Jeg vet fortsatt ikke …

Jeg vet fortsatt ikke hvem jeg er, men jeg vet hva jeg føler meg som. En mislykka dritt. Det er det jeg føler meg som. En skikkelig mislykka liten dritt som ikke fortjener en dritt. En liten, liten stygg, stygg dritt! Jeg vet vel egentlig at jeg ikke er det, men jeg føler det så sterkt. Jeg føler meg mislykka og slem. Verdiløs og bortkasta.

Jeg vet kanskje ikke helt hvem jeg er, men jeg vet hva jeg vil. Jeg vet hva jeg trenger. En liten pause-knapp som jeg kan trykke på. Sette livet litt på pause. En time-out. Ett eller annet som kan døyve smerten med å være i live litt.

Jeg vet kanskje ikke helt hvem jeg er, men jeg vet hvem jeg ikke vil være, og det er meg …

Vær så snill. Hjelp meg.

Gnagsår

I dag har vært en vond dag. Jeg har følt meg venneløs og ensom. Akkurat som den gangen da de jentene i klassen løp bort fra meg den 17. maien for mange, mange år siden. Jeg har sittet på en benk alene og drukket kakao. Sittet og chattet med en venninne som heller ikke hadde noe god 17. mai. Kakaoen var ikke en gang god. Jeg prøvde finne noen å være med. Men da jeg gjorde det var det som om jeg like godt kunne vært luft, ikke-eksistrende eller på et helt annet sted. Nei, det er bedre å være ensom alene enn ensom med andre, derfor endte jeg på en benk alene i en mindre bevandra bydel med kakao og mobilen i hånda. Ikke akkurat slik jeg skulle ønske min 17. mai så ut, men slik ble den. Så nå har jeg gnagsår, både på tåa og i sjela.

Dønn ærlig: Jeg har vondt!

3561_0011

Jeg har en smerte inni meg. Jeg har det egentlig bra, men jeg har denne smerten. Den sitter i hodet, magen, brystet, armene, beina, ja de fleste plassene. Det gjør vondt. Men jeg har det jo egentlig bra. Det er en smerte jeg vil skade vekk, men jeg vet jo at selvskading ikke er bra, også har jeg det jo egentlig bra, så jeg kan jo ikke gjøre noe.

Jeg trenger noen å snakke med, men jeg har enda ikke rukket å gå innom legekontoret å få en time hos fastlegen, og behandleren min har jeg bare i gruppa, så jeg kan ikke ta det opp med henne, og kontakten min i psykisk helse har jeg slutta å ha timer med. Og jeg føler ikke jeg kan si det til noen, for alle tror jo jeg har det bra, og det har jeg jo egentlig og. Jeg er lykkelig, jeg har bare så vondt, og det er ikke noe godt.

Men til alle dere som virkelig kjenner meg, jeg har det egentlig bra.

Og til alle i hele verden, hva gjør man når man har så vondt utenom å skade seg?

Hjertesmerte-vondt i magen

Hjertesmerte-vondt i magen. Smerten som kommer snikende som et snikende ullteppe. Ingen hører den. Ingen ser den. Ingen legger merke til den. Eller det er vel kanskje ikke helt sant. Noen, noen få utvalgte kan se den. De kan merke den. Men bare hvis de er observante, og virkelig vil. Da, da kan de merke den. Se den lille skyggen som kommer over ansiktet. Se at skjevheten i smilet er borte. Se at det lure glimtet i øyet har fallt bort. Eller kanskje de ikke trenger være så observante, de som virkelig kjenner til smerten, de bare velger den vekk. Velger å ikke se den. Velger å la den fly av gårde. Velger å tro at den vil fly av gårde om man bare venter lenge nok. Men den gjør ikke det. Eller kanskje gjør den det. Det er iallefall uutholdelig i mellomtida. Hjertesmerte-vondt i magen spiser opp alt. Spiser opp gleden. Spiser opp det skjeve smilet. Spiser opp det lure glimtet i øyet. Alt forsvinner liksom. Blir borte. Blir svart, eller kanskje grått. Grått som skyggen i ansiktet. Grått som det gråeste fjell. Kjedelig, vondt, hjertesmerte-vondt i magen. Savnet etter skjevheten i smilet og det lure glimtet i øyet blir byttet ut med sinne. Sinne over at alt ikke er som det skal være. Nei, det hadde nok vært best om hun døde.