Av og til drømmer jeg …

Av og til drømmer jeg om hvordan livet kunne vært. Hvordan det kunne vært hvis jeg bare hadde fått hjelp litt tidligere, hvis behandlerene på BUP hadde tatt meg litt mer seriøst. Hvis de hadde trodd på meg da jeg sa jeg så skygger, hvis de hadde tatt det alvorlig, hvis jeg hadde fått hjelp til å face disse skyggene, hvis jeg ikke bare hadde blitt mer og mer redd dem. Hvis noen hadde hjulpet meg da jeg fortalte om de døde menneskene i trappa og spøkelsene på skolegården. Hvis noen hadde tatt tak i stemmene i hodet mitt før de fikk ødelagt meg så mye som de gjorde.

Av og til drømmer jeg om hvordan livet kunne vært om noen bare hadde tatt tak i disse tingene. Jeg tenker på alle årene jeg har «mistet.» Jeg tenker på alt jeg kunne gjort. Kanskje hadde jeg studert nå, kanskje hadde jeg hatt en utdannelse. Kanskje hadde jeg vært fri for NAV-stønaden. Kanskje hadde jeg reist. Kanskje hadde jeg opplevd verden. Kanskje, kanskje, kanskje.

Det nytter ikke å drømme. Gjort er gjort og spist er spist. Men tenk om … Tenk om bare noen hadde tatt symptomene mine seriøst. Tenk på alle arrene jeg kanskje hadde sluppet å ha, både fysisk og i sjela. Tenk, tenk, tenk. Nei, det nytter ikke å drømme. Ungdomstida mi er tatt fra meg. Jeg hadde selvsagt gode dager i ungdommen og, men all smerten, den kunne jeg vært for uten. Og jeg sier ikke det hadde vært perfekt om noen tok tak. Men kanskje hadde livet vært litt lettere. I sjette-sjuende klasse begynte jeg på BUP. Det er over ti år siden. Ti år med dritt. Selvsagt har det vært gode behandlere og inni bildet, de kan du lese om her.

Nei, det nytter ikke å drømme, og det nytter ikke å bli bitter, men bare tenk om noen hadde tatt tak i noe for lenge lenge siden …

Reklamer

Å sitte på ræva hele dagen og få betalt av NAV

I denne tidens valgkamp har det vært mye snakk om at det er mer lønnsomt å nave enn å jobbe. Det er kanskje sant, men lønnsomt på hvilken måte? Lønnsomt som i penger, ja kanskje. Men lønnsomt i det sosiale, i det kreative, i mestring, i selvfølelse, neppe. Jeg har selv sittet i lang tid på ræva hele dagen og fått betalt av NAV. Det er ikke chill, det er ikke gøy, det er ikke et slikt liv jeg ønsker meg. Men jeg, som alle andre har en grunn til å nave. Min grunn er som mange andre sin, psykisk sykdom, eller psykisk lidelse om du vil. Ett fett for meg. Og det er ekte. Da jeg ble skrevet ut fra sykehuset i ca november 2011 hadde jeg ikke kjangs til å begynne å jobbe. Hadde jeg vært i jobb hadde jeg blitt sykemeldt i et halvt års tid, kanskje et helt et. Men jeg hadde ingen jobb å bli sykemeldt fra. Jeg hadde nettopp slutta på studiene, pga jeg ble syk. Jeg gikk noen måneder uten noen inntekt fra noenssteds før jeg havna i NAV-systemet. Det var vanskelig med ei leie å betale, men det gikk. Men det hadde ikke gått nå. Eller det hadde jo gått om vi hadde solgt huset eller levd på havregraut. Men det er jeg evig takknemlig for at vi slipper.

Men over til det å sitte på ræva hele dagen og få betalt av NAV. Ja, jeg satt mye på ræva, eller rettere sagt jeg lå i senga store deler av dagen. På en god dag stod jeg opp for å lage middag til mannen min når han kom hjem. Jeg hadde jo ingen grunn til å stå opp. Livet mitt var tomt og meningsløst. Så, byttet jeg NAV-kontor, til der jeg hadde flytta og møtte en fantstisk saksbehandler. Hun gav meg tid til å bli friskere. Hun hastet meg ikke ut i noe jobb. Ikke at den forgje hadde gjort det heller, men denne så meg. Brydde seg om meg. Og til høsten 2012 bestemt jeg meg for at jeg ville begynne å studere igjen, hvis, og bare hvis jeg fikk støtte av NAV til det. Jeg orket ikke enda mer studielån til ingen nytte. Og som et unntak skulle jeg få det. Heldige meg. De to første årene på bacheloren skulle jeg få støtta. Men etter et halvt år fant jeg ut at jeg ikke orket mer, og måtte slutte skolen. Og da jeg ringte NAV for å fortelle dette var det ikke snakk om å at fra meg AAPen eller noe. Det var full forståelse, og tilbud om å starte i jobbtrening. Noe jeg takket ja til. Og det er det beste som har hendt meg på den fronten i livet. Jeg sitter ikke lengre på ræva hele dagen og får betalt av NAV. Nei, jeg har ikke en ordnetlig jobb, enda. Men jeg gjør i alle fall noe nyttig. Jeg vet at arbeidsstedet hvor jeg jobber sikkert hadde klart seg helt fint uten meg, men jeg vet og at det gjør det litt lettere med meg. Jeg gjør en jobb, jeg blir satt pris på, jeg er flink. Det er mitt friminutt, mitt fristed.

