Jeg har det jo egentlig ganske bra, men …

Jeg har det jo egentlig ganske bra, sånn når jeg aktiviserer meg mer enn jeg burde. Men med en gang jeg setter meg ned, puster, tar en kvil eller tenker så kommer alt ståkende på igjen. Tankene, s-tankene som jeg pleier kalle dem. Jeg leser og tenker utrolig mye om selvmord og selvskading for tida. Drømmer og fantaserer om det. Jeg er vel egentlig ganske sliten. Ganske lei. Ganske tom for håp. Men jeg har det jo egentlig ganske bra. Det er det som er så veldig synd på en måte og veldig bra på en annen måte.

Skulle bare ønske at hvis kanskje om maybe at ting kunne endre seg, enten på den ene eller den andre måten.

Jeg sitter liksom litt fast.

Jeg savner deg. Det gjør så vondt. Jeg vet jo du er der. Men du føles så langt unna, og det er du jo og. Men det er som om du er enda lengre unna enn det du er til vanlig. Det gjør så vondt å tenke på deg. Tenke at jeg har mista min beste venn. Min bestevenn. For det er det du egentlig er til meg. Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til deg lengre. Du har liksom blitt så voksen, og her sitter jeg igjen og kommer ingen vei. Jeg vet jeg har vært gift i mange år. Jeg vet jeg har hus og bil og dyr og alt det der. Jeg vet jeg har kommet langt i livet, men likevel føler jeg at jeg har kommet så kort. Det er som det er et skille mellom meg og verden. Mellom meg og deg. Og jeg har en mistanke om hva det skille er. Jeg tror det heter sykdom. Noe som gjør at jeg ikke kommer meg videre. Noe som gjør at jeg ikke helt vet hva livet mitt vil bli eller for den saks skyld, hva det er.

Jeg savner ikke bare deg, jeg savner hele livet. Alle, alt. Jeg savner alt det vi hadde sammen. Alt det vi gjorde sammen. Alle samtalene, all latteren, alle tårene, alt. Jeg savner deg så fælt. Jeg savner livet så fælt. Selv om jeg egentlig aldri helt har visst hva livet er, så savner jeg det likevel.

Jeg trodde det vi hadde var evig. Jeg trodde vennskapet vårt aldri skulle forandres. Men jeg var naiv. Jeg tenkte ikke på at du også ble voksen. At du også vokste opp, vokste ifra meg. Jeg skulle så fælt ønske at jeg og kunne vokse, men det er veldig vanskelig å vokse når man sitter fast i gjørma til halsen. Man sitter liksom litt fast. Jeg sitter liksom litt fast.

Hypomani? – jeg elsker det!

Behandleren min ville kanskje sagt jeg er hypoman nå, jeg vil si jeg elsker livet! Høyt oppe er jeg iallfall. Masse energi, lyst til mye, planlegger stort, får gjort ting, gleder meg over ting, er veldig hyggelig. Ja, livet er bare veldig digg.

Jeg tror jeg er hyyyyypoman, jeg tror alt går aaaan. Jeg tror jeg er hyyyyypoman, ja jeg vet alt jeg kaaaan. Forestill deg at jeg synger med min skrålete stemme etter Optimist-sangen av Jahn Teigen.

Måtte dette bare vare, og at jeg klarer å sove. Det er det som er problemet når jeg er sånn her, jeg trenger ikke søvn, tror jeg. Jeg gjør jo egentlig det, men det føles ikke slikt.

Jeg har det … normalt?

Nei, ikke normalt til å være meg, men normalt til å være menneske. Tror jeg. Nå holdt jeg på å skrive at jeg ikke er så vant med å være menneske at jeg ikke vet hva som er normalt, og det er nesten sant og. Selvsagt, menneske det er jeg, men føler jeg meg som et menneske alltid? Nei, det gjør jeg ikke. Det er en grunn til jeg har skrevet dette diktet:

De kaller meg menneske,
men er det det jeg er?

Si meg
Si meg

Er det det jeg er?
Et menneske?

Men, tilbake til saken, jeg føler meg litt normal. Jeg har det ikke veldig bra, men heller ikke veldig dårlig heller. Jeg har ikke fullt av energi, men jeg er heller ikke tom. Jeg gledes av ting som er gode og gråter over ting som er triste. Ja, jeg gråter kanskje litt fort, men det har jeg alltid gjort.

