Opp og ned – det er visst ikke like langt

Jeg ligger her i senga på DPS nå. Innlagt, for andre gang på svært kort tid. En uke her og en uke der. Av og til skulle jeg ønske jeg kunne få en lengre og mer stabil innleggelse. Ikke en evig runddans med inn og ut, inn og ut, inn og ut. Du skjønner det at opp og ned, det er ikke like langt. Det tar lang tid å komme opp og så veldig kort tid å komme ned. Og klarer man ikke å komme helt opp før man blir sparka ut i livet igjen er det så tar det ikke bare veldig kort tid å komme ned, det er også veldig kort avstand ned.

 

Når følelsene blir sterkere enn fornuften

Klokka er bare 23:21 nå når jeg begynner å skrive dette. Men det er sannsynligvis begynnelsen på en lang natt. Forrige natt var og en lang natt, nesten helt uten søvn. Jeg vet jeg burde ha sovet, spesielt siden jeg nesten ikke sov forrige natt, men siden jeg har en så sterk trang til å skade meg og ikke har noe å skade meg med så skader jeg meg heller med å ikke sove. Jeg vet det absolutt ikke er lurt, men av og til blir følelsene sterkere enn fornuften.

Jeg har vært innlagt siden torsdag og skal hjem i morgen. Det har vært dager herjet med selvmordstanker og selvskadingstrang. I dag derimot har vært en god dag. Jeg har aktivisert meg mye. Nesten litt for mye. Nå er jeg både sliten og oppspilt på en gang. Selv om det har vært en god dag, straffer eller skader jeg meg likevel med å ikke sove. Følelsene mine er virkelig ikke til å bli kloke på.

Hjemme

Jeg er hjemme fra DPS nå, for godt, iallfall til neste gang. Før pleide jeg å tenke at dette, dette er siste gangen. Nå er det mer på gjensyn enn farvell når jeg drar derfra. Ikke fordi jeg vil inn igjen, men fordi jeg er litt realist. Jeg har ikke hatt en innleggelsesfritt år på mange år. De siste årene har jeg hatt flere innleggelser i året. Det gjør meg ikke så mye så lenge det holder meg i live og hjelper meg til et bedre liv. Det gjør iallfall det førstnevnte. Det siste kan vel diskuteres. Men jeg er iallfall hjemme og det er godt. I dag har jeg brukt dagen til å sove lenge og å pakke ut fra denne og forrigje innleggelse og å pakke inn de siste julegavene, så nå kan jula bare komme. Om vi ikke blogges før jul så må dere alle ha en god jul!

To dager av gangen.

Natt til onsdag ble jeg lagt inn på psykiatrisk. Var der litt over et døgn før jeg ble overført til DPS. Da var planen at jeg skulle være der i fire dager til mandagen. Så snakka meg med behandleren min og de fant ut at vi kunne forlenge oppholdet med to dager, så ble det onsdag og behandleren min var syk. Jeg fikk snakke om overlegen og hun fant ut at vi skulle la det gå til fredag. I går var jeg hos behandleren min der igjen og da hadde han snakka med overlegen igjen og de hadde blitt enige om at de skulle utsette utskrivelsen til mandag. Jeg tenker, hadde jeg bare fått en uke eller halvanne med en gang istedenfor det jaget om at man skal hjem om to dager hele tiden og at det utskrivelsen blir utsatt hele tiden tror jeg det hadde vært bedre for meg.

Det har vært en god innleggelse det har det. Snakka med en behandler hver dag og blitt tatt på alvor. Men det er slitsomt å aldri vite hva en skal forholde seg til og at jeg føler jeg må forte meg med å bli bedre hele tiden for det funker ikke. Jeg tørr nesten å påstå at hvis de bare hadde gitt meg en uke eller halvanne med en gang hadde jeg hatt det bedre og vært tryggere på å reise hjem fortere.

Og jeg skjønner rett og slett ikke hvorfor jeg får så korte innleggelser. Selvsagt vet jeg at det ikke er ideelt å være innlagt og det er en fare for jeg skal bli for vant med å være på instutisjon. Mange er jo på DPS mye lengre enn fire dager.

