De har gitt meg opp …

De har gitt meg opp, iallfall nesten. Det føles iallfall slik. Husker dere at jeg sa at jeg var hos et menneske på DPS og ikke bare en bitch? Ja, hun er et menneske fortsatt, men jeg var hos henne i dag, og det var heller en ganske dårlig opplevelse for å si det mildt.

Hun (mennesket) hadde misforstått behandlingsteamet. Hun trodde hun skulle gi meg behandling. Det var tydligvis feil. Hun skulle egentlig bare avslutte meg. Men siden hun hadde begynt så skulle jeg få 5-10 timer til hos henne. Og det er vel greit nok, det er jo helt normalt i spykiatrien å gi folk tidsfrist på å bli friske. Men problemet er at de ikke vil gjøre meg frisk. De vil bare at jeg skal overleve.

Det jeg har inni meg er som en betent byll, og istedenfor å renske opp i byllen så har de bestemt seg for å legge et plaster på med et skikkelig godt lim på. Jeg skal altså få noen øvelser jeg kan gjøre når jeg har det ille, istedenfor å renske opp og bli infeksjonsfri så skal jeg bare legge et plaster på å fortsatt ha betennelsen inni meg.

Jeg er skuffa, lei meg og flyforbanna egentlig. Skjønner de ikke at jeg trenger å renske opp litt? At jeg har mange ting inni meg jeg trenger å snakke om? Skjønner de ikke at livet mitt er et helvete? Jeg er så forbanna, så skuffa og så lei meg. Jeg har blitt gitt opp, det er ikke håp for meg. De vil bare jeg skal klare meg alene midt i all dritten. For det var faktisk det de egentlig ville. De ville hun skulle avslutte saken min på DPS. Det har jeg får noen timer til å lime på plass plasteret virker egentlig bare som et kompromi.

Jeg har hatt to til to og en halv dårlige uker nå. Men jeg har hatt et håp om å få det bedre. At dette mennesket kan hjelpe meg om ikke annet. Men, tydligvis vil de på DPS det annerledes. Det håpet jeg hadde kan sammenlignes med en liten stearinlysstubb, som de nå har tråkka på, knust ned i grusen og spytta på. Jeg vil bare gi opp nå, siden jeg allerede har blitt gitt opp. Og ja, som sagt hadde jeg to til to og en halv dårlige uker, men jeg var ikke suicidal, heldigvis, men nå kjenner jeg tankene begynner å komme. Vet ikke hva jeg skal gjøre med alt dette. Er rådvill og veldig lei meg.

God bless!

Svart på hvitt, og nå litt grått

På Facebook har jeg noe som heter «On this day» og det gjør at jeg kan gå tilbake og se hva jeg har gjort på facebook denne datoen her de årene jeg har vært på facebook. Og i dag som de fleste andre dager så gjorde jeg dette, men i dag fant jeg noe som var litt annerledes enn det det pleier å være. Jeg fant en status for fem år siden der det bare stod «Svart på hvitt» og jeg visste med en gang hva det betydde og bladde tilbake i bloggen min til jeg kom til dette blogginnlegget her: Svart på hvitt: psykose. Det handler kort fortalt om hvordan jeg reagerte da jeg fikk høre at jeg sleit med psykoser. Hvordan jeg ikke ville at det skulle være en del av meg, hvordan jeg ikke ville ta hensyn. Nå, fem år senere har jeg valgt å kalle dette innlegget her «Svart på hvitt, og nå litt grått» rett og slett fordi verden ikke er svart på hvit selv om jeg har fått en psykose-diagnose. Selv om jeg visste at det kom den dagen for fem år siden, så var det et sjokk, det var det. Men, nå, fem år senere så er det ikke så ille. Jeg lever et liv jeg er ganske fornøyd med mesteparten av tiden. Ja, jeg har slutte på sykepleiestudiene, to ganger, men vet dere hva? Det er jeg glad for. Jeg har funnet noe mye mer interessant, noe jeg trives med, noe uten like mye press og strev. Ja, kanskje klarer jeg ikke studere på fulltid, for det går sånn akkurat nå på deltid, men jeg jobber og går i behandling og. Pluss at jeg har et rikt sosialt liv. Å få det psykosestemplet var kanskje der og da noe av det verste som har hendt meg, men nå, nå er det ikke så ille. Selvsagt ville jeg vært foruten, selvsagt vil jeg være frisk. Men livet er ikke en dans på blomstrede enger under blå himmel uten en slik diagnose eller stempel heller. Så, dette er faktisk et innlegg som jeg ikke bare skriver for min egen del, men og for andre. Hvis noen der ute skulle få et stempel, eller en diagnose eller noe, og det føles som om verden er over, at det ikke er noe vits å fortsette lengre, at dette er slutten. DET ER IKKE DET! Se, jeg lever enda, fem år senere, og jeg lever et enda bedre og rikere liv enn jeg gjorde da. Du trenger ikke være redd. Og dette gjør jeg iallefall ikke til vanlig, men hvis dette innlegget traff meg, og du føler for det; send meg en mail på eneogalene@gmail.com da.