Hvem er jeg og hvor var jeg?

Den siste tiden har vært rar. Jeg har ikke helt skjønt hvem jeg er og ikke minst hvor jeg er eller var. Det høres kanskje litt rart ut. Jeg vet jo egentlig hvor jeg er. Det er bare det at alt har føltes så fjernt og at verden er så rar. Jeg syns diktet Jeg ser av Sigbjørn Obstfelder forklarer så godt hvordan jeg har følt det så jeg velger å lime det inn her slik at dere som ikke kjenner til diktet kan lese det.

 Jeg ser på den hvite himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem.

En regndråpe!

Jeg ser på de høye huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.

Jeg ser på de velkledde herrer,
jeg ser på de smilende damer,
eg ser på de lutende hester.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser…
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underlig…

Det har vært rart å være i den verdenen jeg har vært i. Jeg har vært aktiv, flink og gjort en hel del ting jeg ikke pleier å få til til vanlig. Følelsen av at alt er så rart kan derimot ikke sammenlignes med den følelsen det var å komme tilbake igjen til den virkelig verden. Det er som et tåkeslør har forsvunnet fra øynene mine. Jeg ser alt så klart og det er så underlig.

Jeg har tatt samtaler og valg etter jeg kom tilbake som jeg ikke vet hva jeg føler om enda. Jeg tror de har vært bra for meg. Iallfall noen av dem. Jeg har kuttet ut folk fra livet mitt og invitert andre inn. Jeg skrev i forrige innlegg at jeg hadde fått nye venner og det er jeg veldig takknemlig for. Men jeg har også sagt farvel til en venn og det føles faktisk også godt (tror jeg.) Jeg vet det føles godt ut nå, men kanskje kommer jeg til å angre. Jeg vet ikke. Noen folk bryter en mer ned enn de bygger en opp, men det kan jeg heller dedikere et annet innlegg til for det var ikke det dette innlegget skulle handle om. Det skal nemlig handle om hvor underlig alt er.

Jeg har som sagt vært så flink og hatt så mye energi. Jeg vet ikke om det har vært en «syk» periode eller om det bare har vært en periode av noe annet. Jeg har skrevet og skrevet og skrevet på en oppgave jeg nå har levert inn. Skummelt var det og vondt i magen får jeg bare jeg skriver dette mens jeg venter på bedømmingen av den. Jeg har også vært veldig kreativ og fått til masse på den fronten. Hvis sant skal sies har jeg en del uferdige prosjekter på den fronten så jeg har kanskje ikke fått til så veldig masse likevel. Men det har vært godt å holde på med, det har det.

Men jeg har også vært på den motsatte siden av skalaen. Jeg har vært sliten. Sovnet flere timer på sofaen flere dager i uka. Totalt utslitt når jeg kommer jeg hjem. Jeg lurer på om jeg har tatt meg litt hardt ut ltit for lenge og nå har smellen kommet. Jeg føler likevel at jeg har det helt greit. Jeg er angstfull til tider. Jeg har selvmordstanker og fantasier, ja av og til planer også. Jeg er redd for rare ting. Jeg føler meg rar. Men likevel tenker jeg at jeg har det helt greit. Jeg er reflektert, ja kanskje litt mer enn til vanlig. Jeg vil gjøre noe med problemene mine. Jeg vet bare ikke hva jeg vil gjøre med livet. Det er nemlig så rart og underlig.

Jeg vet ikke hvor jeg har vært eller hvorfor jeg var der. Jeg vet det var godt og jeg vet det var vondt. Men det jeg vet allerbest er at det har vært veldig rart og underlig å komme tilbake. Jeg vet også at det føles som om en del av meg ble igjen i den andre verdenen. Jeg vet ikke hvor den delen er og jeg orker ikke lete. Alt er alt for rart til å klare det. Kanskje finner jeg den igjen. Kanskje forblir jeg rar resten av livet, men det klarer jeg vel å venne meg til det og.