Men de dagene jeg bare satt på ræva, ja da satt jeg ikke bare på ræva. Jeg hadde det vondt. Jeg jobbet med meg selv, i den grad jeg fikk jobbe med meg selv med tanke på hva slags behandling jeg fikk. Jeg ble et friskere menneske. Et menneske som sakte med sikkert jobber seg framover mot å gjøre noe nyttig i dette samfunnet. Å få en ordentlig jobb. Og betale skatt for de pengene jeg tjener. For er det noe jeg vil mer enn gjerne er det å gi tilbake til de som trenger det, slik jeg er en som trenger det nå.

Så ikke kom her å si at det er chill og digg å bare sitte ræva hele dagen og få betalt av NAV. Det er faktisk en jobb det og for mange. For å ikke snakke om hvilken jobb det er å få det man har rett på av NAV.

Friminutt

På barneskolen husker jeg jeg hatet friminuttene, det betydde bare for meg å stå alene og være ensom. Jeg likte mye bedre å lære, men da jeg kom på videregående var det motsatt. Både fordi jeg hadde fått venner å være med i friminuttene, og fordi sykdommen hadde gjort ny læring vanskelig.

Nå, nå har jeg ingen skole og få friminutt fra, men jeg har likevel friminutt. Friminutt fra sykdommen, friminutt fra angsten, depresjonen og alt det vonde, og det kalles jobb. Det er jo ingen ordentlig jobb og jeg får jo ikke betalt, men det er likevel for meg en jobb. Og et friminutt. Det er herlig. I dag hadde vi møte, eller møte og møte, vi samlets, meg, sjefen min og kontakten min i AmB. Og jeg fikk sagt hvordan jeg følte det, og det gledet de andre. Og det gledet meg. Jeg stråler når jeg er på jobb. Selvsagt er ikke alt like moro, men jeg liker det. Jeg får fri! jeg får et friminutt fra alt det dumme.

Å medisinere bort problemene

Jeg er veldig glad for at det finnes medisiner. Jeg er veldig glad for at jeg har god nytte av medisiner. Jeg er evig takknemlig til Gud for Abilify som har gjort livet mitt MYE enklere å leve. Faktisk så har det gjort livet mitt helt anderledes. Jeg kan leve «normalt.» Jeg har fått med arbeidspraksis gjennom NAV, det hadde jeg aldri klart uten Abilify. Og nå vet jeg at det er forskjell på oss mennesker, og at medisiner funker forskjellig på forskjellige folk. Men for meg funker Abilify som en drøm! 

Men, det jeg ikke liker med medisiner er at av og til kan det virke som at psykiatrien mener det kan fikse all verdens problemer!  Jeg sliter til tider med depresjoner, og derfor vil legen min at jeg skal gå på lamictal, og det gjør jeg nå, og det er greit nok. Men jeg er SUR fordi spy-kiatrien bare vil medisinere den vekk og ikke vil gi meg noe form for annen behandling. Jeg VET at noen av mine depresjoner er situasjonsbetinget. Hendelser som gjør at jeg ikke klarer å mestre hverdagen. Hadde noen hjulpet meg og takle disse hadde jeg kanskje sluppet så «mye» medisiner. Jeg har vært i kognetiv terapi-gruppe, og de anbefalte meg å fortsette med kognetiv terapi alene med en behandler, og det tror jeg også kunne hjelpe. 

Jeg høres kanskje egoistisk ut. Jeg høres kanskje ut som en hypokonder. Du syns kanskje jeg er kravstor. MEN JEG VIL HA TERAPI! Jeg vil ha noe annet enn medikamentell behandling. Jeg vil leve en så normalt liv som munlig. Er det for mye å be om?

Er det dette de kaller depresjon?

Jeg har det bra. Jeg er ute i det fri. Jeg har fått meg jobbpraksis gjennom NAV. Jeg er med gode venner. Jeg tror på en god Gud. Jeg har så mye godt. Men likevel, likevel ønsker jeg å skade meg selv. Likevel ønsker jeg å dø. Likevel vil jeg gråte. Likevel gråter jeg. Likevel, likevel, likevel. Likevel er jeg så trist. Er det dette de kaller depresjon? Si meg, er det dette de kaller depresjon, jeg er desperat.

Og jeg er fortsatt ingenting!

I dag er dagen jeg har gått og grudd meg til i over et halvt år. Dagen der mine kjære tidligere medstudenter er ferdig utdanna. Mens jeg, jeg er fortsatt ingenting. En mottaker av arbeidsavklaringspenger som det står så fint på mine sider på NAV.no. En pause i livet. Det var det som plutselig hendte. Jeg måtte ta en pause i livet, og gjør så vondt. Jeg angrer! Jeg skulle ønske jeg hadde fortsatt. Koste hva det koste ville. I dag er jeg sint på han som overtalte meg til å slutte. Han som fikk meg til å innse at jeg var for syk, at det ikke var noe for meg. I dag er jeg sjalu på alle de som kan skrive en status om hvor flott det er å ha bestått bacheloren. Alle de som kan kalle seg ferdigutdanna. De som snart får autorasjon i posten. De som skal ut å feire. De som skal feste og ha det gøy. Mens jeg er fortsatt ingenting, og det gjør vondt!