Når man slipper fri fra et helvete …

Da jeg gikk på grunnskolen var jeg ikke spesielt syk, jeg var litt smådeprimert, skada meg selv og så noen skygger rundt forbi. Men det var ingenting for meg i forhold til hvordan det ble senere. Det var stort og vanskelig da, det var det, det ble bare så mye verre dessverre.
Det var først da jeg slutta på ungdomsskolen og flytta for å begynne på videregående at ting balla på seg. Jeg ble sykere, reddere, det ble vanskeligere å komme seg på skolen, å holde rom og kropp rene. Det ble rett og slett vanskeligere å være meg og jeg begynte å dissosiere og få panikkanfall. Det var skummelt både for meg og de rundt meg.

Nå sitter jeg på bussen og tenker på den tida … Og jeg tenker at det er vel ganske naturlig å få en reaksjon etter å ha levd i noe jeg nå i etterkant kan kalle et helvete. Jeg ble sjeldent slått og spytta på, ja egentlig ble jeg sjeldent sett generelt sett. Det var kanskje det som var problemet. Jeg var usynlig. Ensom. Alene. En ingen. Ingenting verdt. Jeg var liksom ikke. Sånn bortsett fra når de trengte meg. Når lekser skulle kopieres eller spørsmål besvares. Men sånn ellers, så var jeg ingen. Men det var vondt og vanskelig selv om jeg aldri ble spytta på eller slått. Og da er det vel ikke rart kroppen reagerer når man endelig blir satt fri! Når skuldrene kan senkes litt og det er trygt å bare være, da kommer alt det vonde, alt hatet, alt elendigheten opp og prøver å ta plassen fra gleden, roen og tryggheten. Når man slipper fri fra helvetet utenfor, da begynner helvete inni en.

Reklamer