Jeg tror jeg egentlig ønsker å tro

Jeg skrev tidligere at jeg tviler på at jeg tror. Det var en vondt, men viktig innlegg å få skrevet. Viktig for meg selv. Det var vanskelig og vondt, men jeg trengte å ta et oppgjør med mine følelser og tanker rundt dette å være en kristen. Jeg har følt at mange setter så veldig høye krav til meg. At de forventer så mye av meg. Det ble et så stort kav at jeg ikke lengre husker hvorfor jeg var kristen. Hvorfor jeg så lenge hadde klamret meg til dette korset som egentlig betydde så mye for meg. I det siste har jeg tenkt veldig mye på det innlegget jeg skrev og postet her på bloggen min. Jeg har hatt lyst til å poste det på facebook så hele verden kan se. Jeg har hatt lyst til å slette det fra bloggen og latet som det aldri har eksistert. Jeg har valgt at det skal få bli stående her på bloggen min som et tegn på min tro. Ikke at jeg ikke tror, men at det har vært vanskelig å tro og at jeg har vært nær med å gi opp troen. Det var noen veldig vonde dager før jeg skrev det innlegget, ja noen veldig vonde uker faktisk. Men det har og vært noen veldig vonde dager etter jeg skrev det innlegget og jeg har som sagt tenkt veldig mye, og følt veldig mye. Vært veldig forviret og veldig usikker på hele min eksistens. Hva min identitet var. Men hva jeg har funnet ut etter all denne tenkinga og følinga er at jeg er klar for å ta på og opp mitt kors igjen. Jeg tror jeg må begynne på scratch igjen som kristen. Jeg orker ikke alle forventningene eller alt presset. Jeg vil ikke utsette meg for det igjen rett og slett. Jeg må ta dette i mitt tempo. Jeg må bytte sanger jeg hører på. Jeg orker ikke de samme gmale lovsangene som har alle de «jeg er ikek god nok»- minnene. Jeg orker nok heller ikke alle de menneskene som gir meg akkurat samme følelse. Jeg må skjerme meg. Ta steg for steg. Men jeg er klar for å ta opp mitt kors, klar for å ta på mitt kors, klar til å klamre meg til mitt kors.

Jeg tviler på at jeg tror

Jeg tviler på at jeg tror. Jeg vet ikke at jeg tror. Jeg tror ikke at jeg tror. Men jeg tviler på at jeg tror.

Dette med Gud er så vanskelig, eller kanskje er det ikke vanskelig. Kanskje det bare er ikke-eksisterende. Jeg vet jeg en gang trodde. Men jeg vet og at mennesker gjorde det så vanskelig å tro at nå tviler jeg på at jeg tror lengre. Ja, kanskje det ikke var en tro når folk kunne drepe den. Kanskje finnes det ikke noe gud siden han ikke holder meg meg fast. Kanskje er jeg helt alene med alle andre i verden. Kanskje var min tro bare et håp på noe bedre. Jeg vet ikke.

Jeg har begynt å av-like alt som har med Gud og kristendommen og gjøre på facebook. Jeg orker ikke bli minnet på det. Jeg orker ikke bli minnet på deg eller det. Jeg føler jeg har levd i en illusjon. Jeg føler jeg har blitt forlatt. Jeg føler alt bare er borte. Jeg vet ikke hva min identitet er lengre. Jeg vet ikke hvem jeg er hvis jeg ikke er kristen. Det har alltid vært meg. Hvem er jeg uten Jesus liksom?

Jeg vet ikke om dette bare er en troskrise eller om det er et farvel til hele troen. Noe er det iallfall og det føles forvirrende og gjør meg ganske trist.

Be still and know that I am God

Jeg leste en gang at «Be still» ikke betyr å være stille som jeg trodde før, men at det betyr og å overgi seg til Gud, å slutte og strebe selv og bare la det gå. Jeg vet ikke om det er sant eller ikke. På norsk står det «Hold opp! Kjenn at jeg er Gud.» Hold opp med alt du strever med. Hold opp med alt du skal klare selv. Hold opp og kjenn at Gud er Gud. I vers to i samme kapittel står det «Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i nød og alltid nær.» Jeg syns det er flott å tenke på. Flott å tenke på at Han er vår tilflukt. Vi slipper å flykte til alt verden har. Vi kan holde opp og kjenne at Han er Gud. Han er vår styrke. Han er vår hjelp i nøden og enda viktigere Han er alltid nær.

