Spør meg hvordan jeg har det!

Vær så snill, bare spør meg hvordan jeg har det!

«Hvordan har du de?»

«Helt normal!»

Ja, jeg har det helt normalt. Ja, ikke normalt til å være meg, men normalt til å være menneske og det er herlig. Jeg blir faktisk litt ekstra glad av det. Så egentlig har jeg det litt bedre enn normalt, rett og slett fordi jeg er glad for å ha det normalt. Jeg har dårlige dager, og har gode dager. Verden går ikke unna bare fordi jeg har en dårlig dag, for dagen etter blir kanskje bra. Sånn er normalt tror jeg, jeg vet egentlig ikke. For jeg har vært frem og tilbake deprimert i halve livet mitt og den andre halvdelen husker jeg ikke. Men jeg tror det er normalt å ha både gode og dårlige dager. Og så lenge det ikke blir for mange dårlige dager kan jeg leve med det. Et par dager klarer jeg fint å leve med, men lengre perioder, det er ikke normalt, og da, da trenger jeg hjelp. Og da er det viktig at jeg får hjelp og, og ikke bare møtes med et «beklager vi kan ikke hjelpe deg»-svar. Men nå går det bra, så nå vil jeg fokusere på forbygging og å leve livet.

Så til alle dere som tror jeg er høy på noe, er overtrett eller har glemt å ta medisinene mine; jeg er bare helt normalt lykkelig!

Hvordan har du det?

Skulle ønske noen kunne spørre meg om dette. At noen kunne bry seg. De vet jeg har det vondt. De vet jeg gråter. De ser sårene mine på armene. De ser de døde øynene mine, men de spør ikke. Ingen. Jeg skulle ønske noen spurte, og virkelig ville vite svaret. Jeg skulle ønske jeg hadde noen så snakke med. Noen som kunne bry seg. Jeg er faktisk ute etter oppmerksomhet. Jeg innrømmer det. Jeg trenger oppmerksomhet, alle trenger oppmerksomhet, men enda viktigere, jeg trenger noen å snakke med. Jeg føler meg helt alene med problemene mine, og jeg vet at det hjelper å snakke. Det har jeg erfart, så jeg skulle bare så inderlig ønske at noen ville høre.