I vår da jeg var dårlig kan vi vel kalle meg en skikkelig svingdørspasient. Tror jeg hadde tre innleggelser på en måned eller to. Rett og slett fordi de skrev meg ut for tidlig, hver bidige gang. Og når de ikke skrev meg ut så forlenga de innleggelsen med få dager hver gang. Det skaper en uro og utrygghet inni meg osm iallfall ikke gjør det bedre.

Jeg skjønner at det er venteliste og kan være fullt på avdelinga. Og siden de hele tiden gir meg så korte frister føler jeg de vil ha meg ut på grunn av plassmangel og det gir meg skyldfølelse for å ta opp noen andre sin plass på avdelinga.

Men, nå er jeg iallfall hjemme på perm til i morgen og hvis ikke alt skjærer seg i helga tror jeg jeg fløer meg klar for å dra hjem på mandag. Litt av tryggheten på å dra hjem er nok også fordi vi skal ha ansvargruppemøte på mandag  med alle parter, både NAV, fastlege, DPS-døgn(primærkontakt+behandler), psykiatreren min, kontakten min i psykisk helse i kommunen og min mor og ektemann. Vi blir mange folk, men jeg håper på et bra og oppklarende møte likevel. Jeg håper jeg klarer å ta opp denne problemstillingen med innleggelsene til kontakten min i kommunen slik at vi kan ta det opp på ansvarsgruppemøtet. Det må jo være en grunn til de gjør slik de gjør, jeg ser den bare ikke. 

Fra hale til hudløs

Tittelen virker kanskje litt rar, men det var slik jeg følte meg da jeg kom til DPS etter en tur på akuttavdelinga der jeg siste kvelden var så heldig å få fotfølge. Fotfølget ble oppheva i ti-elleve-tida på kvelden, og jeg sovna egentlig straks etter at de hadde gått ut av rommet mitt etter å ha blitt sløva på diverse midler. Så, dagen etter, klokka åtte om morgenen skulle jeg ta drosje alene til DPS. Ikke at det var noe problem, problemet var mer å komme til DPS der dørene er opplåste, og alle muligheter for å gjøre hva som helst ligger rett utenfor dørene. Også innenfor dørene, for jeg fikk jo igjen alt de jeg hadde å skade meg med som de tok på akuttenheten. Ingenting endret seg den natta. Jeg er fortsatt like suicidal, har fortsatt like stor skadetrang og nå kan jeg gjøre nettopp hva jeg vil. Så jeg gikk fra å ha en hale bak meg hele tiden, til å bli helt hudløs og å måtte ta ansvar for meg selv. Jeg vet egentlig ikke hva som er verst, å ha hale eller være hudløs, for å ha hale var vondt, ubehagelig, frustrerende, men og veldig trygt. Men å være hudløs er fritt, skummelt og vanskelig. Men jeg må jo klare meg alene, jeg skal jo leve livet ute og ikke inne på en instutisjon. Men likevel, jeg føler meg ikke komfortabel med å være her.