Det høres kanskje ut som jeg motsier mitt forgje innlegg nå, men det gjør jeg egentlig ikke. Det er en tid for alt. En tid for å holde opp å kjempe selv og la Gud ta kampene for oss, men og en tid for å be andre mennesker om hjelp. Problemet er bare å se forskjell på dem. Og nei, jeg har ikke noe godt svar på hva som er rett når for det er så veldig forskjellig fra situasjon til situasjon. Det er rett og slett noe man må kjenne på selv. Noe du og Gud egentlig kan finne ut av. Men, du trenger ikke å gjøre det alene. Det er en grunn til Gud har skapt oss til fellesskap.

Hold opp! Kjenn at jeg er Gud. Salme 46,11. Kanskje et av de viktigste bibelversene i Bibelen. Kanskje et av de mennesker nå i dag virkelig trenger å ta til seg. Vi som ønsker å fikse alt selv. Vi som bare må kjempe selv. Vi som kanskje ikke setter all vår lit til vår himmelske pappa. Vi som ikke tenker at kongenes konge er vår pappa. Jeg tenker jo at kongen er en mann med mye makt. Iallfall var det slik før. Og når Gud er kongenes konge, tenk hvor mye makt ikke han har da. Han har nemlig fått all makt i himmelen og på jorda. Og selvsagt, Gud er ikke alene. Han, og vi, har en motstander som vil gjøre alt for å ødelegge for oss. Han har bare kommet for stjele, ødelegge og myrde.  Men, frykt ikke, hold heller opp og kjenn at Han er din Gud, Han som har kommet for at vi skal ha liv og overflod.

Be still and know that I am God.

Det er lov å spørre om hjelp

Du har vært sterk lenge nå. Du har kjempet og kjempet. Hatt det vondt lenge. Det er ikke det at du ikke tror nok som gjør at du sliter. Det er ikke det at du ikke klinger deg fast nok til korset som gjør at du sliter. Det er ikke at du ikke setter ditt håp i Gud at du sliter. Det er ikke slik at Gud bare hjelper dem som tror nok, klinger seg fast til korset nok, setter håpet sitt i Gud nok. Det er ikke slik at Gud er den eneste løsningen. Jeg føler meg nesten ukristen da jeg skrev den siste setningen, men det er sant. Det er lov å spørre om hjelp. Det er lov å spørre mennesker om hjelp, like mye som det er lov å spørre Gud om hjelp.

For, du har vært sterk lenge, du har kjempet og du har hatt det vondt. Ikke få noen til å tro at det er din skyld. Ikke tenk at hadde jeg bare ditt eller hadde jeg bare datt så hadde alt vært så mye bedre. Ikke legg skylden på deg selv. Selvsagt, det er du som kan gjøre jobben. Men, det er lov å spørre om hjelp. Det er selvsagt lurt å be om styrke og mot til å stå i alt fra Gud, men det er også lov å be mennesker om hjelp. Det gjør deg ikke til mindre kristen. Det gjør deg ikke til en dårligere kristen. Vi er her sammen for å hjelpe hverandre. Det er en grunn til at vi er flere. Det er en grunn til vi er skapt til fellesskap. Og den grunnen er blant annet fordi vi skal hjelpe hverandre med å bære hverandre når vi ikke orker det selv.

Ikke vær redd for å be om hjelp, snille deg. Det er lov å være svak. Det er lov å slite. Det er lov å ha dårlige dager. Det er lov å ha dårlige perioder. Ja, det er til og med lov å ha dårlige år. Men, det er et viktig men her, og det er at du er ikke en dårlig person selv om du har det dårlig. Og du er absolutt ikke en dårlig kristen selv om du ber om hjelp fra andre enn Gud. Gud er legen over alle leger. Men vi har likevel evner til å hjelpe hverandre. Det er evner vi har fått fra Gud og enhver god gave kommer fra Gud.

Vær så snill, snille deg, vær ikke redd. Vær ikke redd for hva andre vil tro og tenke om deg. Det viktigste er deg. Du trenger ikke frykte for mennesker for Gud har så stor kjærlighet til deg at han vil deg bare vel, og han vil at du skal ha det bra og det kan bety at du må ta imot hjelp fra andre mennesker og.

