Det er faktisk fryktelig vondt å slite med angst

Jeg trodde aldri jeg skulle bli en av de, de som vegret seg for å gå ut, de som unngikk andre, de som var «partykillere», ja en av de med så sterk angst at det går ut over livskvaliteten og det sosiale livet. Men her er jeg visst. Ironisk nok sitter jeg på kafé når jeg skriver dette da, men å gå på kafé alene er langt så skremmende som å gå sammen med to-tre gode venner. Sosiale sammenhenger, ja det er det som dreper meg innvendig, det er det som får meg vil å ville synke ned i jorda, det er det som er fryktelig. Ja, det er det som gir meg angst! Selv om det er gode venner og folk jeg kjenner godt kjenner jeg hvordan angsten kryper seg opp i kroppen min, hvordan armene verker, brystet strammer seg og magen velter seg. Det er faktisk fryktelig vondt å slite med angst. Og lenge før angsten kom krypende så meldte jeg meg på som frivillig under årets beste sommerleir for barn og ungdom, og nå gruer jeg meg noe helt vilt! Vet rett og slett ikke hvordan jeg skal klare å overleve. Jeg vet at angst ikke er dødelig, men det kan godt føles slik ut fordi om. Det hjelper lite at de tre-fire årene jeg har vært med som frivillig har jeg såvidt sovet noe som helst om nettene, og den lille søvnen jeg har fått har jeg fått om dagene da jeg egentlig burde gjøre andre ting. Nei, jeg vet rett og slett ikke hvordan dette skal gå til, men det gjør det vel på en eller annen måte. Det må vel det?