Å vente …

Å vente, ja det er det jeg har gjort den siste uka, venta på telefoner fra den ene og den andre, bare for å få høre at vi snakkes over helga, og så i morgen, og så enda en gang i morgen, for så å vite at DPS her er fullbooka, for så å vente enda litt mer, for så å be dem søke til et annet DPS og nå venter jeg på svar angående det. Jeg hater å vente på slike telefoner, det sliter i hele meg. Jeg klarer ikke slappe av et minutt. Og med en fastlege som jobber omtrent hele døgnet nytter det ikke å tenke at nå er klokka tre, så telefonen kommer ikke i dag. Nei, jeg må vente helt til jeg legger meg. Ha lyd på telefonen om natta, i tilfelle han ringer tidlig neste morgen. Våkne tidlig om morgenen for å vente på at han ringer. Vente hele dagen, passe på at telefonen har dekning hele dagen. Ha nerver hver gang det tikker inn en melding. Er det et tapt anrop som ikke kom gjennom på grunn av dårlig dekning? Jeg blir helt dårlig av dette. Vondt i magen, brukt opp en hel dorull på under et døgn. Tørr ikke legge telefonen i lomma, redd for å miste dekninga, redd for å ikke høre at det ringer, må gå med den i hånda hele tiden, eller legge den i vinduskarmen med best dekning. Guri, som jeg gleder meg til han har ringt, selv om det sikkert blir lenge til. Sist ringte han vel i åtte-tida på kvelden. Det er ganske sent det. Iallfall når man står opp halv ni om morgenen for å vente på telefonen. Og Guri, som jeg gruer meg til han har ringt, tenk om det ikke er plass til meg noe sted. Tenk om han sier jeg er for frisk. Tenk om han sier at vi kan vente. Tenk om jeg bare må lide meg gjennom livet enda litt til. Jeg sier ikke at alt blir bedre med en innleggelse, men det finnes et håp i meg om at det skal hjelpe. Om at ting kan bli litt bedre med litt hjelp, en timeout, noen å snakke med, litt miljøskifte. Ett eller annet. Ett eller annet må hjelpe, jeg orker ikke lide meg gjennom livet stort lengre.

Noen ganger er det ålreit …

Noen ganger er det ålreit at ting ikke er helt ålreit. Iallfall når en medpasient disker opp med is og jordbær på ettermiddagen etter en særdeles dårlig middag.

Status Quo

Det har hendt mye i det siste. Men jeg begynner rett og slett med det beste først: JEG HAR FÅTT BYTTA BEHANDLER! Ja, det fortjener store bokstaver. Jeg har lenge slitt med en fryktelig behandler som jeg har gitt tilnavnet bitcha, rett og slett fordi det må være noe galt med henne. Det er jo nesten synd på henne. For hun er ganske hyggelig sånn på «privaten» eller hva det nå kan kalles når vi prater om andre ting, gjerne sammen med andre, men mens vi er alene og skal snakke behandling så er hun helt på tryne og umulig å snakke med. Har ønsket å bytte lenge, men det har alltid vært en grunn for å ikke få bytte. Sist gang var det at nei, jeg kunne ikke bytte, men jeg kunne få slutte. Men, det har nå snudd. Jeg har nemlig fått en ny behandler, som jeg har hatt litt før og, men som tar meg på alvor, jeg liker og har tillit til. Og jeg er så ekstremt takknemlig for det.

Ellers så har jeg vært innlagt i to uker, kom hjem på mandag. Skulle egentlig bare være fire dager, men de skriver visst ikke ut pasienter med konkrete selvmordsplaner … Og det er jo egentlig godt.

Jeg fikk en primærkontakt som jeg aldri har hatt før eller kjente fra før av. Og jeg gikk inn i relasjonen skikkelig open minded, eller hva man sier på norsk … Iallefall ingen fordommer eller noe, men vi fikk aldri det helt gode relasjonen egentlig. Og hun sa noe til meg som såra skikkelig, kanskje mest fordi det var sant. Hun sa: «Du har jo egentlig ikke blitt noe bedre av å være her» Og, det var jo sant, men jeg hadde iallefall klart å holde koken sånn noenlunde på rett kjøl eller hva man sier. Men, dagen etterpå tenkte jeg på de vonde ordene, og vet dere hva? Det er ikke rart jeg ikke ble noe bedre når jeg ikke fikk noe særlig hjelp? Trodde hun egentlig at alt bare skulle bli bedre av seg selv? Nei, det blir ikke alltid bare bedre av seg selv. Av og til trenger man hjelp til å se løsninger, hjelp til å finne andre mestringsstrategier og å snakke om ting. Men, da er det vel bra at jeg har fått en ny behandler som jeg stoler på og kan snakke med.

Hjemme igjen!

Og da var jeg endelig hjemme igjen. Eller endelig og endelig, var jo bare borte åtte dager, men er lenge nok det syns jeg. Deilig å komme hjem til en seng som ikke knirker sånn og en mann på sida av meg når jeg sover.

