Ordene

Det har gått lang ting. Flere måneder. Jeg har ikke skrevet et ord her på bloggen. Jeg har ikke skrevet så mye i det hele tatt. Alt har vært et ork. Å chatte på facebook som jeg kunne gjøre i timevis før i tiden har blitt en mare. Som en pinlig, treg samtale jeg helst vil komme meg ut av. Å trykke liker og tagge venner i dumme bilder på facebook har vært min form for kommunikasjon i hverdagen. Å møte folk. Snakke i telefonen. Ja, egentlig har all form for kommunikasjon har vært et stress. Alt som har med ord å gjøre er vanskelig. Jeg har skrevet det absolutte minstekravet på de siste oppgavene mine på studiet. Eksamensoppgaven leverte jeg aldri inn. Jeg skrev fem setninger, eller var det egentlig bare tre? Enda et halvår bortkasta. Eller, det har absolutt ikke vært et bortkasta halvår. Det har skjedd mye! Både på godt og vondt. Men det skal jeg ikke skrive om nå. Det får bli et eget innlegg dedikert til det. Dette innlegget skal bare handle om ordene. De forbaska ordene. De umulige ordene. De lydløse ordene. De usynlige. De ikke-eksisterende.

Jeg har tidligere skrevet om hvor redd jeg har vært for å miste ordene mine. Den gang var det ikke som nå. Da var ordene der. De kom bare ikke ut. Jeg sliter fortsatt med å finne de rette ordene og å skrive dem rett. Heldigvis ikke i like stor grad nå som da. Det stopper opp av og til når jeg skal skrive ord. Hvordan staver man egentlig absolutt? Jo, jeg vet det begynner med en a, men hva så? Fingrene vil trykke på alle tastene samtidig. Hvilken kommer først? Og er det noen d’er eller n’er i det? Jeg vet ikke. Husker ikke. Tar en liten pause. Setter fingrene mine på pause. Tenker litt. Nullstiller hjernen også går fingrene på nytt. De klarer det igjen. De skriver resten av ordet. b s o l u t t. Jeg kan det jo egentlig. Jeg vet det jo egentlig. Det går bare i stå.

Men nei, det er ikke slik nå. Eller jo, det er jo det, men det er ikke det som er problemet. Det er det at det er ikke kontakt mellom fingrene og hodet. Ikke hjertet og hodet heller. Ingenting er i kontakt med hodet. Det stopper opp. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Jeg tror jeg har mye på hjertet og i hodet. Jeg får bare ikke tak det. Men nå, nå skriver jeg.  Av hjertens lyst. Eller av noe annet. Jeg vet ikke. Det viktigste er vel at jeg skriver? Det er så mye jeg har hatt lyst til å skrive om, men jeg har ikke hatt ord. Jeg har ikke visst hva jeg skal skrive eller hvordan jeg skal skrive det. Men, jeg lever på tross av ordene.

Ordene mine

Ordene mine er det viktigste våpenet jeg har og nå føles det som om de forsvinner. Det blir vanskeligere å snake. Vanskeligere å skrive. Jeg føler meg tom og forlatt. Hva er vel jeg uten dette våpenet? Skriving er min identitet. Iallfall en stor del av den.

Ordene stokker seg, Kommer ut i feil rekkefølge. Av og til kommer de ikke ut en gang eller så kommer de bare som rare lyder. Bokstavene kommer i feil rekkefølge. Noen bokstaver blir byttet ut med andre. Skrivefeilene blir mange.

Jeg er redd, selvsagt er jeg redd. Ordene er jo mitt våpen. Mitt våpen mot verden, sykdom, urettferdighet og føleleser. Mitt våpen mot meg selv og for andre.

Kjære Gud, ikke la noe ta fra meg ordene, det er min måte å kommunisere på. Både skriftlig og muntlig. Jeg trenger dem.

 

Det er dine ord, ikke mine.

Det er dine ord, ikke mine. Det er du som sier dem, ikke jeg. Jeg hadde aldri turd å ta slike ord i min munn. Du sier ord som er nærmest forbudte. Jeg ville aldri sagt dem. De overdramatiserer. De virkeliggjør. De får alt til å føles så ekte. Så kvalmende. Så stort og farlig.

Du sier det ikke var alright. At det var alvorlig. At det ikke var lov. At det var et overtramp. Du kalte det med sine rettmessige ord. Ord jeg ikke klarer skrive en gang. Ord som er for såre. For store. For alvorlige. For ekte. For sanne.

Ordenes kraft

Av og til er alt som skal til for at ting skal bli litt bedre å si ting høyt. Si det til noen man stoler på og liker. Store fjell kan bli til smågrus. Store vonde hemmeligheter kan bli litt mindre vonde hemmeligheter. Av og til er alt det man trenger noen å si det til. Det er derfor det er så viktig at man har noen å si ting til. Det er derfor jeg er så takknemlig for jeg har deg.

Hvorfor jeg var redd deg.

Du sa det så ut som jeg hadde vondt. Du sa det så ut som jeg var redd. Og det stemmer. I timene dine hadde jeg skikkelig angst. Jeg var livredd deg etter den gangen du sa jeg var dum. Du kalte meg dum foran hele klassen. Jeg prøvde å holde maska, men det gikk ikke. Jeg vet du fikk dårlig samvittighet etter på, og jeg vet du ofte snakker før du får tenkt deg om. Men jeg vet og at jeg ble kjempe lei meg. Jeg vet jeg hadde en ufattelig dårlig dag fra før av, og at det som hendte bare var dråpen som fikk det til å renne over. Men likevel ble jeg redd, redd for deg. Redd for hva du kunne komme til å si. Jeg hadde virkelig angst i timene dine. Det gjorde fysisk vondt. Jeg skar grimaser og så ut som jeg ble pint. Jeg sa alltid det gikk okei. Men det gjorde ikke det. Jeg hadde rett og slett alltid vondt når du var der.

I dag, når jeg nå møter deg på jobb tenker jeg ikke over det. Jeg var ikke sint på deg etter det egentlig, så det er ikke det at jeg har tilgitt deg som har gjort det bra, for det trengte jeg egentlig aldri, det gikk av seg selv. Men smertene og frykten for å bli kalt dum igjen er vekke, rett og slett fordi vi er i den posisjonen nå at det ikke er logisk at du kaller meg noe slikt.

Jeg håper virkelig at ingen andre elever for oppleve det jeg gikk oppleve. For det gjorde skikkelig vondt. En autoritetsperson som med et uhell misbruker den makten han eller henne er tildelt. Det er uheldig, så til alle lærere der ute, og som tenker på å bli lærere eller er på vei til å bli lærere. Tenk dere om før dere snakker. Ord skader mer enn en tror.

De forsvinner

De forsvinner
Ord etter ord
Bokstav etter bokstav
Snart blir det svart
Snart blir de borte
Skriv nå
Skriv fort
Før alt er borte
Før alt er glemt