Vær så snill, snille deg, be om hjelp.

Mine vs Guds drømmer

I dag poppa en sang opp på facebooken min, den er av Lauren Daigle og heter «Trust in You».

I sangen synger hun blant annet:

Letting go of every single dream
I lay each one down at Your feet

(…)

When You don’t move the mountains I’m needing You to move
When You don’t part the waters I wish I could walk through
When You don’t give the answers as I cry out to You
I will trust, I will trust, I will trust in You!

 —

Truth is, You know what tomorrow brings
There’s not a day ahead You have not seen»

(…)

I want what You want Lord and nothing less

 

Tidligere i dag så satt jeg og tenkte over hvilke drømmer jeg har for livet. Og det var egentlig ganske vanskelig. For jeg visste ikke helt hva drømmene mine var og etter at jeg tenkte og skrev litt, så er jeg fortsatt litt usikker, men jeg vet at jeg vil peke på Jesus med det jeg gjør og jeg vet at det jeg vil gjøre, og den måten jeg best kan peke på Jesus er å skrive med og om Han. Men av og til kan jeg bli blinda av antall likes og shares og kommentarer og sånt på det jeg skriver, men det er ikke det som er viktig. Det som er viktig er at jeg skriver det Gud vil jeg skal skrive og at jeg tørr å være ærlig i det jeg skriver. Jeg trenger ikke blottlegge meg, men jeg må være ærlig, ikke fake at kristenlivet er fint og flott alltid, for det er ikke alltid det. Men det er verdt det, og jeg tror det er villt mye bedre enn hva livet hadde vært uten Gud.

Men, tilbake til saken. Selv om jeg egentlig ikke har de store planene om livet mitt, så traff denne sangen meg likevel, og noe inni meg sa at dette, dette måtte jeg skrive noe om. Og jeg kunne godt ha skrevet om hvordan Gud ikke fulgte mine planer men sine egne og at livet egentlig ble mye bedre enn det min plan var, men det er ikke det jeg skal skrive om nå. Jeg skal skrive noe, noe som egentlig er like mye for min egen del som for eventuelle lesere.

For som hun Lauren synger så tenk om jeg (vi) hadde klart å legge alle drømmene mine (våre) ned til Gud, og heller følge Han sine drømmer og planer for mitt (våre) liv. Jeg har en drøm, en ganske hemmelig drøm, men det er fortsatt en drøm, men jeg vil ikke gå på den før jeg har fått god tid til å kjenne etter om det er min eller Gud sin drøm. Jeg har gitt oss (meg og Gud) en frist til sommeren for å finne ut om det er Hans drøm eller om det er min drøm.  Og med denne drømmen, som jeg ikke vil si hva er fordi jeg ikke vet om den er fra Gud eller ei, den kunne Gud ha oppfylt på mange måter for lenge siden, og det har han og gjort på man måter for lenge siden, men han kunne oppfylt den helt, på ordentlig, skikkelig. Men Han har ikke gjort det. Han har ikke flytta fjell som jeg har ønska at han skulle flytte og han har ikke splitta innsjøer som jeg skulle ønske han skulle ha splitta. Han har ikke alltid gitt meg det svaret jeg skulle ønske han hadde, og det skjønner jeg godt nå i ettertid. Men med å skrive dette så håper jeg at jeg skal få kjenne mer på den roen her i nuet at Gud har kontroll og at han allerede er der i morgen, for jeg vil det Han vil, og intet annet, egentlig, det er bare slik at av og til glemmer jeg det.

Hvorfor vil du at jeg skal dø?

Vil du jeg skal dø? Det er mitt spørsmål til deg. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg har dette spørsmålet, men det dukker opp gang på gang.  Folk sier så mye om deg, og så meget får meg til å tenke det igjen og igjen. Du vil jeg skal dø. Du. du som skal elske meg mer enn noen andre ønsker at jeg skal dø. Du vil jeg skal ta livet av meg. Det høres så veldig rart ut. Hvorfor vil du det? Hva godt kommer det ut av det? Jeg skjønner det ikke. Og jeg er redd. Redd for å oppfylle dine ønsker. Redd for hva som vil skje med meg. Redd for hvor jeg vil havne. Jeg er redd. Så, kjære Gud, hvorfor vil du at jeg skal dø? Og hvorfor er jeg da så redd for det?