Jeg har det … normalt?

Nei, ikke normalt til å være meg, men normalt til å være menneske. Tror jeg. Nå holdt jeg på å skrive at jeg ikke er så vant med å være menneske at jeg ikke vet hva som er normalt, og det er nesten sant og. Selvsagt, menneske det er jeg, men føler jeg meg som et menneske alltid? Nei, det gjør jeg ikke. Det er en grunn til jeg har skrevet dette diktet:

De kaller meg menneske,
men er det det jeg er?

Si meg
Si meg

Er det det jeg er?
Et menneske?

Men, tilbake til saken, jeg føler meg litt normal. Jeg har det ikke veldig bra, men heller ikke veldig dårlig heller. Jeg har ikke fullt av energi, men jeg er heller ikke tom. Jeg gledes av ting som er gode og gråter over ting som er triste. Ja, jeg gråter kanskje litt fort, men det har jeg alltid gjort.

Jeg føler meg normal i stemningsleiet. Ting er kanskje litt mer slitsomme enn når jeg er høyt oppe, men jeg tror de er normalt slitsomme og det er på en måte godt. Jeg sover til og med litt mer enn det jeg har gjort den siste måneden. Kanskje litt mer enn normalt, men ikke så mye at jeg skjemmes eller bekymres.

Jeg har hatt en fin jul, jeg har en fin romjul og jeg gleder meg til en fin nyttårsfeiring. Jeg tror jeg har det normalt bra.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg orker å være meg

Jeg er sliten og redd. Utmattet. Orker ikke mer. Hadde jeg kunnet, hadde jeg sagt opp mitt liv som menneske. Dette blir for mye. Alt for mye. Dette alt. Jeg har ikke ord på hva jeg føler. Jeg har ikke ord på hva jeg tenker. Alt jeg vet er at jeg har kasta bort alt for mye penger på nye briller for å bare dø … Så please, hjelp meg …

Å kjøre utfor stupet!

med full bevissthet, ja nesten med vilje. Jeg vet det vil komme, eller rettere sagt, jeg tror det kanskje vil komme, eller det kommer nok mest sannsynligvis. Og jeg vet det. Men likevel vil jeg bare fortsette utfor stupet, fordi å bremse, stoppe opp, ta hensyn. Det ligger egentlig ikke min natur. Jeg vil klare alt som alle andre, og om å kjøre utfor stupet er en bivirkning så er jeg villig til å ta den. Jeg står ikke i første gir når resten suser forbi. Jeg vil være med! Jeg klarte det i fjor, og om det så bare var på nære nippen så klarte jeg det i fjor. Og jeg vil klare det i år og, om det så går lengre enn på nære nippen så vil jeg klare det. Jeg vil gjøre som alle andre. Jeg vil bare være helt normal, slippe å ta hensyn, bremse eller stoppe opp. Kunne kjøre frem uten å måtte ta hensyn, uten å tenke på annet enn å klare å fullføre racet.

Kan du se det på meg?

Kan du se det på meg
Nå når jeg sitter her alene?
Hva tenker du når du ser på meg?
Tenker du at jeg er en syk jente
som sitter og skriver ned tankene sine i en liten blokk?
Eller tenker du at jeg er en liten poet
eller en forfatterspire som jobber med sin første bok?
Ja, hva tenker du på når du ser på meg?
Tenker du noe som helst?
Eller er jeg bare usynlig for deg?
Si meg kan du se det på meg?

Det er ikke en ekte sykdom

Det er ikke en ekte sykdom, det er ikke som kreft, du kan ikke dø av det.
Vil du jeg skal barbere av meg alt håret, slik jeg ser syk ut? Vil du jeg skal ligge i en seng på sykehuset og motta blomster og bamser? Vil du jeg skal ha gips på armen og bandasje rundt hodet? Ville det vært lettere å forstå jeg var syk da? Ville det vært lettere å akseptere da? Kunne du tatt hensyn da?

– I fjor var jeg så syk jeg holdt på å dø. Det er skikkelig skremmende å tenke på egentlig.
– Å, kan jeg spørre hva du feilte da?
– Jeg var deprimert.
– Å…

Det blir alltid slik en stillhet når jeg sier det slik. Det ikke ofte jeg sier det slik, men det har hendt. Litt fordi jeg vil teste andres reaksjoner og av og til bare fordi det passer seg.
Men det blir alltid en slik pinlig stillhet, som om jeg prøver å være lik dem som har en somatisk sykdom, som om jeg tror jeg er likeverdig andre, med ekte sykdommer.
Men vet du hva? En psykisk lidelse er en sykdom på lik linje som kreft eller magesår. Man kan ikke alltid se det, men det er fortsatt en sykdom. Man har lik rett på helsehjelp som andre. Det kan være like traumatisk å ha en psykisk lidelse som å være fysisk syk.
Men du holdt jo ikke på å dø, du ville det jo selv!
Vet du? Jeg ville ikke dø. Jeg var livredd for å dø. Jeg oppsøkte hjelp, så redd var jeg for å dø. Jeg sa det rett ut. Jeg sa at fikk jeg ikke hjelp nå kom jeg til å dø. Så redd var jeg for å dø.
Men da ville du jo egentlig ikke dø?
Nei, jeg ville ikke dø, men sykdommen min ville dø. Man beskylder vel aldri en med kreft for å ville dø bare fordi kroppen er syk? Det var sykdommen min som ville dø og jeg hadde ikke kontroll på den. Er man syk trenger man hjelp, slik er det bare. Hadde jeg ikke fått hjelp kunne jeg ha dødd, ikke fordi jeg ville det selv, men fordi sykdommen jeg hadde tok kontrollen slik jeg ikke klarte å tenke selv. Sykdommen fikk meg til å gjøre og tenke ting som ikke var mine tanker. Det var syke tanker og syke handlinger.
Skal man beskylde noen for at immunforsvaret svikter. Det er en handling kroppen gjør uten at personen vil det selv, akkurat som at min sykdom gjorde at jeg ville dø. Det var jo ikke noe jeg kunne styre.
Jeg er veldig glad jeg bor i et land hvis psykiske og somatiske sykdommer er likestilt når det kommer til behandling og nesten like rettslig sett, men det gjør meg trist at det blir en slik pinlig stillhet hvis jeg forteller at jeg er psykisk syk. At folk ikke kan forstå og respektere at jeg er syk på lik linje som andre.
Jeg kan ha dager hvor jeg ikke orker å gå ut på grunn av jeg er lenket til senga av angst, akkurat som du kan ha dager du ikke orker å gå ut på grunn av at du har irritabel tarm og derfor er lenket til toalettet. Jeg er ikke doven, jeg er syk. Du bruker handikaptoalettet fordi du sitter i rullestol, jeg bruker det fordi jeg har angst. Det er også er handikap. Det er ikke fordi jeg er doven og ikke gidder og gå til de andre toalettene, det er fordi jeg har et handikap som heter angst. Du kan ikke se det, derfor ser du kanskje stygt på meg når jeg kommer ut av handikaptoalettet, men hva vil du jeg skal gjøre? Ha en lapp festa i panna mi hvor det står jeg er syk og som forklarer hvorfor jeg ikke kan bruke de vanlige toalettene?
Jeg skulle virkelig ønske at noe allment akseptert å være psykisk syk og at det ikke er noe å skjule. Jeg skulle ønske det ikke var tabu eller en skam og være syk. Psykisk som somatisk. Det er alt helse og man har etter menneskerettighetsloven rett på helsehjelp. Man har rett på respekt, likestilling, tilbud og behandling akkurat som alle andre som er syke her i landet.