Jeg skal giftes

Jeg er glad, ja gjennomsyra lykkelig, for jeg skal gifte meg med verdens beste mann i høst. Nå er det bestemt og klart, til høsten blir det. Det er deilig å vite at hadde bryllupet vært i dag hadde jeg gjennomført det med stor suksess, ikke en stemme å skue, ikke litt øresus engang. Gid, jeg er lykkelig. Og det er så godt, så fantastisk, så herlig, ja helt ubeskrivelig. Og vet du hva? Jeg satser på det varer!

Reklamer

Å ville gifte seg

Jeg har en drøm om å bli frisk og når jeg blir frisk skal jeg gifte meg med verdens beste mann.
I lengre tider har det gått bra og vi begynner å tenke på bryllup. Jeg tenker på det, snakker om det, drømmer om det, begynner så vidt å planlegge. Ja, jeg er lykkelig, men så er det alltid denne lille tanken om hva hvis jeg får tilbakefall, det har skjedd så veldig mange ganger før, hva om det skjer igjen. Jeg er så veldig veldig redd for at jeg ikke skal være frisk. Men takk Gud for alle de gode dagene jeg har og fy så lyst jeg har til å gifte meg.

Surt sukkerspinn

Nei, det er ikke en oppskrift på en delikatesse, det er livet mitt. Slik jeg føler det. Slik jeg har det. Det er ikke et søtt sukkerspinnliv der alt er flott og godt, det er et surt sukkerspinnliv. Et liv som er surt og vondt. Fylt av surt sukkerspinn. Fylt med smertefult spinn på alle steder. Hvor enn jeg går, hvor enn jeg hviler hodet er det fylt av surt sukkerspinn. Livet mitt er surt som melka som har stått alt for lenge åpna i kjøleskapet. Og det er ikke noen andre som har glemt den der. Det er meg. Det er ikke noen andre som gjør livet mitt surt, det bare er slikt. Ingen har vært stygge eller slemme mot meg. Nei, jeg bare våknet deprimert. Jeg bare våknet og det eneste jeg ønsket var å dø. Det gjorde så vondt, det var så kjipt, ja det var rett og slett surt, det var det det var. Surt som sure føtter i sukkerspinn. Jeg vet ikke hvorfor jeg våknet så deprimert. Kanskje har det kommet krypende lenge, uten at jeg helt har merket det. Nå er det i alle fall her for fullt. Jeg er sliten og lei. Jeg vil ikke ha det slik her. Jeg ønsker ikke å dø. JEG VIL LEVE OG VÆRE LYKKELIG. Jeg er lei av surt sukkerspinn og vonde dager. Jeg vil jo bare være lykkelig.

Hvorfor har jeg det ikke bra?

Ja, hvorfor har jeg det ikke bare bra? Jeg burde jo det. Jeg har jo egentlig ingenting å klage på. Tak over hode, mat i skapet (hat), klær på kroppen. JEG BURDE IKKE KLAGE! Men jeg gjør det likevel. Jeg har det faktisk ikke noe bra inni meg, men jeg klarer ikke å forstå hvorfor, jeg har jo egentlig ikke noe særlig å klage på. Eller har jeg det? Kanskje det rett og slett bare er noe biologisk feil med meg. Kan vi late som det? Late som det ikke er noe galt, noe som har hendt jeg må snakke om, noe jeg har fortrengt eller noe slikt. Kan vi ikke late som det virkelig finnes lykkepiller. Gå til legen få en pille, ja til og med en sprøyte i baken om det trengs for å så være lykkelig. Ikke ha noen stemmer i hode, ikke ha noe angst i kroppen, ikke være lei eller sliten. Bare være lykkelig. Hvorfor er det ikke slik? Det hadde vært så godt å bare være litt lykkelig.

Ja, jeg ligger ikke lengre totalt neddopa på medisiner, stemmene er litt svakere, jeg kjenner de er der og de gjør vondt, men de styrer ikke livet, de gjør bare så veldig veldig vondt. Ønsker å kutte av meg ørene for å slippe å høre hva de sier, men vet at det ikke virker og håper virkelig jeg aldri blir så desperat! Men det gjør så vondt og i tillegg så herjer angsten så i meg. Jeg vet ikke helt hvorfor, vet ikke om det er stemmene som har satt det i gang, eller om det er stemmene som er angsten, eller om det er noe helt annet. Det er i alle fall slitsomt. Skulle jeg valgt selv hadde jeg nok sittet og kjederøykt hele tiden, bare for å tro at det hjelper. Det hjelper ikke. Det er greit nettopp når jeg gjør det, det hjelper bittelitt, jeg har noe å gjøre akkurat der og da, men med en gang røyken er stumpa så er angsten like sterk igjen. Vet ikke hva jeg skal gjøre, kunne det ha hjulpet å skade seg litt? Nei, jeg tror ikke det. Tror det ville vært like ille like etter på det og. Men hva skal jeg gjøre da? Det er det jeg lurer på hele tiden. Det jeg ønsker å gjøre er å stappe meg full av mat, kutte meg opp for å så sovne, men jeg skal ikke gjøre det. Det hjelper ikke. Jeg føler meg bare enda mer crap etter på. Men hva skal jeg gjøre da? Jo, jeg er nok så tapper, så sterk og så flink og frisk at jeg bare lider meg gjennom det. Det går vel over til slutt prøver jeg å tenke, men vil det en gang gjøre det? Jeg er helt ærlig redd for å ha det slik her resten av livet. Men, det går nok over, tenker jeg igjen.

Ja, det går nok over, det har bare ikke gjort det enda, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil rømme, reise bort, være en annen, dra et sted og bare være lykkelig, men jeg kan ikke det, det er ikke slik det funker, jeg må bare lide meg gjennom det, men hvorfor gidder jeg? Hvordan skal jeg takle dette? Vil det en dag bli nok? Kan noen bare komme inn i livet mitt, ta styringa, si hva jeg skal gjøre og gjør livet litt bedre for meg nå? Vær så snill …

Tenk om «lykkepiller» kunne gjøre en lykkelig?