Jeg har det … normalt?

Nei, ikke normalt til å være meg, men normalt til å være menneske. Tror jeg. Nå holdt jeg på å skrive at jeg ikke er så vant med å være menneske at jeg ikke vet hva som er normalt, og det er nesten sant og. Selvsagt, menneske det er jeg, men føler jeg meg som et menneske alltid? Nei, det gjør jeg ikke. Det er en grunn til jeg har skrevet dette diktet:

De kaller meg menneske,
men er det det jeg er?

Si meg
Si meg

Er det det jeg er?
Et menneske?

Men, tilbake til saken, jeg føler meg litt normal. Jeg har det ikke veldig bra, men heller ikke veldig dårlig heller. Jeg har ikke fullt av energi, men jeg er heller ikke tom. Jeg gledes av ting som er gode og gråter over ting som er triste. Ja, jeg gråter kanskje litt fort, men det har jeg alltid gjort.

Jeg føler meg normal i stemningsleiet. Ting er kanskje litt mer slitsomme enn når jeg er høyt oppe, men jeg tror de er normalt slitsomme og det er på en måte godt. Jeg sover til og med litt mer enn det jeg har gjort den siste måneden. Kanskje litt mer enn normalt, men ikke så mye at jeg skjemmes eller bekymres.

Jeg har hatt en fin jul, jeg har en fin romjul og jeg gleder meg til en fin nyttårsfeiring. Jeg tror jeg har det normalt bra.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg orker å være meg

Jeg er sliten og redd. Utmattet. Orker ikke mer. Hadde jeg kunnet, hadde jeg sagt opp mitt liv som menneske. Dette blir for mye. Alt for mye. Dette alt. Jeg har ikke ord på hva jeg føler. Jeg har ikke ord på hva jeg tenker. Alt jeg vet er at jeg har kasta bort alt for mye penger på nye briller for å bare dø … Så please, hjelp meg …

Å kjøre utfor stupet!

med full bevissthet, ja nesten med vilje. Jeg vet det vil komme, eller rettere sagt, jeg tror det kanskje vil komme, eller det kommer nok mest sannsynligvis. Og jeg vet det. Men likevel vil jeg bare fortsette utfor stupet, fordi å bremse, stoppe opp, ta hensyn. Det ligger egentlig ikke min natur. Jeg vil klare alt som alle andre, og om å kjøre utfor stupet er en bivirkning så er jeg villig til å ta den. Jeg står ikke i første gir når resten suser forbi. Jeg vil være med! Jeg klarte det i fjor, og om det så bare var på nære nippen så klarte jeg det i fjor. Og jeg vil klare det i år og, om det så går lengre enn på nære nippen så vil jeg klare det. Jeg vil gjøre som alle andre. Jeg vil bare være helt normal, slippe å ta hensyn, bremse eller stoppe opp. Kunne kjøre frem uten å måtte ta hensyn, uten å tenke på annet enn å klare å fullføre racet.