Ingen superhelt

Jeg er ingen superhelt. Tro det eller ei. Jeg trenger også hvile. Balansen mellom aktivitet og hvile er viktig. Trekke meg tilbake å bare være meg. Ikke være oversosial. Jeg er ingen superhelt. Heller intet supermenneske. Og, tro det eller ei, jeg trenger også søvn. Kanskje litt ironisk at jeg sitter nå og skriver dette, nå som klokka er nesten halv fire. Men som dere kanskje skjønner skriver jeg dette til meg selv. Ikke for å kunne se tilbake senere eller spare på tankene mine og følelsene mine, men for å gi meg selv streng beskjed om hvordan jeg fungerer her og nå. Det gjelder ikke bare i framtiden, det gjelder også her og nå. Selv om jeg av og til føler meg som et supermenneske, spesielt nå som jeg går inn i min tredje natt uten søvn på fire netter. Det er alt for lite. Jeg vet jo egentlig det. Fornuften min vet det iallfall.

Problemet er bare at jeg ikke alltid hører like mye på fornuften som på følelsene. Følelsene mine vil jeg skal bli enda dårligere enn det jeg er innad. Supermenneske er bare kroppen og det ytre. Inni meg lider jeg. Inni meg har jeg mørke og skumle tanker. Og det er derfor følelsene mine vil skakkjøre meg, for at jeg skal bli ustabil og impulsiv. Så ustabil og impulsiv at fornuften ikke lengre har kontroll. At den bare blir en liten hvisking man ikke kan høre med mindre man lytter veldig, veldig godt etter og når jeg er så dårlig som følelsene mine vil jeg skal bli så hører jeg ikke etter.

Jeg har en avtale med psykologen min er på DPSen jeg er innlagt på at hvis jeg ikke sover på to døgn må jeg ta sovemedisiner for å sove den tredje natta. Dette er jo selvsagt for at jeg ikke skal bli helt ødelagt og skjør. For at jeg ikke skal bli ustabil og impulsiv til jeg skal etter planen skrives ut på mandag.

Jeg vet det er lurt å sove, selvsagt gjør jeg det. Men likevel … Kanskje jeg klarer å holde meg våken på tross av sovemedisinene. Jeg håper og ønsker det. Jeg er destruktiv, ja jeg vet det. Men jeg er så inderlig lei av å ha det vondt. Men, don’t worry, jeg klarer ikke lyve til en sjel. Jeg kommer til å være helt åpen om hva jeg gjør og hvordan jeg har det til folka her på DPS og føler jeg meg ikke klar til å utskrives på mandag så sier jeg det og forhåpentligvis så hører de på meg.

 

Jeg vil ikke innrømme det

Jeg vil ikke innrømme det. Vil ikke at det skal være et faktum. Vil ikke at ting skal være slik det er. Vil lyve for alle, og ikke minst for meg selv. Likevel vet jeg at jeg kommer ingen vei med å lyve, iallfall ikke til meg selv.

Jeg tror jeg begynner å bli deprimert igjen. Sånn, der var katta ute av sekken.

Det gjør vondt. Skikkelig vondt. Jeg trodde jo jeg hadde det bra. Trodde dette var gangen der det ikke skulle komme en dyp nedtur igjen. Trodde jeg skulle få være normal nå. Men  som jeg har sagt før og andre har sagt før meg. Gleden varer ikke lenge i et bipolart liv tydeligvis.

Jeg trodde det var medisinene som funka, trodde de gjorde underverk. Ja, jeg vet de bare skal ta den verste toppene og bunnene, men jeg føler med langt på bunn. Umotivert, demotivert, ikke motivert, nedlåst, avslått, utslukka, nedtrykt, ja, rett og slett på bunn.

Jeg vet det nok kommer bedre dager, men hva hjelper vel det når det alltid kommer tøffe nedturer igjen?

