Tenk om det var en pille som kunne gjøre alt bra!

Jeg har tenkt på å blogge lenge. Og jeg skulle ønske det kunne være et jeg har det bra-innlegg. Men det er det ikke. Jeg har det piss, dritt, ræva, vondt, noe så inni hampen vondt og! Og jeg skulle ønske det var en pille som kunne gjøre alt bra! Jeg skulle ønske det var noe som kunne ta vekk alt dette vonde. Gjøre meg lykkelig igjen. Få meg til å ha det godt. Men jeg vet ikke om noe slik pille, og jeg tror egentlig ikke det finnes heller. Det frister å hive innpå med nozinan så jeg kan slippe å være litt, men jeg vet jo egentlig at det ikke løser problemet. Men det får meg iallfall til å sove.

14233027_976667199126680_4364163658139652890_n

Jeg er lei av å ha det dårlig, selv om det ikke har vart så lenge, så gjør det vondt fordi om. Spesielt siden jeg trodde ting var bra for alltid nå, men jeg må vel bare innse at livet ikke er en dans på roser, men heller en skikkelig ubehagelig berg og dalbane som gjør livet fryktelig vondt til tider. Og, selvsagt. Jeg vet jo at livet ikke er en dans på roser, men trenger man å være så deprimert og ha så vondt at eneste utveien man ser er døden? Hva med et normalt, litt opp og ned-liv. Det hadde jeg satt veldig pris på.

Og størst av alt er sorgen over å ikke ha det bra lengre.

Reklamer

Alle endringer starter med små steg

Jeg prøver å gjøre noe med livet mitt. Som jeg sa til ei venninne på facebook i dag, når jeg føler at ingen andre kan hjelpe meg må jeg jo gjøre det selv. Og det er jo egeninnsatsen i behandling som teller. Det behandlingsteamet kan komme med er bare en liten prosent i forhold til hva jeg må gjøre.

Her om dagen var jeg så sliten at jeg hadde vondt i hele meg. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg nesten de få gangene jeg våknet, bare for å snu meg på sofaen igjen for å sove videre. Men den ene ganga jeg våkna fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe med dette. Så jeg fikk med mannen min og gikk tur. Det var ikke lange turen, men det var begynnelsen på noe. Og jeg har fortsatt, omtrent hver dag siden å gå tur. Bare for å komme meg ut, få frisk luft, skifte fokus og få bevegd meg. Og nå har jeg holdt på i cirka en uke og det er så deilig å komme seg ut. Jeg gleder meg til turen, og det gjør noe med energinivået mitt.

Fra i morgen av så skal jeg prøve meg på litt sunnere frokost. Ikke at frokosten min har vært usunn, iallfall ikke de dagene jeg har vært på jobb. Men en endring til. Så, om et par måneder er planen å slutte å røyke. Alt steg for steg for enhver (stor) endring starter med et lite steg.

Jeg mangler ord

Jeg har lyst å formulere noen ord om hvordan jeg har det, men jeg har liksom ikke orda til det. Jeg har deaktivert meg fra facebook. Vet ikke hvor lenge det varer da, men jeg tror det var en symbolsk handling for hva jeg har lyst til å gjøre med livet. Jeg vet ikke hva som er så forbarska galt egentlig, det bare er sånn. Alt er så vondt, og jeg er så onde mot alle som liksom skal være glad i meg. Skulle egentlig ønske ingen var glad i meg.Da kunne jeg gjort som jeg ville. Skulle ønske jeg bare kunne ligge i en seng og sove helt til jeg forduftet. Jeg mangler ord.

Skjermbilde 2016-02-27 17.00.36

Pain is temporary because quitting last forever

Ikke bare deaktivere, men å slette

IMG_2185

I høst, vinter, i fjor så har jeg hatt veldig lyst til å deaktivere, nei, ikke bare deaktivere, rett og slett slette livet. Ja, rett og slett, jeg har hatt lyst til å dø. Ikke bare sånn «åh, alt hadde vært bedre om jeg var død»-tanker, mer konkrete planer om når, hvor og hvordan. Det har vært vondt for meg, og enda verre for de rundt meg tror jeg nok. Jeg har vel enda ikke kommet til det stedet hvor jeg kan si jeg er glad for at noe slikt ikke skjedde. Men jeg kan vel si at jeg er mer der jeg har lyst til å deaktivere enn å slette livet.

Men ja, livet er bedre nå, mye bedre. Heldigvis. Jeg har vært redd for å si det tidligere fordi jeg er så redd for at det skal bli dårlig igjen og det vet jeg at det en dag blir og. Du tenker kanksje at jeg er negativ nå, men jeg vil ikke si jeg er det, jeg er bare realist. Men, nå som jeg er litt mer oppe enn det jeg var på slutten av året i fjor så kan jeg si at selv om jeg vet at det blir dårlig igjen så gjør ikke det så mye.

