Kjære sykepleierstudent!

Kjære tidligere sykepleier-medstudent! Jeg husker ordene du sa, ja dere sa, for de andre sa seg jo enige med deg. Det med psykiatripraksisen, at de deperimerte bare satt der og ikke gadd å få det bedre. Dere er straks ferdig utdanna sykepleiere nå, og jeg håper virkelig at holdningen din har endra seg! For jeg sitter ikke bare der og ikke gidder å gjøre noe for å få det bedre. Jeg jobber med hele meg. Jeg går til samtaler, tar medisiner, snakker inn og ut og opp i mente, ja jeg har gjort dette i mange år nå. Jeg gjør mye for å prøve å få det bedre, men av og til, så er det nok å bare prøve og holde seg i live. Det kan kanskje virke som jeg/vi ikke gidder å gjøre noe for å få det bedre, men jeg jobber, hver dag, fulltidstilling og mer enn det for å få det bedre.

Så kjære tidligere medstudent, jeg håper virkelig at du har en bedre holdning nå. Ja, jeg har til å med møtte deg i den psykiatri-praksis. Det var kleint og flaut, og det skal jeg og skrive om en dag, men for i dag får jeg holde meg til dette temaet.
Det skremmer meg at voksne, oppgående mennesker kan si slike ting. Det får meg virkelig til å tenke på hvor mangelfull kunnskapen om psykisk helse og psykiatri er. Og det gjør meg lei meg i hjertet mitt. Selvsagt er det jo godt at ikke alle er innom psykiatrien og alt sånt, men det er trist med disse fordommene. Jeg skulle ønske jeg turde å ta ordet da du sa disse nedverdigende ordene, men det gjorde jeg ikke, jeg skjemmes. Og jeg tror egentlig aldri du kommer til å lese disse ordene heller, men kanskje en annen sykepleierstudent skulle falle inn på denne siden og lese at det er helt arbeid å være psykisk syk, man sitter ikke bare på ræva på en avdeling og gjør ingenting. Og ja, selvsagt er det folk som gjør det og. Men det ligger nok en lang kamp bak den personen og, og jeg skal ikke gå mer inn på det. Men ikke ha holdningen at alle sitter og ikke gidder å gjøre noe for å få det bedre for det stemmer ikke!
Vennlig hilsen en eks-sykepleierstudent!