Togtotur

Hva er det med meg og tog? Angsten kommer og stemmene blir høyere. Jeg får lyst å gjemme meg på gulvet mellom setene. Jeg er livredd og dårlig. Svimmel og kvalm. Halsen strammer seg og jeg vil av. Av nå med en gang. Men jeg vet jeg vet jeg ikke kan det. Vet jeg må vente til vi kommer fram. Bare en og en halv time igjen. Håper konduktøren snart kommer og tar billettene. Håper de snart slukker lyset. Håper snart nattoget blir skikkelig nattog. Håper jeg slipper smerten når lyset slukkes. Håper medisinen snart kicker inn. Håper alt går over snart.

Tomrom i tiden

Av og til skulle jeg ønske jeg kunne huske min egen sykehistorie, at jeg kunne huske hva som skjedde når og når jeg hadde det hvordan og hva som skjedde da og hvorfor ting var som de var, men når jeg tenker tilbake husker jeg ingenting. Dager, uker, måneder, år, alt er en eneste suppe. Noen episoder husker jeg selvsagt, noen hendelser kan jeg skrive årstall på, ja til og med årstid på. Kanskje hvilken tid det var, store hendelser som var i nærheten. Det er ikke bare de dårlige periodene jeg ikke kan huske, men jeg klarer ikke å huske de gode periodene, når jeg hadde det bra og alt bare var fryd og gammen. Når folk spør når jeg hadde det slik sist, eller når ting startet kan jeg ikke svare. Jeg kan kanskje nevne en gang tidligere jeg har hatt det slik om det skjedde i nærheten av en hendelse som bare har skjedd en gang, da kan jeg kanskje klare å huske det, men er det ting som skjer hvert år eller flere ganger i året kan jeg ikke si hvilken av gangene det var. Jeg savner store deler av livet mitt. Av og til vil jeg bare spørre folk rundt meg om hjelp til å huske hva som har hendt, men jeg syns det er så skremmende, skremmende at jeg ikke husker det, skremmende hva som har hendt, skremmende at andre vet mer om min fortid enn meg.
Tenk om alle rundt meg bare kunne gått sammen og skrevet en veldig detaljert biograf om meg slik at jeg kan finne ut hvem jeg selv er.

KAOS I HODET

Jeg kan ikke sitte stille! Jeg kan ikke sove! Jeg kan ikke ha ro! Jeg sitter og vipper! Fram og tilbake! Jeg har KAOS I HODET! Det snart morgen. Snart kan jeg stå opp. Snart kan jeg være våken. Snart kan jeg stå opp. Jeg vipper, fram og tilbake. Som en psykotisk pasient. Det er det de kaller meg når jeg sitter sånn. Jeg later som det ikke er KAOS I HODET, men det er det. Det er KAOS I HODET! Jeg kan ikke sitte stille. Jeg kan ikke hvile. Kan ikke slappe av. DET ER KAOS I HODET MITT! Alt for mye å gjøre, alt for mye å fikse. Sitter og vipper. Det er KAOS I HODET. Jeg er redd. Jeg vet noe kommer. Jeg vet ikke hva. Jeg har KAOS I HODET mitt. Jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg vet ikke hva som skjer. Jeg kan ikke sove. Det er KAOS I HODET. Jeg er redd. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg redd. Hva skal jeg gjøre? DET ER INGENTING Å GJØRE. DET ER NEMLIG KAOS I HODET MITT! Jeg vil legge meg stille og rolig på puten og sove, MEN JEG KAN IKKE GJØRE DET. Jeg må ligge. Jeg må sitte. Jeg må gjøre noe. JEG ER REDD! Femten minutt på seks. Seks er det morgen. Da kan jeg våkne. Da kan jeg stå opp. Da kan jeg lage mat. Da kan jeg dusje. Da kan jeg tisse. Da kan jeg pusse tennene. Da kan jeg skifte. Da kan jeg gjøre noe. Da kan jeg gjøre noe. Da slipper jeg å være redd. Da kan jeg late som jeg lever et liv. Da kan jeg være et menneske. Da kan jeg gjøre noe. Jeg er redd. Jeg er redd. Jeg skal sitte tre timer på forelesning. Jeg skal sitte å lese. Nei, jeg skal høre på forelesning. Jeg skal lære ting. Jeg skal studere psykologi og være på psykisk sammenbrudd. Jeg skal gjøre noe. Jeg skal sitte der og lære ting. Jeg skal gjøre noe. Gjøre noe i syv timer og ti minutt. Jeg skal gjøre ting til jeg skal til psykefolkene. Jeg skal gjøre noe. JEG SKAL LEVE I SYV TIMER OG TI MINUTT LENGER! Jeg skal gjøre noe. Jeg skal leve. Jeg skal gjøre ting. Jeg er et menneske. Jeg skal leve. Jeg skal gjøre ting. Ni minutt til seks. Jeg lever. Jeg er et menneske. Syv minutt til seks. Jeg er så redd. Det er så KAOS I HODET mitt. Jeg er så redd. Jeg kommer til å få et bedre liv. Ting vil bli bedre. Tre minutt til seks. UT Å RØYKE NÅ. KAOS I HODET. Trenger ikke være redd. Ting vil bli bedre. Jeg trenger ikke være redd. Jeg vil bli trygg. Jeg trenger ikke være redd. Jeg vil bli bedre. Jeg vil bli frisk. Klokken er seks.

