Det blir bare med en drøm

Det blir bare med en drøm
Ikke mer, ikke mindre
Målene er for høye,
og jeg er for dårlig til å klare det
Av og til er det bare best å gi opp
Innse at det ikke er noe vits
Slutte før innsatsen blir for stor til at det gjør for vondt å gi seg
Gi seg før alt går på tryne og jeg bommer på målet i all for høy fart

Reklamer

Stempl meg enda litt mer!

Jeg liker ikke snakking om diagnoser. Jeg føler meg stemplet. Jeg føler at alt blir så mye mer alvorlig da. Jeg føler at det ikke kan bare gå over når det er et ord på det. Et medisinsk ord på det. Jeg er lei av å svare på de samme spørsmålene omigjen og omigjen. Jeg er drittlei av å svare på hvordan jeg har det, hvordan jeg har hatt det, alt! Jeg er bare rett og slett DRITTLEI! Psykose, manisk, deprimert, angst. Alle ordene flyver rundt i hodet mitt. JEG VIL IKKE HØRE DEM, JEG VIL IKKE HØRE DEM! LA MEG VÆRE! La meg leve livet, ikke forstyrr. Hjelp meg når jeg trenger det, la meg leve når jeg trenger det. Jeg er ikke manisk, jeg er bare lykkelig! Vær så snill, bare forstå Jeg er lykkelig, ikke manisk. Ja, jeg kan innrømme at jeg kanskje er litt psykotisk av og til, men ikke manisk. Jeg vil ikka ha et diagnosestempel på lykken min. Dere tar fra meg det eneste som gjør livet godt! Dere tar fra meg lykken og kaller det mani!

HJERTESMERTEØRESUS

Det gjør faktisk veldig vondt å vite at jeg har begrensninger større enn andre. Det gjør vondt å vite at jeg ikke klarer det samme som andre. Jeg husker ikke det å virkelig være frisk. Jeg husker kanskje ikke den tida hvor jeg kunne gjøre hva jeg ville uten å bli sliten, jeg vet kanskje ikke om det noen gang har vært slik, men jeg savner det likevel. Jeg savner å kunne være i selskap uten å få angst og stemmekaos av for mye støy, lys og bevegelse. Jeg savner å være trygg. Jeg vet ikke om det går an å savne noe man ikke har hatt, men jeg gjør det likevel. Jeg savner å kunne være sammen med flere enn to uten å få angst. Jeg savner at det kan være mer enn en samtale i et rom uten at jeg får stemmekaos. Jeg savner å ikke ha det slik her. Jeg kaller det HJERTESMERTEØRESUS. Det gjør så vondt å vite, at det er mine egne begrensninger som begrenser min egen virkelighet. Det gjør vondt å vite at det er meg som setter grenser for hva jeg skal gjøre. Og det er ikke grenser jeg selv vil ha. Det er ikke grenser jeg lager selv. Det er grenser som kommer helt av seg selv, av min egen underbevissthet, av min egen sykdom. JEG ER SYK, MEN VIL IKKE INNSE DET! JEG VIL IKKE HA BEGRENSNINGER! JEG VIL LEVE MITT EGET LIV, SLIK JEG VIL SELV! Jeg vil ikke ha angsten i hjertet. Jeg vil ikke ha stemmene i ørene. Jeg vil ikke ha HJERTESMERTEØRESUS, jeg vil bare være meg. En liten grønn jente med store drømmer, store ambinasjoner, en jente som kan gjøre hva hun vil, når hun, uten begrensninger, uten angst, uten stemmer, uten HJERTESMERTEØRESUS. Jeg vil allerhelst bare være meg og ikke være syk hele tiden.

Kjangseløs

Kjangseløs
Som et voksent menneske
Kjangseløs
I en korridor
Kjangseløs

I går var jeg fortsatt et barn
Som lekte i livet
Praktfull have
Lattermild himmel
I går var jeg fortsatt et barn i haven
Kjangseløs på vei mot graven

Kjangseløs
Som et voksent menneske
Kjangseløs
I en korridor
Kjangseløs

I dag er jeg et menneske
Kjangseløst
På vei mot graven
Et voksent menneske
Kjangseløst
I en korridor
Evig uerinderlig
I går var jeg fortsatt et menneske
I dag er jeg evig borte
Kjangseløs på vei mot graven