Å vente …

Å vente, ja det er det jeg har gjort den siste uka, venta på telefoner fra den ene og den andre, bare for å få høre at vi snakkes over helga, og så i morgen, og så enda en gang i morgen, for så å vite at DPS her er fullbooka, for så å vente enda litt mer, for så å be dem søke til et annet DPS og nå venter jeg på svar angående det. Jeg hater å vente på slike telefoner, det sliter i hele meg. Jeg klarer ikke slappe av et minutt. Og med en fastlege som jobber omtrent hele døgnet nytter det ikke å tenke at nå er klokka tre, så telefonen kommer ikke i dag. Nei, jeg må vente helt til jeg legger meg. Ha lyd på telefonen om natta, i tilfelle han ringer tidlig neste morgen. Våkne tidlig om morgenen for å vente på at han ringer. Vente hele dagen, passe på at telefonen har dekning hele dagen. Ha nerver hver gang det tikker inn en melding. Er det et tapt anrop som ikke kom gjennom på grunn av dårlig dekning? Jeg blir helt dårlig av dette. Vondt i magen, brukt opp en hel dorull på under et døgn. Tørr ikke legge telefonen i lomma, redd for å miste dekninga, redd for å ikke høre at det ringer, må gå med den i hånda hele tiden, eller legge den i vinduskarmen med best dekning. Guri, som jeg gleder meg til han har ringt, selv om det sikkert blir lenge til. Sist ringte han vel i åtte-tida på kvelden. Det er ganske sent det. Iallfall når man står opp halv ni om morgenen for å vente på telefonen. Og Guri, som jeg gruer meg til han har ringt, tenk om det ikke er plass til meg noe sted. Tenk om han sier jeg er for frisk. Tenk om han sier at vi kan vente. Tenk om jeg bare må lide meg gjennom livet enda litt til. Jeg sier ikke at alt blir bedre med en innleggelse, men det finnes et håp i meg om at det skal hjelpe. Om at ting kan bli litt bedre med litt hjelp, en timeout, noen å snakke med, litt miljøskifte. Ett eller annet. Ett eller annet må hjelpe, jeg orker ikke lide meg gjennom livet stort lengre.

Jeg er sjalu på deg

Ja, jeg vet vel egentlig ikke hvem du er. Du er vel egentlig ingen, men jeg innbiller meg at du finnes. Du som får god hjelp. Du som har et støtteapperat rundt deg som fungerer. Du som har et nettverk rundt deg som vet hva de skal gjøre. Du som blir tatt på alvor. Jeg føler det er så mye som mangler i livet mitt. Eller, jeg har det allermeste egentlig, en flott ektemann, en fin mor, en bra menighet, fin jobb, mange venner, noe nære, andre fjerne, men mange nok av begge delene. Ja, flotte, gode dyr har jeg og. Men jeg har vondt og jeg føler ikke at jeg blir tatt på alvor fordi alle disse tingene er på plass liksom. Av og til skulle jeg ønske jeg ikke fungerte så godt som jeg gjør rett og slett fordi jeg tror det hadde vært lettere å få hjelp om jeg ikke gjorde det. Som jeg tidligere har sagt så har jeg det tøft fordi jeg er tøff og jeg lider meg gjennom det fordi det er det jeg er god på. Så ja, jeg sier det rett ut, jeg er sjalu på deg! Du som får hjelp, du som får det du trenger, du som ikke må kjempe for alt, selv om du sikkert og har kjempet og det sikkert bare er meg som ikke klarer å ta meg sammen nok eller noe slikt. Kanskje jeg ikke fortjener hjelp …

Jeg har det så tøft, fordi jeg er tøff!

Helt ærlig, nå har jeg det skikkelig tøft. Har nettopp pakka ned medisinene mine i en bærepose. Skal ta dem med til fastlegen i morgen, men vet dere hva? Det er skikkelig vanskelig å ikke bare skulle ta «litt» før jeg gjør det. Bare så jeg kan få sove eller noe. Bare for å få slippe litt (eller for å dø.) Men, kjenner jeg meg selv rett så er jeg sterk nok til å stå i mot, iallfall for det siste. Jeg er så tøff at jeg bare lider meg gjennom det jeg.

Jeg er så frisk at jeg bare lider meg gjennom det

Det gjør vondt. Så vondt, så vondt. Men jeg er så frisk at jeg bare lider meg gjennom det. Så lenge jeg bare lider meg gjennom det så går det bra. Det kan gjøre så vondt det bare vil, men jeg klarer det. Jeg klarer det så alt for godt. Det er ikke noe problem. Jeg klarer meg jo. Ingen trenger være bekymret for meg. Jeg klarer meg jo uansett hva det skulle være. Jeg klarer meg. Du vet, jeg er så frisk at jeg bare kan lide meg gjennom det. Det er ikke farlig med meg. Det er ikke farlig med meg, før jeg er så syk at jeg ikke orker å lide meg gjennom det. Det er så idiotisk. Jeg har det vondt nå og. Selv om jeg selvsagt kan ha det verre, så syns jeg det er særdeles idiotisk at jeg må få det så vondt at jeg ikke orker å lide meg gjennom det lengre. Hvorfor må det gå så langt? Kan jeg ikke bare få hjelp nå så jeg slipper å bli virkelig syk.

Okay, jeg vet jeg får hjelp, og jeg vet at det bare er min skyld at jeg ikke tar imot mer hjelp, men likevel. Jeg føler at det bare er når jeg dårlig at jeg blir tatt på alvor. Jeg trenger hjelp nå, for jeg vet ikke hvor lenge jeg orker å være så frisk at jeg orker å lide meg gjennom det. Jeg er sliten og redd, og burde ikke trenge å lide meg gjennom det.