Angsttrykk i ørene

Alle lydene blir så høye, de kommer fra feil steder, ja, hvor kommer de egentlig fra? Jeg klarer ikke å høre dem, de er bare høye, for intense til at jeg klarer å høre dem Det gjør vondt. Føles ut som ørene skal sprenge. Det er angsten som knuser meg. Det er angsten.  Jeg vet det er angsten. Men jeg er redd likevel. Den er så stor, så mye større enn meg. Angsten kommer, den nærmer seg raskt, men snikende. Den fyller hele stua, den skviser meg, den sluker meg, jeg blir most, jeg blir spist. Jeg er livredd. Ørene mine gjør så vondt. Trykket blir for høyt. Jeg er så redd, så redd. Jeg er livredd. Trykket blir så høyt, så vondt og jeg er så redd. Hvor kommer alle lydene fra? Er det virkelige lyder? Er det noen som kommer? Hvem er det? Hvor er de? Jeg er så redd. Jeg klarer ikke å forstå det. Jeg vet ikke hva som er hva. Er de virkelige? Er det i hodet mitt? Hvem er det? De er over alt. Jeg er redd. Jeg er omringet av dem, det, alt. Jeg får snart panikk. Jeg er så livredd og jeg vet ikke hva som er hva, hva som er ekte og hva som bare er mitt eget hode. Jeg er livredd. Jeg har angst.

Hvorfor har jeg det ikke bra?

Ja, hvorfor har jeg det ikke bare bra? Jeg burde jo det. Jeg har jo egentlig ingenting å klage på. Tak over hode, mat i skapet (hat), klær på kroppen. JEG BURDE IKKE KLAGE! Men jeg gjør det likevel. Jeg har det faktisk ikke noe bra inni meg, men jeg klarer ikke å forstå hvorfor, jeg har jo egentlig ikke noe særlig å klage på. Eller har jeg det? Kanskje det rett og slett bare er noe biologisk feil med meg. Kan vi late som det? Late som det ikke er noe galt, noe som har hendt jeg må snakke om, noe jeg har fortrengt eller noe slikt. Kan vi ikke late som det virkelig finnes lykkepiller. Gå til legen få en pille, ja til og med en sprøyte i baken om det trengs for å så være lykkelig. Ikke ha noen stemmer i hode, ikke ha noe angst i kroppen, ikke være lei eller sliten. Bare være lykkelig. Hvorfor er det ikke slik? Det hadde vært så godt å bare være litt lykkelig.

Ja, jeg ligger ikke lengre totalt neddopa på medisiner, stemmene er litt svakere, jeg kjenner de er der og de gjør vondt, men de styrer ikke livet, de gjør bare så veldig veldig vondt. Ønsker å kutte av meg ørene for å slippe å høre hva de sier, men vet at det ikke virker og håper virkelig jeg aldri blir så desperat! Men det gjør så vondt og i tillegg så herjer angsten så i meg. Jeg vet ikke helt hvorfor, vet ikke om det er stemmene som har satt det i gang, eller om det er stemmene som er angsten, eller om det er noe helt annet. Det er i alle fall slitsomt. Skulle jeg valgt selv hadde jeg nok sittet og kjederøykt hele tiden, bare for å tro at det hjelper. Det hjelper ikke. Det er greit nettopp når jeg gjør det, det hjelper bittelitt, jeg har noe å gjøre akkurat der og da, men med en gang røyken er stumpa så er angsten like sterk igjen. Vet ikke hva jeg skal gjøre, kunne det ha hjulpet å skade seg litt? Nei, jeg tror ikke det. Tror det ville vært like ille like etter på det og. Men hva skal jeg gjøre da? Det er det jeg lurer på hele tiden. Det jeg ønsker å gjøre er å stappe meg full av mat, kutte meg opp for å så sovne, men jeg skal ikke gjøre det. Det hjelper ikke. Jeg føler meg bare enda mer crap etter på. Men hva skal jeg gjøre da? Jo, jeg er nok så tapper, så sterk og så flink og frisk at jeg bare lider meg gjennom det. Det går vel over til slutt prøver jeg å tenke, men vil det en gang gjøre det? Jeg er helt ærlig redd for å ha det slik her resten av livet. Men, det går nok over, tenker jeg igjen.

Ja, det går nok over, det har bare ikke gjort det enda, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil rømme, reise bort, være en annen, dra et sted og bare være lykkelig, men jeg kan ikke det, det er ikke slik det funker, jeg må bare lide meg gjennom det, men hvorfor gidder jeg? Hvordan skal jeg takle dette? Vil det en dag bli nok? Kan noen bare komme inn i livet mitt, ta styringa, si hva jeg skal gjøre og gjør livet litt bedre for meg nå? Vær så snill …

Tenk om «lykkepiller» kunne gjøre en lykkelig?