeg er. Hvorfor jeg er. Og ikke minst, hvordan jeg skal reagere. Jeg skjønner ingenting. Ingenting av hva som skjer. Hvorfor det skjer. Hvem jeg er. Hvorfor jeg er. Jeg skjønner ingenting.

Jeg vet ikke om jeg er oppe eller nede. Jeg vet bare at jeg ikke er normal og i såfall hvis dette er normalt vil jeg ikke ha det slikt. Jeg håper og tror at dette ikke er nomalt.

Jeg er oppe. Fri som fuglen på himmelen. Mange planer. Store planer. Glad. Masse energi.

Jeg er nede. Fanget som fuglen i buret. Tiltaksløs. Lei. Suicidal. Deprimert. Ingen energi.

Jeg vet ikke hvor jeg er. Jeg vet ikke hvem er. Jeg vet ikke hvorfor jeg er. Hva er jeg? Hvor er identiteten min? Er jeg oppe? Er jeg nede?

Jeg er forvirra. Lei. Trist. Hyper. Verdensmester. Håpløs. Energisk. Lat.

Hvem er jeg? Hva er jeg?

Jeg skjønner ikke dette.

Vær så snill. Hjelp meg!

Jeg hadde egentlig ikke noe håp

Jeg hadde egentlig ikke noe håp på at disse medisinene skulle gjøre livet noe bedre, men da jeg begynte å bli skikkelig dårlig av å øke dosen gjorde det likevel litt vondt. Både fordi jeg ble skikkelig dårlig av medisinene, men også fordi det betydde at jeg måtte trappe ned, og siden de ikke har noe effekt, også slutte på dem. Og selvsagt, jeg vil ikke gå på noe bare for å gå på noe, men jeg ville jo egentlig at de skulle funke. Gjøre livet litt bedre. Litt mer levelig, men neida.

 

Trille lille pille
Et håp som brast
Trille lille pille
En liten redning
Trille lille pille
Som plutselig forsvant
Trille lille pille
Et håp som brast
Trille lille pille

Hvilken verdi man har.

Det er ikke lett å se hvilken verdi man har i Gud når alle andre tramper ned på den verdien man føler man har. Det er vanskelig å holde fokus på det gode når alt føles så vondt. Det er ikke lett å holde oppe håpet og ikke gi opp når man føler alle andre har gitt en opp. Det er vanskelig å være glad når man føler seg så trist. 

Jeg har prøvd lenge å være positiv, gjøre positive ting, tenke positivt, putte i meg positiv mat, men nå orker jeg bare ikke lengre. Jeg er sliten og lei. Jeg klarer ikke lengre å holde hodet over vannet. Jeg føler jeg drunker i min egen dritt. Jeg tenker onde ting om folk. Jeg tenker onde ting om meg. Jeg føler at jeg er en ond person. Jeg vet jeg er (selv)destruktiv person. Jeg hater livet mitt. Jeg tenker på å avslutte det. Jeg er flau over å si det, men det er min flukt. Det jeg gjør når livet blir for vanskelig, det å tenke på  å avlutte det. Jeg vil ikke si det til noen. Jeg er flau over det. Det skal jo gå bra. Men det gjør det jo ikke. Jeg er og flau over det fordi jeg tørr jo (u)heldigvis aldri gjøre noe med det heller. Jeg er en pingle. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe med et eller annet. Og det kan jeg nok og, jeg vet bare ikke hva eller hvordan. Sutre. Sutre.

Det skulle jo bli min siste behandler ….

Jeg har lyst å skrive noen ord om sist innlegg. Jeg har lyst å skrive noe om hvordan det føles, hva som skjedde og kanskje litt hvorfor det skjedde. Eller, jeg vet ikke helt hva jeg vil skrive. Jeg bare begynner.
Forrige uke var jeg hos min nye psykolog, som ikke er så ny lengre da. Og som nå faktisk er min gamle psykolog. Ja, det er sant. Vi har avslutta. Det funka ikke av en eller annen grunn. Selv om jeg virkelig ønska og trodde det skulle funke så gjorde det altså ikke det. Det ble bare rot. Vi satt der time inn og time ut og det kom liksom ikke noe godt ut av det. Ikke at det kom så veldig mye vondt ut av det heller, det var bare uoversiktlig og en form for terapi som visst nok ikke passa meg. Jeg sa jeg trengte en plan, men det kunne hun visst ikke gi meg. Det var ikke hennes måte å arbeide på. Skikkelig synd syns jeg, for vi hadde virkelig kjemien. Men, det er tydeligvis ikke nok og det vet jeg jo egentlig og, selv om jeg virkelig skulle ønska at det funka. Men, det gjorde det ikke.
Det er med klump i magen jeg skriver dette og det var gråtende jeg gikk fra psykologen min i forrige uke og jeg gråt hele veien hjem og. Jeg hadde liksom satsa alt på henne, kjempa for å få henne som min behandler, også skal vi bare avslutte. Det funka ikke, men jeg håpte i det lengste at det skulle det.

Jeg sa til og med til folk at jeg trodde dette ble min siste behandler …