Drømmer.

Nittende desember 2010, altså nesten nøyaktig fem år siden skrev denne lista over drømmene mine. Noen av dem skal jeg gå litt i dybden av. Andre flenger jeg lett forbi. Jeg skrev i blogginnlegget om disse drømmene at dette var ikke nyttårsforsetter, det var noe mye vakrer, nemlig livsdrømmer. Og noen av dem er fortsatt livsdrømmer, noen er i oppfyllelse, noen er uaktuelle, andre har jeg for øyeblikket lagt på is. Uansett, her er listen:

  • Å bli ferdig utdanna
  • Å være lykkelig
  • Å få flere venner i S*
  • Å kunne bety noe for andre
  • Å kunne vise flere hvem Jesus er
  • Å vise mamma hvor glad jeg er i henne
  • Å finne på mer sammen med min bror
  • Å få besøk av K*
  • Å ta en liten reise med T* sted
  • Å få en fantastisk kjæreste som jeg kan gifte meg med å få barn med
  • Å erklære meg selv frisk
  • Å ha en fantastisk blogg
  • Å utgi en bok
  • Å lese den perfekte bok

 

Å bli ferdig utdanna, ja det er selvsagt en drøm, men nå en helt annen utdanning, og det er ikke lengre et must, det er et I hope it will happen, hvis dere skjønner forskjellen.

Å være lykkelig, ja, det er jo selvsagt en drøm, men kanskje jeg må slutte å drømme om å være lykkelig og begynne å heller være det? Ikke vet jeg, jeg bare spør.

Å kunne bety noe for andre. Ja, selvsagt dette er en drøm, men det er og en drøm jeg lever! Med å være med som ungdomsleder i et ungdomsarbeid så tror jeg at jeg betyr en forskjell for andre.

Å kunne vise flere hvem Jesus er. Her er litt av det samme som på forgje punkt. Jeg føler jeg peker på Jesus med å vise ungdommer kjærlighet gjennom å bry meg om dem, gi dem oppmerksomhet og klemmer.

Å ha en fantastisk kjæreste som jeg kan gifte meg med å få barn med. Ja, jeg er nå iallefall gift, og selv om barn kanskje ikke er et tema nå, så har vi det bra sammen.

Å erklære meg selv frisk, selvsagt er det en drøm, men det er heller ikke et must. Det er et must å leve et godt liv, men jeg trenger ikke være frisk for å gjøre det.

Resten gidder jeg ikke å kommentere, kanskje fordi de er uaktuelle, unaturlige eller fordi jeg ikke har noe å utdype om dem.

 

Reklamer

Hvorfor skal jeg ville dø, jeg som er så lykkelig?

 Hvorfor skal jeg ville dø, jeg som er så lykkelig? har jeg tidligere skrevet i et innlegg her på bloggen. Det må ha vært en relativt god dag, siden jeg var lykkelig. Ja, jeg ville kanskje dø, men jeg var likevel lykkelig. Det er jeg ikke nå, tror jeg. Nå er jeg ulykkelig, ensom og forlatt. Eller det er jeg jo egentlig ikke. Vi har til og med besøk, men jeg er ensom likevel. Tro det eller ei, jeg er mest ensom sammen med andre, jeg tror det må være noe galt med meg. Jeg får det liksom bare ikke helt til … Jeg klarer ikke å glede meg over så meget, jeg savner mye og føler meg skikkelgi forlatt. Alt jeg egentlig skulle ønske var at ting ble bra igjen. Igjen, skriver jeg, men har det egnetlig vært bra noen sinne? Jeg husker ikke. Jeg vet bare at det ikke er bra nå og at jeg er lei meg. Jeg husker ikke en gang hvor det var jeg skulle med dette innlegget. Kanskje bare få ut litt frustrasjon. Selvom jeg egentlig er mer frustrert nå, enn da jeg begynte å skrive …

Lysere framtidsutsikter?

Jeg snakka med legen min på DPS i går, han sa jeg skulle begynne på efexor igjen, jeg har egentlig trodd at denne ikke har virket noe særlig, men da jeg sluttet på den begynte jeg å vingle noe grusomt i humøret. Skulle ingenting til for å gjøre meg trist eller sint, men heller ikke glad. Dette kompanserte jeg på med en uke på DPS, noe som egentlig ikke hjalp så veldig, men det som hjalp var da jeg kom hjem og begynte å drikke. Det var som om verden ble mye enklere å ha med å gjøre da jeg hadde noe innabords. Jeg vet at det er en SKIKKELIG dårlig mestringsstrategi, men det funka, og desperat som jeg var så drakk jeg uansett hva jeg skulle, bortsett fra da jeg skulle på jobb da. Det hadde virkelig ikke passer seg, og dessuten så har jeg det som oftes bra når jeg er på jobb uansett da.

Men i dag begynte jeg på efexor igjen, og jeg tror egentlig ikke den funker så fort, men til nå har jeg følt meg mye bedre. Kanskje litt placebo-effekt, men så lenge det funker så er det greit for meg! Så nå sitter jeg bare å nyter at jeg ikke har vondt og venter på min nye telefon som jeg tror kommer i posten i dag, ellers så er det en annen pakke som kommer. Vet ikke hva annet det skulle være, men jeg har jo bursdag om et par dager så man vet jo aldri. Godt har jeg det hvertfall.

Det driter vel de i

Her går jeg med et lykkelig smil
farger håret
fjerner all tvil
sier jeg er lykkelig
ja tror de på meg
det gjør ganske vondt å vite
det gjør ganske vondt å si
at jeg er ulykkelig
og har det vondt
jeg vil så gjerne så gjerne så gjerne
bare ha det godt
vifte rundt med tusen sommerfugler i magen
og elske alt og alle
og bare være glad
men hvorfor er det ikke slik
men hvorfor er det ikke slik
det er så vondt så vondt å vite
så vondt så vondt å si
ja ja ja ja ja
det driter vel de i

Sorg og smerte

Det er så mye som gjør så vondt, spesielt det å ikke ha en far. Det er langt mye verre enn å stryke på eksamen som jeg også nettopp har gjort. Dagen etter bryllupet kom det til meg. Det var pappa som skulle ha følgt meg opp til alteret. Selvsagt er jeg virkelig glad for at min kjære bror ville følge meg opp. Jeg er glad i ham, det er ikke det, men det er jo en fars oppgave. Jeg kjenner jeg har en sorg i hjertet, og tillater jeg meg å kjenne på den så gjør det veldig veldig vondt. Heldigvis klarer jeg å velge å ikke føle på den, da kjenner jeg bare en liten umsk følelse i hjertet, men kjenner jeg på den, da gjør det så vondt at jeg ikke klarer å la være å grine.
Heldigvis er jeg lykkelig på bunnen, jeg er jo nygift! Så sorgen er ikke så vond, jeg står på god grunn. Jeg er heldig, selv uten en far.

Hvorfor vil jeg dø?

Vanligvis når jeg bloggpause er det fordi jeg har det bra. Nå er det fordi jeg ikke har noe å si. Eller jeg har veldig mye å si, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal få sagt det. Jeg har jo egentlig alt en jente kan ønske seg. Den perfekte gutten, et flott nytt hus, kommet inn på studier, og hele pakka… Men hvorfor vil jeg da ødelegge for meg selv? Hvorfor vil jeg da selvskade? Hvorfor vil jeg dø? Hvorfor? Jeg forstår det ikke. Jeg er jo egentlig lykkelig!