Jeg hadde egentlig ikke noe håp

Jeg hadde egentlig ikke noe håp på at disse medisinene skulle gjøre livet noe bedre, men da jeg begynte å bli skikkelig dårlig av å øke dosen gjorde det likevel litt vondt. Både fordi jeg ble skikkelig dårlig av medisinene, men også fordi det betydde at jeg måtte trappe ned, og siden de ikke har noe effekt, også slutte på dem. Og selvsagt, jeg vil ikke gå på noe bare for å gå på noe, men jeg ville jo egentlig at de skulle funke. Gjøre livet litt bedre. Litt mer levelig, men neida.

 

Trille lille pille
Et håp som brast
Trille lille pille
En liten redning
Trille lille pille
Som plutselig forsvant
Trille lille pille
Et håp som brast
Trille lille pille

Dagen derpå …

Eller, det har jo bare gått noen timer, så burde vel heller si timene derpå. Timene etter man har levert fra seg stæsjet, fluktmuligheten, redningsveien, den lette veien til døden. Om det finnes noe lett vei til døden i det hele tatt da. Jeg har iallfall levert fra meg stæsjet mitt jeg hadde for å ta livet av meg på den mest ønskelige måten. Men hvis jeg vil, så gjør jeg det jo bare på en annen måte da. Men jeg vil ikke, samtidig som jeg så virkelig vil. Jeg er så ambivalent, men som en brevvenn av meg sa, selvmord bør ikke gjøres i affekt. Men jeg er bare meg nå, ikke veldig lei meg, ikke veldig glad, ikke noe spesiell lav eller høy, bare veldig, veldig lei. Og kanskje litt sånn på tuppa etter hva jeg har gjort. Så kanskje jeg bør la det gå en stund før jeg bestemmer meg for noe. Kan jo alltid utsette alt noen dager. Skal jo snakke med behandleren min om to dager. Kan jo vente til etter da og se. Se hvordan det går da. Kanskje det kan hjelpe litt. Kanskje blir ting bedre da. Jeg venter, puster, holder ut, tar minutt for minutt, prøver å la være å tenke, la være å føle, la være å være, bare eksistere. Det går nok over denne gangen og skal du se …

Bivirkninger

Sånn her har mine tre siste uker vært etter jeg begynte på en ny antidepressiva. Heldigvis har det gått over nå. Men å ikke sove og å ville spise hele tiden så trodde jeg jeg måtte slutte på de nye og. Men nå ser det ut som det har gitt seg litt. Sover iallfall og er ikke så sulten og har lyst på noe godt hele tiden lengre heldigvis!

Tenk om det var en pille som kunne gjøre alt bra!

Jeg har tenkt på å blogge lenge. Og jeg skulle ønske det kunne være et jeg har det bra-innlegg. Men det er det ikke. Jeg har det piss, dritt, ræva, vondt, noe så inni hampen vondt og! Og jeg skulle ønske det var en pille som kunne gjøre alt bra! Jeg skulle ønske det var noe som kunne ta vekk alt dette vonde. Gjøre meg lykkelig igjen. Få meg til å ha det godt. Men jeg vet ikke om noe slik pille, og jeg tror egentlig ikke det finnes heller. Det frister å hive innpå med nozinan så jeg kan slippe å være litt, men jeg vet jo egentlig at det ikke løser problemet. Men det får meg iallfall til å sove.

Jeg er lei av å ha det dårlig, selv om det ikke har vart så lenge, så gjør det vondt fordi om. Spesielt siden jeg trodde ting var bra for alltid nå, men jeg må vel bare innse at livet ikke er en dans på roser, men heller en skikkelig ubehagelig berg og dalbane som gjør livet fryktelig vondt til tider. Og, selvsagt. Jeg vet jo at livet ikke er en dans på roser, men trenger man å være så deprimert og ha så vondt at eneste utveien man ser er døden? Hva med et normalt, litt opp og ned-liv. Det hadde jeg satt veldig pris på.

Og størst av alt er sorgen over å ikke ha det bra lengre.