Det har vært en utfordrende innleggelse på det punktet at stemmene kom og angrep meg en gang. Jeg var i deres varetekt lenge og jeg var redd. Heldigvis var jeg omslutta av en fantastisk psykolog og noen gode pleiere. Jeg var virkelig redd og det gjorde virkelig vondt.

Stemmene er der enda, men de er ikke så altoppslukende. Da jeg var på DPS turde jeg ikke sove med lyset av blant annet. Det gjør jeg heldigvis her hjemme, ellers hadde jeg nok hatt en litt irritert mann. Men det at han ligger ved siden av meg i senga hjelper på tryggheten rundt det å sove. For søvn, det er livsviktig.

Jeg merker og at når jeg er på DPS sover jeg mye mindre, og det er egentlig litt deilig. Selv om det er plagsomt å våkne i seks-tida på morgenen så er det bedre enn å sove/halvsove til klokka blir ett.

Noe som har skuffet meg, men ikke overraska meg er at jeg ikke er så mye bedre enn da jeg ble lagt inn. Det er ganske skuffende egentlig. Jeg har fått beskjed om å kjenne på det vonde, trosse stemmene og å aktivisere meg. De to førstnevnte er skumle saker å gjøre helt alene syns jeg. Iallefall i begynelsen. Den siste visste jeg jo fra før av at var viktig. Men ikke alltid like lett å få til. Når stemmene er for store og kraftige er det ikke lett å «bare» aktivisere seg. Da er det lettere å gjøre som stemmene sier, selv om jeg egentlig vet at det er en dårlig måte å takle det på. Men de blir jo mer stille når jeg gjør som de sier, så jeg skjønner godt at jeg gjør det, samtidig som jeg vet at de blir mektigere da.

Men nå sitter jeg her like klok og stemmefull som for en halvanne uke siden, eneste forskjellen er at jeg er sint. Sint fordi det ikke hjelper meg noe å være innlagt på DPS. Sint fordi jeg føler at jeg bare er på oppbevaring. Selvsagt er jeg takknemlig for at jeg hadde noen rundt meg som kunne være der når stemmene angrep. Men jeg skulle ønske jeg kunne fått litt hjelp slik jeg takle ting som det hjemme heller enn å bli innlagt. Derfor har meg og min mor bestemt oss for å begynne å kjempe for at jeg skal få noe hjelp som funker. Hvordan vi skal gjøre det vet vi ikke helt enda. Men vi skal nok få det til. Så hvis noen har noen tips til behandlingssteder eller former eller hvordan man går fram, så sier vi tusen takk!

Ja, då svarer eg: JA!

Ja, for det er både vondt og godt å leve. Slik er livet, alle sine liv er slik. Livet er ikke bare godt, men det er heller ikke bare vondt! Det varierer. Noen ganger føles livet helt totalt skit! Og andre ganger føles livet helt herlig! Det varierer som sagt. Jeg har kanskje hatt en periode der livet generelt sett har vært ganske skit, men jeg velger å tro at det er på vei og snu. Jeg velger å tro at livet skal begynne å smile litt mer til meg. Jeg er, forhåpentligvis, ferdig med innleggelser for en stund. Sist innleggelse varte i bare tre dager. Da fikk jeg minska zyprexa-dosen og skrevet en ny kriseplan som er på mine premisser, som jeg kan kjenne meg igjen i, og ikke bare en kriseplan behandleren min sier at jeg skal ha som jeg ikke selv vet hvordan og når jeg skal bruke.

Jeg ble møtt av fantastiske mennesker, som respekterte meg, og som ville mitt beste og som virkelig så meg som menneske! Jeg er virkelig takknemlig for det, men og litt trist fordi at jeg vet at om jeg skal inn igjen, vil ikke den fantastisk legen være der for hun skal snart videre i livet sitt. Men forhåpentligvis vil nok noen av de andre gode folkene være der.

Ellers har jeg en ting til å fortelle, men det er så kult og bra og fett at det bare må ha et eget innlegg!