Til du uvitende lege

Det var dissosiasjon. Og ja, det går an å kjempe i mot. Jeg var ikke psykotisk. Ja, jeg hørte stemmer og var urolig, men det var likevel dissosiasjon. Hadde du bare sett det. 

Av og til suger det å dra på legevakta med psykiske plager, rett og slett fordi de aller fleste kan så lite og skjønner enda mindre. Det er ingen tester å ta eller undersøkelser å gjøre. Man må bare stole på ord, handlinger og oppførsel og det skjønner jeg ikke er like lett alltid. 

Men likevel, tenk om du hadde forstått hva det var. Tenk om jeg hadde sluppet ydmykelsen da du trodde jeg faket alt for oppmerksomhet. For ja, jeg hørte hva du sa. Jeg var syk, ikke døv. 

Så kjære du uvitende lege, jeg håper du aldri nærmer deg en psykiatrisk pasient igjen og hvis du gjør det håper jeg din læringskurve har vært bratt. 

Reklamer

Forståelse

Å ikke bli forstått, og å ikke klare å gjøre seg forstått, det er vanskelig! Jeg vet at jeg ikke klarte å si noe til deg og jeg vet at du ikke forstod. Men jeg skulle ønske du bare kunne forstå hva blikket mitt betydde eller du kunne stilt akkurat det spørsmålet. For jeg fikk ikke sagt det jeg ville, og du kan vel ikke hjelpe når du ikke vet. Så derfor sitter jeg nå her, uten å ha kommet noe mye lengre enn det var tidligere i dag.

I går var jeg redd. Veldig redd. Redd for det. I dag var jeg hos legen. Men jeg kunne ikke si det. Kunne ikke fortelle. Fikk det ikke ut. Og hvordan skal han kunne hjelpe når han ikke vet?

Jeg føler meg så alene med det.

Opp og ned er visst ikke like langt

Det er nemlig så veldig mye lengre opp enn ned visst. Og nå kjente jeg at dette egentlig var et ganske vanskelig innlegg å skrive, men jeg skal gjøre mitt beste.

Ting gikk veldig bra, helt til det ikke gjorde det lengre. Eller, det gikk bra, også kom plutselig det noen selvmordstanker flyvende som ble til planer som jeg (u)heldigvis klarte å si til kontakten min i psykisk helse i kommunen, som kontakta fastlegen min som kalte meg inn på teppe dagen etter. Vi ble vel enige om at vi ikke skulle ta noe innleggelse der og da fordi jeg skulle på tur de to dagene etterpå. Så snakka jeg med legen når jeg kom tilbake igjen på morgenen og vi ble enige om at en innleggelse kanskje var lurt, men da jeg snakka med akutteamet så var ikke det et tema engang. Og da jeg var hos legen igjen senere på dagen syns han det gikk så mye bedre at det ikke var nødvendig. Jeg vet ikke om jeg er 100 % enig, men la gå. Får iallefall tettere oppfølging nå denne uken. Skal til kontakten min i kommunen på onsdag og fastlegen på fredag. Planene mine ble avlyst og jeg har begynt å røyke igjen, men jeg lever iallefall og alle er enige at det er bedre å røyke enn å dø. Jeg vet ikke helt hvordan ståa er nå, men jeg får vel bare ta tida til takke og vente på at det bedres før det blir verre igjen, for det er visst så mye lengre opp enn ned.

Å få ordentlig hjelp.

Å bli sett, hørt og trodd. Det er fantastisk herlig. Selv om det kanskje ikke alltid er en fryd å snakke om ting, så er det veldig godt å vite at jeg er i trygge hender, at de vil meg godt og at jeg blir tatt på alvor. Jeg er innlagt, igjen! Først var jeg tre uker på DPS, jeg fikk god nok oppfølging, men det hjalp så lite, og etter en uke var det inn igjen med femdøgnsavtalen min, og første gang jeg møter legen så får jeg vite at jeg er overført til vanlig innleggelse, for det er ikke noe vits å sende meg ut og inn hele tiden. De skulle hjelpe meg ordentlig før jeg ble utskrevet. Det var nesten så jeg går gledestårer når jeg hørte det, ikke fordi det er så gøy å være innlagt, men fordi jeg skimtet noe kalt håp. De ville faktisk hjelpe meg, og det har de (legen og psykologen og pleierne) bevist gang på gang. Jeg har hatt samtale med enten legen eller psykologen hver dag omtrent utenom helgene. Jeg har samtaler med pleierine når det trengs. Jeg har fantastiske kontakter som er der for meg, som er vise, omtenksomme og gode. Jeg får faktisk ordentlig hjelp! Og når jeg skriver dette ser jeg faktisk litt håp.

To uker takk

For fire dager siden var jeg hos en lege på legesenteret mitt, ei anna ei enn fastlegen min, men hun var veldig grei. Jeg trengte nemlig et lite avbrekk fra hverdagen og alt slikt. Hun ringte DPS, men innleggssjefen var i en samtale, så hun (legen) skulle ringe meg opp igjen når hun hadde snakka med innleggssjefen. Og det gjorde hun og. Jeg kunne komme … OM TO FORBASKA UKER! Jeg vet at det er noe som heter ventetid og alt slikt, men når jeg går til en ukjent lege og ber om hjelp, da trenger jeg det mer her og nå, enn om to uker. Men, så tenker jeg igjen, trenger jeg det egentlig? Nå har jeg overlevd i fire dager av de to ukene. Og det går jo bra. Jeg lever jo … Ja, det gjør veldig vondt. Ja, jeg er veldig redd. Ja, det går veldig ut over min mann. Men, jeg lever jo … Av og til føler jeg at det er ikke snakk om å behandle, det er snakk om å holde i live, og å gjøre minst mulig skade. Av og til skulle jeg ønske jeg ikke var så flink til å bare overleve. Av og til skulle jeg ønske at folk kunne se at jeg har det vondt. Av og til skulle jeg ønske, ja, hva skulle jeg egentlig ønske?

Lysere framtidsutsikter?

Jeg snakka med legen min på DPS i går, han sa jeg skulle begynne på efexor igjen, jeg har egentlig trodd at denne ikke har virket noe særlig, men da jeg sluttet på den begynte jeg å vingle noe grusomt i humøret. Skulle ingenting til for å gjøre meg trist eller sint, men heller ikke glad. Dette kompanserte jeg på med en uke på DPS, noe som egentlig ikke hjalp så veldig, men det som hjalp var da jeg kom hjem og begynte å drikke. Det var som om verden ble mye enklere å ha med å gjøre da jeg hadde noe innabords. Jeg vet at det er en SKIKKELIG dårlig mestringsstrategi, men det funka, og desperat som jeg var så drakk jeg uansett hva jeg skulle, bortsett fra da jeg skulle på jobb da. Det hadde virkelig ikke passer seg, og dessuten så har jeg det som oftes bra når jeg er på jobb uansett da.

Men i dag begynte jeg på efexor igjen, og jeg tror egentlig ikke den funker så fort, men til nå har jeg følt meg mye bedre. Kanskje litt placebo-effekt, men så lenge det funker så er det greit for meg! Så nå sitter jeg bare å nyter at jeg ikke har vondt og venter på min nye telefon som jeg tror kommer i posten i dag, ellers så er det en annen pakke som kommer. Vet ikke hva annet det skulle være, men jeg har jo bursdag om et par dager så man vet jo aldri. Godt har jeg det hvertfall.