Forståelse

Å ikke bli forstått, og å ikke klare å gjøre seg forstått, det er vanskelig! Jeg vet at jeg ikke klarte å si noe til deg og jeg vet at du ikke forstod. Men jeg skulle ønske du bare kunne forstå hva blikket mitt betydde eller du kunne stilt akkurat det spørsmålet. For jeg fikk ikke sagt det jeg ville, og du kan vel ikke hjelpe når du ikke vet. Så derfor sitter jeg nå her, uten å ha kommet noe mye lengre enn det var tidligere i dag.

I går var jeg redd. Veldig redd. Redd for det. I dag var jeg hos legen. Men jeg kunne ikke si det. Kunne ikke fortelle. Fikk det ikke ut. Og hvordan skal han kunne hjelpe når han ikke vet?

Jeg føler meg så alene med det.

Av og til drømmer jeg …

Av og til drømmer jeg om hvordan livet kunne vært. Hvordan det kunne vært hvis jeg bare hadde fått hjelp litt tidligere, hvis behandlerene på BUP hadde tatt meg litt mer seriøst. Hvis de hadde trodd på meg da jeg sa jeg så skygger, hvis de hadde tatt det alvorlig, hvis jeg hadde fått hjelp til å face disse skyggene, hvis jeg ikke bare hadde blitt mer og mer redd dem. Hvis noen hadde hjulpet meg da jeg fortalte om de døde menneskene i trappa og spøkelsene på skolegården. Hvis noen hadde tatt tak i stemmene i hodet mitt før de fikk ødelagt meg så mye som de gjorde.

Av og til drømmer jeg om hvordan livet kunne vært om noen bare hadde tatt tak i disse tingene. Jeg tenker på alle årene jeg har «mistet.» Jeg tenker på alt jeg kunne gjort. Kanskje hadde jeg studert nå, kanskje hadde jeg hatt en utdannelse. Kanskje hadde jeg vært fri for NAV-stønaden. Kanskje hadde jeg reist. Kanskje hadde jeg opplevd verden. Kanskje, kanskje, kanskje.

Det nytter ikke å drømme. Gjort er gjort og spist er spist. Men tenk om … Tenk om bare noen hadde tatt symptomene mine seriøst. Tenk på alle arrene jeg kanskje hadde sluppet å ha, både fysisk og i sjela. Tenk, tenk, tenk. Nei, det nytter ikke å drømme. Ungdomstida mi er tatt fra meg. Jeg hadde selvsagt gode dager i ungdommen og, men all smerten, den kunne jeg vært for uten. Og jeg sier ikke det hadde vært perfekt om noen tok tak. Men kanskje hadde livet vært litt lettere. I sjette-sjuende klasse begynte jeg på BUP. Det er over ti år siden. Ti år med dritt. Selvsagt har det vært gode behandlere og inni bildet, de kan du lese om her.

Nei, det nytter ikke å drømme, og det nytter ikke å bli bitter, men bare tenk om noen hadde tatt tak i noe for lenge lenge siden …