Veien videre

«Jeg skal selvsagt støtte deg fram mot eksamen, men etter det må vi se på veien videre» Skulle ønske jeg visste hva de ordene betydde. Hva skjer med veien videre? Hvor går veien? Hvem går jeg med? Må jeg gå alene? Det er så mange spørsmål. Alt ut fra den setningen du sa. Sannheten fra min side er kanskje at jeg syns det er fryktelig skummelt å gå videre. Kanskje jeg liker å ha det vondt. Kanskje jeg er litt hypokonder og ikke vil komme videre i livet. Jeg vet ikke. Iallefall blir det ansvarsgruppemøte om to uker der vi skal se på veien videre og jeg må vel kanskje ha noen tanker om hvor jeg vil at veien videre skal gå. Og egentlig så vet jeg vel det og, jeg er bare redd for å si det, for tenk om noen syns jeg er teit, at jeg forlanger for mye, eller at de tenker at jeg vil være psyk. For jeg vil vel egentlig ikke det?

Å medisinere bort problemene

Jeg er veldig glad for at det finnes medisiner. Jeg er veldig glad for at jeg har god nytte av medisiner. Jeg er evig takknemlig til Gud for Abilify som har gjort livet mitt MYE enklere å leve. Faktisk så har det gjort livet mitt helt anderledes. Jeg kan leve «normalt.» Jeg har fått med arbeidspraksis gjennom NAV, det hadde jeg aldri klart uten Abilify. Og nå vet jeg at det er forskjell på oss mennesker, og at medisiner funker forskjellig på forskjellige folk. Men for meg funker Abilify som en drøm! 

Men, det jeg ikke liker med medisiner er at av og til kan det virke som at psykiatrien mener det kan fikse all verdens problemer!  Jeg sliter til tider med depresjoner, og derfor vil legen min at jeg skal gå på lamictal, og det gjør jeg nå, og det er greit nok. Men jeg er SUR fordi spy-kiatrien bare vil medisinere den vekk og ikke vil gi meg noe form for annen behandling. Jeg VET at noen av mine depresjoner er situasjonsbetinget. Hendelser som gjør at jeg ikke klarer å mestre hverdagen. Hadde noen hjulpet meg og takle disse hadde jeg kanskje sluppet så «mye» medisiner. Jeg har vært i kognetiv terapi-gruppe, og de anbefalte meg å fortsette med kognetiv terapi alene med en behandler, og det tror jeg også kunne hjelpe. 

Jeg høres kanskje egoistisk ut. Jeg høres kanskje ut som en hypokonder. Du syns kanskje jeg er kravstor. MEN JEG VIL HA TERAPI! Jeg vil ha noe annet enn medikamentell behandling. Jeg vil leve en så normalt liv som munlig. Er det for mye å be om?