Jeg har normale følelser

Jeg har normale følelser, jeg vet det bare ikke selv. Jeg trenger å bli fortalt hva som er normalt og ikke. Jeg er nærmest som en følelsesbaby. Jeg vet ikke forskjellen på rett og galt, normalt og unormalt, friskt og sykt.

Jeg husker en gang for mange, mange år siden så spurte jeg en venninne: «Er det normalt å føle det slik her?» For jeg hadde ikke peiling. Hva er normal glede og hva er normal tristhet? Jeg vet ikke helt enda, men jeg lærer meg det. Steg for steg så finner jeg ut av litt mer av hva som er rett og galt, normalt og unormalt og friskt og sykt.

Men hverken Norge eller Roma var ikke bygd på en dag, det vil ikke min kunnskap om følelser heller være og jeg kommer til å trenge og trenger hjelp til det. Det er ikke lett å vite hva som er normalt når man har vært unormal hele livet.

Så bær med meg om jeg ikke vet hva som er rett eller galt, normalt eller unormalt, friskt eller sykt. Det er ikke med vilje. Det er ikke sykeliggjøring av meg selv. Det er rett og slett mangel på kunnskap.

Reklamer

Alle normale mennesker

Jeg er så misunnelig
så sjalu
på alle disse menneskene
som er såkalt normale
vellykka
gode, flinke, perfekte
Ja, i mine øyne perfekte
Selv om de har dårlige dager
gråter og er lei seg
så ser jeg på dem som perfekte
Vellykka normale menneske
Jeg skulle ønske jeg var deg

Og hun ønsket bare å være normal

Hun ønsket bare å være normal.

Gå på grønne enger uten lenker.

Spise is i skyggen i sommersolens skygge.

Bade i saltvann blant tare og tang.

Å leve et liv på stille enger.

Hun ønsket bare å være normal.

Det var alt det hun ikke fikk gjort

som gjorde mest vondt.

Inne i trange ganger,

i mørke smug,

i skyggen av høye hus.

Det var alt det hun ikke fikk gjort

som gjorde det så vondt

å ikke være normal.