Jeg husker ikke hvem jeg er eller hvor jeg var, heller ikke hva som var meninga med dette innlegget eller hvorfor jeg begynte å skrive det. Jeg vet bare at her er så underlig. 

Jeg skulle jo bli frisk

For et år siden delte jeg noe med en venninne jeg var sikker på skulle gå i boks. Jeg sa: Om tre år, når jeg er ferdig utdanna skal jeg være frisk. Nå har det gått et år, og jeg har bare to år igjen. Jeg begynner å merke at jeg får dårlig tid. Jeg føler meg ikke det spor friskere i dag som den dagen jeg snakket med venninnen min. Kanskje bare mer syk. Jeg har gjennomgått mange ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjennomgå og jeg har vært sykere enn jeg noen gang hadde håpet at jeg skulle bli. Jeg har rett og slett ikke tro på at jeg skal klare det. Jeg har alltid vært positiv og sikker, men nå vet jeg ikke hva jeg skal tro lengre. Vil jeg noen gang bli frisk ?

Kan du se det på meg?

Kan du se det på meg
Nå når jeg sitter her alene?
Hva tenker du når du ser på meg?
Tenker du at jeg er en syk jente
som sitter og skriver ned tankene sine i en liten blokk?
Eller tenker du at jeg er en liten poet
eller en forfatterspire som jobber med sin første bok?
Ja, hva tenker du på når du ser på meg?
Tenker du noe som helst?
Eller er jeg bare usynlig for deg?
Si meg kan du se det på meg?

Angsttrykk i ørene

Alle lydene blir så høye, de kommer fra feil steder, ja, hvor kommer de egentlig fra? Jeg klarer ikke å høre dem, de er bare høye, for intense til at jeg klarer å høre dem Det gjør vondt. Føles ut som ørene skal sprenge. Det er angsten som knuser meg. Det er angsten.  Jeg vet det er angsten. Men jeg er redd likevel. Den er så stor, så mye større enn meg. Angsten kommer, den nærmer seg raskt, men snikende. Den fyller hele stua, den skviser meg, den sluker meg, jeg blir most, jeg blir spist. Jeg er livredd. Ørene mine gjør så vondt. Trykket blir for høyt. Jeg er så redd, så redd. Jeg er livredd. Trykket blir så høyt, så vondt og jeg er så redd. Hvor kommer alle lydene fra? Er det virkelige lyder? Er det noen som kommer? Hvem er det? Hvor er de? Jeg er så redd. Jeg klarer ikke å forstå det. Jeg vet ikke hva som er hva. Er de virkelige? Er det i hodet mitt? Hvem er det? De er over alt. Jeg er redd. Jeg er omringet av dem, det, alt. Jeg får snart panikk. Jeg er så livredd og jeg vet ikke hva som er hva, hva som er ekte og hva som bare er mitt eget hode. Jeg er livredd. Jeg har angst.

Hvor er du når jeg trenger deg mest?

Glede, gode dager, stille stunder, godhet, ja hvor er du? Hvor er du når jeg trenger deg mest? Si meg, hvor er du? Leker du gjemsel for meg? Men hvor skal jeg lete? Hvor skal jeg se? I blinde går jeg og i mørket leter jeg. Ja, si meg, vær så snill, gi meg et lite vink, bare et lite vink så jeg vet hvor jeg skal gå, hvor jeg skal lete og hvor jeg skal se. Jeg er så sliten, så trett og så lei av å lete. Vær så snill, gi meg et lite vink, et lite pip, en liten lyd om hvor du er. Jeg er sliten og orker ikke å lete lengre. Vær så snill, gi meg et lite vink for jeg begynner å svimle av uro og angst. Vær så snill, jeg har gått meg bort og har slitne bein. Ja bare vær så snill og si meg hvor jeg kan finne deg for nå er hodet slitent og kroppen verker. Jeg vet ikke lengre hvor jeg er, jeg vet ikke hvem jeg er. Ja, glede, hvem var det du var, og hvorfor leter jeg etter deg? Gi meg et vink og si meg hvem jeg er.