Jeg kan ikke si

Jeg kan ikke si at jeg elsket deg. For jeg vet ikke om det er sant. Kanskje jeg elsket den rollen du hadde. Kanskje jeg elsket deg. Jeg kan ikke si hva som var var. Var det deg eller papparollen jeg elsket?

Jeg kan ikke si om du var en snill pappa eller en slem pappa. Jeg husker ikke. Det er stygt å lyve, så jeg sier ingenting.

Jeg kan ikke si så mye om deg. Jeg kan si du var min pappa, men om du var pappa med stor eller liten p, det kan jeg ikke si. Jeg husker ikke om du fortjener den store p’en.

Jeg kan ikke si om jeg elsket deg, eller elsker deg. Det eneste jeg vet og kan si er at jeg savner deg, hva enn du var. Og det kan jeg si uten å lyve.

Når jeg ikke helt vet hva som skjer

Når jeg ikke helt vet hva som skjer selv, annet enn at jeg fryser og at det gikk tom for varmt vann i dusjen, annet enn at dyna er varm og at armen blir full av sår. Når alt kommer skyllende over meg, og trykket blir for høyt til at jeg klarer å holde meg stående. Det er da jeg velger å skrive dette innlegget. I håp om at alt skal bli litt lettere og litt mindre skremmende, for for å være helt ærlig vet jeg ikke helt hva som skjer. Jeg er litt redd, men om jeg kan si det selv, så er jeg også ganske modig, som likevel står opp, selv om det kanskje jeg drøyer et par timer ekstra i senga, så står jeg opp, facer dagen og alt som kommer med den. Kanskje jeg burde studert litt mer, skrevet litt mer på denne prosjektoppgaven min. Kanskje jeg burde ha rydda litt mer, eller gjort noe litt mer fornuftig. Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hva som skjer, jeg vet bare at jeg er i live og at det gjør vondt. Så, beklager til alle jeg sa det gikk bra til, jeg tror kanskje jeg løy, for jeg tror ikke det går så bra nå lengre, men jeg er ikke helt sikker for jeg vet ikke helt hva som skjer.

De kaller meg menneske,
men er det det jeg er?

Si meg
Si meg

Er det det jeg er?
Et menneske?