En liten pause

Jeg hadde en liten pause, en pause fra alt, alle forpliktelser og mas. Og vet dere hva? Det var deilig! Null stress med alt som burde vært gjort, nei, jeg sa meg rett og slett syk en uke. For det var jo det jeg var. Jeg var syk, kanskje med en P foran, men syk var jeg. Tok meg en tur på DPS og slappa av. Hadde noen rundt meg som jeg kunne mase på, få snakke med og sånt. For det var vanskelig før jeg la meg inn. Det var det. Men det var kanskje like vanskelig etter jeg kom ut fra DPS, for alt var like vondt. Like forferdelig. Like ambivalent. Opp og ned på samme sekund. Tårer og latter i ett. Slitsomt! Det var det. Og vondt. Vondt for meg, men også for mannen min som måtte leve med meg.

Men nå har jeg ringt legen min på DPS, eller jeg prøvde å ringe han, men han tok ikke telefonen, så han skulle ringe opp igjen, og hvis han noen gang gjør det blir jeg fornøyd, for nå selvmedisinere jeg meg på alkohol, og det er jo ikke så veldig lurt. Men det funker. I går klarte jeg å gå i kirka uten større ubehag. Noe som var/er nærmest umulig uten alkohol. Men, jeg har tatt kontakt, for avhengig, det vil jeg ikke bli! Så nå prøver jeg en dag uten og ser hvordan det går, og går det ikke så er det rett på flaska inntil jeg får noe av dr. vanskelig-å-få-tak-i-legen min.

 

La meg gå inn til stemmene

La meg gå inn til stemmene, la meg være der, la meg få fred fra all verdens mas. Det er trygt, selv tross alt vondt. Det er hjemme, det er mitt mekka. Det er hvor jeg virkelig er meg. Den ekte meg, uten medisiner og styr. Den jeg er skapt til å være. La meg gå til stemmene, la meg få dem. La meg være fri. La meg være meg selv. Vær så snill. Ikke plag meg mer verden. Jeg sier opp!