Å akseptere at man er psykisk syk

Tenkte jeg skulle blogge om dette, og siden jeg fikk et søk på dette så gjør jeg det like godt, har kanskje gjort det før, men det trengs igjen for jeg sliter med dette. Jeg hater å være syk! Jeg liker det ikke i det hele tatt, jeg vil ikke akseptere det, men som samboeren min sier: Nå er du syk så da må du bare leve med det. Og det er jo helt sant, jeg bare liker det ikke. Tror det skremte meg litt at kontakten min på psykehuset sa at de anbefalte seks måneders hvile etter en psykose, og det er lenge det. Det fikk meg til å innse at jeg kanskje var syk. At jeg trenger hvile, at jeg blir fortere sliten enn andre, rett og slett innse at jeg må ta hensyn for å ikke bli psykotisk igjen, i alle fall ikke så veldig. Men det gjør vondt. Det er en sorg. Og det irriterer meg at ikke alle bare vet at jeg er syk slik de kan forstå hvorfor jeg må ta hensyn.
Jeg er pisslei av å være syk og vil bare være frisk og slippe å ta hensyn. Slippe og bli slite, kunne gjøre ting som normalt. Det er så mye å tenke på, men av og til må man bare akseptere at man er psykisk syk og det har jeg tenkt å klare for å holde meg frisk.

Svart på hvitt: psykose

Jeg sørger litt, tenker at jeg egentlig trenger å snakke med noen om det. At det er normalt å reagere. Jeg har intet sted å reagere, ingen å reagere til. Men hva ønsker jeg? Ønsker jeg å gråte? Ønsker jeg å slå i veggene? Ønsker jeg en klem og et falskt løfte om at alt skal bli bra. Hva er det egentlig jeg ønsker og hvordan skal jeg få det til. Er jeg bare ute etter oppmerksomhet? Er jeg oppmerksomhetssyk og bare trenger å bli sett? Men jeg har da vel en god grunn til å trenge noen, nesten hvem som helst, bare noen som kan trøste litt, gi litt håp, hjelpe meg å sette ting litt i perspektiv, noen som ikke tror at dette er enden på livet.

Jeg har egentlig visst det lenge, i alle fall nesten visst det, ikke helt hundre prosent sikkert, men nesten. Psykose. Det er et skremmende ord. Det har vonde, skumle og skremmende assosiasjoner. Det er alvorlig, det er skremmende, det er ikke meg! Jeg vil ikke være syk! Jeg vil være lykkelig. Danse på blomstrede enger under blå himmel. Jeg vil ikke innse realiteten! Hvorfor reagerer jeg så på det? Det er jo en ting jeg har ant lenge. Det er en ting så mange behandlere har trodd før og. Det er noe jeg har hørt til tid og annen i flere år, hvorfor reagerer jeg så sterkt når jeg får det svart på hvitt?
PSYKOSE + DEN GRØNNE = HJERTESMERTE
Er det egentlig en så big deal? Overdriver jeg? Det kom jo ikke overraskende på, men det kom så mye på en gang. Det var ikke psykose, vi sees på mandag. Det var så mye mer. Det var psykose, intervju, ny behandler, studier, symptommestring, innkallelser, hensyn, leve. Å leve mitt liv, med eller uten psykoser. Å ta hensyn til sykdommen. Jeg har visst det lenge, at jeg burde det, men nå har jeg det svart på hvitt. Det er annerledes da. Da må jeg virkelig gjøre det. Men tenk om jeg ikke vil det. Tenk om jeg vil leve livet nøyaktig slik jeg selv ønsker for det er nemlig det jeg vil! Jeg vil ikke ta hensyn til en teit sykdom, jeg vil ikke ha begrensninger! Jeg vil klare å gjennomføre studiet slik jeg har planlagt, jeg vil ikke ta hensyn, jeg vil klare det på tre år, ikke fire, ikke fem, men på tre år. Jeg vil kunne gjøre hvordan jeg vil, når jeg vil uten å tenke på søvn, mat, hvile, medisiner. Jeg har jo bare lyst å leve et helt normalt enkelt liv uten psykoser. Jeg har ikke lyst å bytte behandler, jeg har ikke lyst å være syk, jeg har ikke lyst å møte andre med lignende problem FOR JEG HAR IKKE LYST Å HA NOE PROBLEM SELV! Jeg vil ikke trenge noen spesialist i psykose, jeg vil ikke slite med det.
Jeg hadde aldri trodd jeg skulle reagere slik her.