Det psykosenære som de sier

94981baecb9d889594af2425e024bedd

Jeg er redd det meste, redd for å lukke øynene, redd for å være alene, redd for vann, redd for å kjøre buss, ja og mer til, egentlig det meste. Og er jeg ikke redd så gjør det vondt. Vondt i ørene. Det suser så mye i dem. Kjennes ut som om de skal sprenge. Vil holde meg for ørene slik at det skal bli stillere, men det bråker like mye uansett. Det kommer utenfra inni ørene mine. Som om sitter en mann med en megafon med klang på der inne. Føles ut som om jeg må kaste opp. Jeg trodde alt skulle bli bedre da jeg hadde fått levere oppgaven jeg har holdt på med den siste tiden, men det gjorde det ikke. Heller tvert imot. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Skriver og skriver for å holde fokuset i denne verden. Vil egentlig bort, vil reise fra alt det vonde, gi meg over. La de spise meg, bruke meg, kaste meg. Jeg orker ikke leve, jeg er for opptatt med å overleve som bildet over sier.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle alt dette. I går da jeg var hos behandleren min og psykologen så ville de først ha meg innlagt, så ville de vente og se hvordan det gikk til i morgen, altså i dag, og i dag så var det «vi sees om en måned, ring hvis det er noe». Selvsagt er det noe. Jeg er jo helt full av noe. De tar jo hele meg! Dreper meg sakte men sikkert på en eller annen måte. Men tør jeg ta kontakt? Jeg håper det. Ting går nemlig ikke så veldig bra. Og jeg er redd.

38485d5d4acc554f5d52003ff98624a5Jeg vil egentlig bare legge meg til å sove, ikke våkne før alt er over, og det vet jeg ikke når er. Kanskje våkne av og til for å kjenne om ting har blitt bedre, og hvis ikke, legge meg til å sove igjen. Få en pause, litt hvile, noe annet enn alt det vonde. Vær så snill, la meg drikke, selvmedisinere og skade til jeg ikke er mer, til jeg sover like lenge som Tornerose, for livet mitt er ikke et vakkert eventyr nettopp nå.

To uker takk

For fire dager siden var jeg hos en lege på legesenteret mitt, ei anna ei enn fastlegen min, men hun var veldig grei. Jeg trengte nemlig et lite avbrekk fra hverdagen og alt slikt. Hun ringte DPS, men innleggssjefen var i en samtale, så hun (legen) skulle ringe meg opp igjen når hun hadde snakka med innleggssjefen. Og det gjorde hun og. Jeg kunne komme … OM TO FORBASKA UKER! Jeg vet at det er noe som heter ventetid og alt slikt, men når jeg går til en ukjent lege og ber om hjelp, da trenger jeg det mer her og nå, enn om to uker. Men, så tenker jeg igjen, trenger jeg det egentlig? Nå har jeg overlevd i fire dager av de to ukene. Og det går jo bra. Jeg lever jo … Ja, det gjør veldig vondt. Ja, jeg er veldig redd. Ja, det går veldig ut over min mann. Men, jeg lever jo … Av og til føler jeg at det er ikke snakk om å behandle, det er snakk om å holde i live, og å gjøre minst mulig skade. Av og til skulle jeg ønske jeg ikke var så flink til å bare overleve. Av og til skulle jeg ønske at folk kunne se at jeg har det vondt. Av og til skulle jeg ønske, ja, hva skulle jeg egentlig ønske?