Tingen er at jeg må nyte livet mens det er godt. Det nytter ikke å gå og tenke «Det blir dårlig igjen, det blir dårlig igjen, det blir dårlig igjen.» Nei, jeg må «glemme» det og heller nyte livet som det er nå. Og selv om livet ikke er sommer-godt, så er det iallefall ikke jeg dø-vondt. Jeg har mye å se fram til egentlig. Jeg har mye godt i livet mitt. Og jeg føler vel egentlig at jeg burde være fornøyd, men det vet jeg ikke helt hvordan jeg skal klare å være når livets mørke side kommer og tar meg med ujevne mellomrom. Men, akkurat nå, kanskje ikke i morgen, kanksje ikke om en uke, men akkurat nå, vet jeg at livet er litt verdt å leve for, og litt verdt er bedre enn ikke verdt.

Godt/vondt

Den siste tida har jeg hatt det veldig bra. Ikke sånn overnaturlig, syklig bra, men godt bra, normalt bra, som et helt vanlig menneske-bra, hvis du skjønner hva jeg mener. Det har vært godt, jeg har nyt det, nyt å bare være meg og å ha det bra. Men så kommer det vonde, som en sky foran sola. Som noe som kveler gleden innen fra og ut. Det gjør vondt. Jeg blir litt trist, litt urolig. Kjenner på angsten. Vil helst ikke være alene. Vil helst bare ligge i armkroken til mannen min og føle meg litt trygg. For det er der jeg føler meg mest trygg, i armkroken til mannen min.

Det største nedlaget med å plutselig få det vondt, må være at jeg har skrytt villt og hemningsløst av at jeg har det bra. Skjønner egentlig ikke hvorfor jeg gjør det, for det blir jo bare dårlig igjen uansett. Jeg hadde jo gledet meg til timen hos behandleren min i morgen, gledet meg til å si at det fortsatt går bra. Men det virker det som jeg bare drite i nå.

Å gå fra å glede seg til livet og se fram til en ny dag har jeg gått til å heller ikke ville stå opp, grue meg til å være alene, ville selvskade og sove. Men, siden det alltid blir dårlig igjen når jeg har det bra, betyr ikke det at det alltid vil bli bra igjen når jeg har det dårlig, eller? Jeg håper det.

Jeg vet ikke hva jeg vil si

Jeg vet ikke hva jeg vil si, jeg vil bare si noe. Si noe om hvordan det er kanskje. Si at det gjør vondt. Si at jeg allerhelst vil bli lagt i narkose for en stund. Slippe å tenke, slippe å forholde meg til noe som helst. Bare slippe alt styret. Slippe å ha det så vondt. Jeg hater å ha det vondt. Det er det værste jeg vet om, og nå har jeg det vondt og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg føler meg så alene, selvsagt er jeg ikke alene. Men jeg skulle bare ønske noen kunne spørre hvordan jeg hadde det og oppriktig lure på hvordan jeg har det. Som virkelig vil vite svaret. Jeg skulle ønske noen kunne bry seg, noen kunne gi meg en god klem, noen kunne være der for meg. Ja, jeg er kanskje ute etter oppmerksomhet, men alle trenger oppmerksomhet. Og jeg vet, at når jeg har det vondt, så hjelper en skikkelig klem.

Ja, jeg vet som sagt ikke hva jeg skal si. Jeg skulle bare ønske jeg visste hva jeg skulle gjøre for å gjøre noe bedre, men å klemme seg selv. Det funker ikke.

En dialog

Vi sitter med matbordet og jeg forteller henne jeg må snakke med henne.

Jeg har det ikke bra for tiden.

Kommer det tanker da?

Ja.

Tanker om å ta livet av deg?

Ja.

Hun ser på meg. Jeg ser på henne. Vi snakker videre.

På lørdag var jeg på tur ut døra for å finne et høyt sted å hoppe fra. Men mannen min stoppa meg før jeg kom ut døra.

Visste han hva du ville?

Jeg gråt og sprang mot døra.

Hadde dere kranglet?

På en måte …

Vi ser på hverandre. Hun har et hår i øyet og blunker raskt. Hun blunker egentlig alltid raskt.

Denne gangen var jeg på tur ut. Sist gang måtte jeg snakke med noen først, for da ville jeg egentlig ikke.

Vil du nå?

Ja.

Jeg ser ned. Flau.

Lover du meg og fortelle dette til fastlegen i morgen når du skal til ham?

Ja.

For det er han du stoler mest på av alle i behandlingsteamet ditt er det ikke?

Jo.

Vi reiser oss og går. Jeg lever videre som om ingenting har hendt. Hva gjør hun?