I morgen

I morgen er atter en dag, men ikke en helt vanlig dag da. Det er den første dagen i resten av mitt liv faktisk. Jeg skal nemlig forsøke å trappe ned på antipsykotika medisinen min. Og det, det blir spennende. Jeg gluder (gru-gleder) meg. Jeg håper jo selvsagt at det skal gå bra, men er selvsagt litt redd for at det ikke skal det og. Man vet jo aldri. Men spennende blir det iallfall. Så cross your fingres and say your prayers for dette vil jeg skal gå min vei!

Jeg har det så tøft, fordi jeg er tøff!

Helt ærlig, nå har jeg det skikkelig tøft. Har nettopp pakka ned medisinene mine i en bærepose. Skal ta dem med til fastlegen i morgen, men vet dere hva? Det er skikkelig vanskelig å ikke bare skulle ta «litt» før jeg gjør det. Bare så jeg kan få sove eller noe. Bare for å få slippe litt (eller for å dø.) Men, kjenner jeg meg selv rett så er jeg sterk nok til å stå i mot, iallfall for det siste. Jeg er så tøff at jeg bare lider meg gjennom det jeg.

Det rette valget?

Jeg har slitt skikkelig med å holde meg i live de siste dagene/ukene. Men jeg har klart det! Alle (fastlegen, AAT og kontakten min i kommunen) har bedt meg nærmest på deres kne om at jeg skal levere fra meg alle medisinene jeg har for å kunne avslutte livet. Men jeg har ikke villet, ikke før i dag. I dag var jeg hos fastlegen og sa at jeg ville gi fra meg dem. Så planen er å levere dem på onsdag før jeg skal inn på DPS. Håper jeg klarer å gjøre det uten å finne på noe dumt. Jeg tror jeg har tatt det rette valget.

Å bomme på målet.

Jeg hadde liksom nesten et nyttårsforsett, nesten. Jeg vil ikke kalle det et nyttårsforsett egentlig, for jeg bestemte meg for det før jul, og nyttårsforsett brytes så lett og dette skulle ikke brytes. Det skulle stå evig fast, det skulle vare for evig. Men det gjorde det ikke, jeg bomma på målet, feila, gjorde det jeg ikke skulle gjøre igjen.

Jeg hadde vært hos psykologen og hadde et stort behov for å sove, måtte rett og slett sove. Slippe unna. Slippe å være meg. Og selv om jeg egentlig hadde bestemt meg for å aldri mer tulle med medisinene så gjorde jeg det likevel. Tok litt mer enn det jeg skulle og litt sånt. Men, jeg klarte å la alkoholen ligge heldigvis.

Nå tror du kanskje at jeg har rota det skikkelig til, men det har jeg egentlig ikke. Jeg har bare bomma på målet, og selv om jeg bommer en gang, trenger jeg egentlig ikke bomme flere ganger. Og jeg har aldri hatt et alvorlig pillemisbrukproblem. Jeg bare har likt å sove. Jeg har bare brukt litt mer enn det jeg har fått forskrevet og av og til blanda diverse ting med alkohol. Jeg har ikke handla på gata eller tatt noe som aldri har blitt forskrevet til meg.

Jeg er litt skuffa  over meg selv, og egentlig litt redd for at det skal bli en vane igjen. Jeg har drevet på med det lenge, men det har aldri vært en vane. Det har vært untaket, i krisetilfeller. Så ble jeg skrevet ut fra DPS en stund før jul og livet gjorde så vondt, men jeg hadde ikke guts til å ta livet av meg, så jeg sløvet meg heller ned på diverse medisiner. Det ble nesten en vane å gjøre det. Og en kveld før jul innså jeg at det hadde gått litt for langt uten å si så mye om det. Men jeg fant iallefall ut at jeg skulle slutte med det, og det trodde jeg jeg hadde gjort og, i to måneder til i dag. Men, jeg får vel bare håpe at det holder litt lengre denne gangen.