Av og til drømmer jeg …

Av og til drømmer jeg om hvordan livet kunne vært. Hvordan det kunne vært hvis jeg bare hadde fått hjelp litt tidligere, hvis behandlerene på BUP hadde tatt meg litt mer seriøst. Hvis de hadde trodd på meg da jeg sa jeg så skygger, hvis de hadde tatt det alvorlig, hvis jeg hadde fått hjelp til å face disse skyggene, hvis jeg ikke bare hadde blitt mer og mer redd dem. Hvis noen hadde hjulpet meg da jeg fortalte om de døde menneskene i trappa og spøkelsene på skolegården. Hvis noen hadde tatt tak i stemmene i hodet mitt før de fikk ødelagt meg så mye som de gjorde.

Av og til drømmer jeg om hvordan livet kunne vært om noen bare hadde tatt tak i disse tingene. Jeg tenker på alle årene jeg har «mistet.» Jeg tenker på alt jeg kunne gjort. Kanskje hadde jeg studert nå, kanskje hadde jeg hatt en utdannelse. Kanskje hadde jeg vært fri for NAV-stønaden. Kanskje hadde jeg reist. Kanskje hadde jeg opplevd verden. Kanskje, kanskje, kanskje.

Det nytter ikke å drømme. Gjort er gjort og spist er spist. Men tenk om … Tenk om bare noen hadde tatt symptomene mine seriøst. Tenk på alle arrene jeg kanskje hadde sluppet å ha, både fysisk og i sjela. Tenk, tenk, tenk. Nei, det nytter ikke å drømme. Ungdomstida mi er tatt fra meg. Jeg hadde selvsagt gode dager i ungdommen og, men all smerten, den kunne jeg vært for uten. Og jeg sier ikke det hadde vært perfekt om noen tok tak. Men kanskje hadde livet vært litt lettere. I sjette-sjuende klasse begynte jeg på BUP. Det er over ti år siden. Ti år med dritt. Selvsagt har det vært gode behandlere og inni bildet, de kan du lese om her.

Nei, det nytter ikke å drømme, og det nytter ikke å bli bitter, men bare tenk om noen hadde tatt tak i noe for lenge lenge siden …

Men neida!

Å utfordre angsten. Det var det han sa. Ta tak i de urasjonelle tankene og bruke fornuften.  Men neida. Rømme fra situasjonen, det er meg. Bli sur og lei meg. Gå for meg selv. Takk Gud for selvkontroll sier jeg bare. Hadde jeg ikke eid det vet ikke hva jeg hadde vært nå. Irriterende i ettertid, men i situasjonen visste jeg ikke annen utvei enn å rømme. Et nederlag, ja, men neste gang, neste gang skal jeg klare det. Jeg skal stå på å kjempe!

Første skoledag

Jeg må jo si noe om første skoledag. Det var PAIN! Jeg hatet det. Det gav meg flashbacks om tida i Stavanger. Alle de vonde dagene der. Bråket i audiotoriumet minnet meg om stemmekaos og jeg var nesten nådd maks slitsomhetsgrensa før jeg gikk inn i det. Jeg var så sliten av å grue meg. Og jeg hadde god grunn til å grue meg. Det gikk verre enn jeg hadde forventet! Jeg kjente ingen, og ble heller ikke kjent med noen. Småpratet litt med noen, men følte meg ikke helt hjemme. Og jeg gruer meg sånn til i morgen. Vil dette noen gang blir bedre? Hele dagen i dag har jeg ligget å ville slutte på skolen. Skjønner ikke hvordan jeg skal takle det. Det er så mye lesing, og så mye å sette seg inn i, så mye nytt. Gud hjelpe meg!