Et drømmested

Jeg skrev et langt brev her om dagen, her kommer utdrag fra det:

Jeg føler at jeg ikke orker mer, jeg vet jo selvsagt at jeg orker mer, men jeg føler det ikke slik, uansett så er jeg alt for pinglete til å gjøre noe alvorlig med livet mitt, dessverre, eller heldigvis, det spørs hvordan man ser på det. Det er svært sjeldent jeg er glad for å ikke ha tatt livet av meg, men det er svært ofte jeg er lei meg for at jeg ikke har gjort det. Det er bare to problem, det ene er at jeg er redd for å mislykkes, det andre er at jeg er redd for å havne i helvete. Jeg vet ikke hvilken av dem som skremmer meg mest.

Så kommer en del der jeg diskuterer hvordan jeg skal ta livet av meg som jeg ikke syns er nødvendig å publisere, etter det kommer slutten, og den er litt mer interessant. 

Av og til så tenker jeg på meg selv som verdens mest oppmerksomhetssyke dritt! For hvis jeg hadde villet noe med disse planene hadde jeg vel bare gjort det og ikke sutra så mye om det. Men tingen er vel kanskje det at jeg vil og ikke vil på samme tidspunkt, og kanskje mest det at jeg vil men at jeg er så redd, så veldig, veldig redd for konsekvensene. Og du har ingen anelse på hvor mye jeg hater meg selv for å tenke disse selvmordstankene, men det er vel bare en flukt, nesten som et drømmested en kan flykte til under vonde ting så er selvmordstankene mine en flukt. Og så lenge det bare er en flukt, så gjør det jo bare veldig vondt og er ganske så ubehagelige. Problemet kommer vel ikke før det blir mer enn tanker og planer, men da er forhåpentligvis ikke problemet mitt lengre.

Et økt behov

Når jeg har det dårlig får jeg et økt behov for å skrive, lire av meg vondheten, få litt fri, la alt det vonde slippe taket en liten stund. Men selv om jeg som oftes får et økt behov for å skrive, betyr ikke det at jeg vet hva jeg skal skrive egentlig.

Av og til lurer jeg på om jeg blogger bare for oppmerksomheten og trøsten si skyld.

I morgen er det tirsdag … Åh, Gud som jeg lengter.
Min facebookstatus nå for tiden. Jeg lengter etter noe bedre, noe som jeg kanskje kan kalle godt, iallefall litt bedre enn slik det er nå. Og i morgen er det tirsdag, jeg håper den dagen blir bedre enn denne.

Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage. Matt 6, 34

Jeg bekymrer meg ikke for morgendagen, jeg bare håper den ikke kommer …

Hvordan har du det?

Skulle ønske noen kunne spørre meg om dette. At noen kunne bry seg. De vet jeg har det vondt. De vet jeg gråter. De ser sårene mine på armene. De ser de døde øynene mine, men de spør ikke. Ingen. Jeg skulle ønske noen spurte, og virkelig ville vite svaret. Jeg skulle ønske jeg hadde noen så snakke med. Noen som kunne bry seg. Jeg er faktisk ute etter oppmerksomhet. Jeg innrømmer det. Jeg trenger oppmerksomhet, alle trenger oppmerksomhet, men enda viktigere, jeg trenger noen å snakke med. Jeg føler meg helt alene med problemene mine, og jeg vet at det hjelper å snakke. Det har jeg erfart, så jeg skulle bare så inderlig ønske at noen ville høre.