Jeg føler meg normal i stemningsleiet. Ting er kanskje litt mer slitsomme enn når jeg er høyt oppe, men jeg tror de er normalt slitsomme og det er på en måte godt. Jeg sover til og med litt mer enn det jeg har gjort den siste måneden. Kanskje litt mer enn normalt, men ikke så mye at jeg skjemmes eller bekymres.

Jeg har hatt en fin jul, jeg har en fin romjul og jeg gleder meg til en fin nyttårsfeiring. Jeg tror jeg har det normalt bra.

Dagen derpå …

Eller, det har jo bare gått noen timer, så burde vel heller si timene derpå. Timene etter man har levert fra seg stæsjet, fluktmuligheten, redningsveien, den lette veien til døden. Om det finnes noe lett vei til døden i det hele tatt da. Jeg har iallfall levert fra meg stæsjet mitt jeg hadde for å ta livet av meg på den mest ønskelige måten. Men hvis jeg vil, så gjør jeg det jo bare på en annen måte da. Men jeg vil ikke, samtidig som jeg så virkelig vil. Jeg er så ambivalent, men som en brevvenn av meg sa, selvmord bør ikke gjøres i affekt. Men jeg er bare meg nå, ikke veldig lei meg, ikke veldig glad, ikke noe spesiell lav eller høy, bare veldig, veldig lei. Og kanskje litt sånn på tuppa etter hva jeg har gjort. Så kanskje jeg bør la det gå en stund før jeg bestemmer meg for noe. Kan jo alltid utsette alt noen dager. Skal jo snakke med behandleren min om to dager. Kan jo vente til etter da og se. Se hvordan det går da. Kanskje det kan hjelpe litt. Kanskje blir ting bedre da. Jeg venter, puster, holder ut, tar minutt for minutt, prøver å la være å tenke, la være å føle, la være å være, bare eksistere. Det går nok over denne gangen og skal du se …

Alle endringer starter med små steg

Jeg prøver å gjøre noe med livet mitt. Som jeg sa til ei venninne på facebook i dag, når jeg føler at ingen andre kan hjelpe meg må jeg jo gjøre det selv. Og det er jo egeninnsatsen i behandling som teller. Det behandlingsteamet kan komme med er bare en liten prosent i forhold til hva jeg må gjøre.

Her om dagen var jeg så sliten at jeg hadde vondt i hele meg. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg nesten de få gangene jeg våknet, bare for å snu meg på sofaen igjen for å sove videre. Men den ene ganga jeg våkna fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe med dette. Så jeg fikk med mannen min og gikk tur. Det var ikke lange turen, men det var begynnelsen på noe. Og jeg har fortsatt, omtrent hver dag siden å gå tur. Bare for å komme meg ut, få frisk luft, skifte fokus og få bevegd meg. Og nå har jeg holdt på i cirka en uke og det er så deilig å komme seg ut. Jeg gleder meg til turen, og det gjør noe med energinivået mitt.

Fra i morgen av så skal jeg prøve meg på litt sunnere frokost. Ikke at frokosten min har vært usunn, iallfall ikke de dagene jeg har vært på jobb. Men en endring til. Så, om et par måneder er planen å slutte å røyke. Alt steg for steg for enhver (stor) endring starter med et lite steg.

En liten stein i skoen.

Jeg snakka med kommunedama mi i går, etter at hun har hatt en lang og velfortjent ferie. Hun sa noe så vist da vi snakka at jeg måtte skrive det ned med en gang. Det var noe slikt som: Hvis det har lagd så store problemer er det ikke bagateller. En liten stein i skoen kan gi et så stort gnagsår at man ikke orker å gå lengre. Vi snakket selvsagt om ting i fortiden som har lagd gnagsår inni meg slik jeg sliter med å gå nå. Og selv om det jeg har opplevd kanskje er små ting for andre, så har det lagd et stort gnagsår inni meg iallfall. Og livet og sykdom skal jo ikke være et sammenligningsrace så det er det som er stort for meg som er stort for meg, uansett hvor lite det kanskje er for andre.