Hjemme

Jeg er hjemme fra DPS nå, for godt, iallfall til neste gang. Før pleide jeg å tenke at dette, dette er siste gangen. Nå er det mer på gjensyn enn farvell når jeg drar derfra. Ikke fordi jeg vil inn igjen, men fordi jeg er litt realist. Jeg har ikke hatt en innleggelsesfritt år på mange år. De siste årene har jeg hatt flere innleggelser i året. Det gjør meg ikke så mye så lenge det holder meg i live og hjelper meg til et bedre liv. Det gjør iallfall det førstnevnte. Det siste kan vel diskuteres. Men jeg er iallfall hjemme og det er godt. I dag har jeg brukt dagen til å sove lenge og å pakke ut fra denne og forrigje innleggelse og å pakke inn de siste julegavene, så nå kan jula bare komme. Om vi ikke blogges før jul så må dere alle ha en god jul!

Hjemme!

Nå er jeg hjemme igjen, skal være det helt til neste år, dvs 5. januar. Da skal jeg tilbake for å endre på medisinene igjen. Grugleder meg til det for å være helt ærlig, men forhåpentligvis så kommer jeg ikke til å være like lenge da, for denne gangen har jeg egentlig vært ganske lenge, først tre uker, så to-tre uker til. Men det har vært godt. Jeg har blitt tatt på alvor. Jeg har blitt behandla godt. Jeg har generelt sett hatt det bra midt i alt det vonde. Mine psykosenære opplevelser er nå vekke, og jeg sliter «bare» med den forbanka depresjonen som alltid kommer etterpå, og ofte ellers og da. Det er en smule frustrerende! Jeg vil jo egentlig bare ha det bra!

Til pappa

Pappa. Jeg tror jeg savner deg. Men jeg vet ikke helt sikkert. Du kunne være et rævhol å leve med. Jeg var ofte redd deg. Jeg husker du skrek og brølte. Men jeg husker også du var god og snill. Da du døde var jeg glad for det. Jeg tenkte at når du er død så slipper du og mamma å skille dere. For jeg var redd for at dere skulle det, og da tenkte jeg at det var bedre at du døde. Nå føler jeg det er slemt å tenke slikt, men jeg var jo bare et barn. Barn tenker enkelt. Og det var det enkleste. Og når jeg tenker tilbake på barndommen og ungdommen min så tenker jeg også at det kanskje var lettest at du døde. Det er slemt, jeg vet det. Men jeg vet ikke hvordan jeg skulle orket å leve med all bråkinga hjemme. Jeg var livredd. Jeg husker spesielt den ene sene kvelden da mamma ville dra på grunn av dere kranglet. Jeg husker ikke om hva, men heldigvis var jeg syk så vi kunne ikke dra likevel. Tenk om jeg ikke hadde vært syk den dagen. Hva hadde skjedd da? Hadde du dødd likevel. Hadde du kanskje ligget død alene i ditt eget hus i flere dager før noen hadde funnet deg. Nei, jeg er glad vi ikke dro den dagen. Jeg er glad du døde gift med mamma. Jeg er glad du døde hjemme, med familien din.

Jeg husker jeg ikke ville våkne den dagen da mamma vekka meg og sa du var død. Jeg skulle ønske jeg kunne sovet for alltid. Men jeg er våken. Jeg lurer ofte på hvordan livet hadde vært hvis du ikke hadde dødd. Jeg vet ikke om livet hadde vært noe bedre da. Kanskje hadde jeg blitt syk uansett. Kanskje ikke. Hvordan hadde du takla det om du hadde levd og jeg var syk. Jeg forestiller meg at du hadde blitt sint over det. Jeg håper det ikke er sannheten, men det er slik jeg husker deg. Jeg har blitt fortalt at du var en god mann. Du passa på farmor helt til hun døde. Men du var og feig. Du sendte ofte bort broren min for å se til henne hvis hun var dårlig. Du var redd for å finne henne død. Hadde det vært bedre om min bror hadde funnet henne? Hadde det vært bedre om en liten gutt hadde funnet henne? Nei, det hadde ikke det, derfor kaller jeg deg feig. Men også god. Jeg tror du døde av hjertesorg. Du døde rett etter farmor døde. Hjertet ditt klarte ikke mer. Jeg tror det var på grunn av farmor du døde. Du døde før begravelsen hennes. Jeg tror ikke du hadde klart begravelsen hennes, at det var derfor du døde. Derfor sier jeg at du var god. God fordi du elsket noen så høyt at du ikke kunne leve uten.

Jeg gråter nå når jeg skriver dette. Jeg har sagt noen stygge ting om deg i denne teksten, og det jeg skriver står jeg inne for. For ingen mennesker er bare gode. Kanskje skal man ikke snakke stygt om de døde. Men jeg må være ærlig. Man kan ikke leve på en løgn, selv om det kanskje hadde vært lettere.

Så pappa. Jeg tror jeg savner deg. Jeg savner ikke kranglinga og bråkinga. Men jeg savner en far. Jeg skulle ønske du var her i dag. Du har gått glipp av så mye. Og det har jeg og.

 

Gratulerer med farsdagen!