Jeg vet fortsatt ikke …

Jeg vet fortsatt ikke hvem jeg er, men jeg vet hva jeg føler meg som. En mislykka dritt. Det er det jeg føler meg som. En skikkelig mislykka liten dritt som ikke fortjener en dritt. En liten, liten stygg, stygg dritt! Jeg vet vel egentlig at jeg ikke er det, men jeg føler det så sterkt. Jeg føler meg mislykka og slem. Verdiløs og bortkasta.

Jeg vet kanskje ikke helt hvem jeg er, men jeg vet hva jeg vil. Jeg vet hva jeg trenger. En liten pause-knapp som jeg kan trykke på. Sette livet litt på pause. En time-out. Ett eller annet som kan døyve smerten med å være i live litt.

Jeg vet kanskje ikke helt hvem jeg er, men jeg vet hvem jeg ikke vil være, og det er meg …

Vær så snill. Hjelp meg.

Eg ser deg.

Det kunne gått så galt, men det gjorde det ikke. I går hadde jeg tenk å ta en liten overdose, kanskje ikke nok til at jeg hadde dødd, men jeg hadde fått en pause. Jeg prøvde å snakke med personalet, men det funka liksom ikke. Jeg begynte å miste meg selv da vi avslutta den hyggelig praten vår. Jeg orka rett og slett ikke være meg lengre. Jeg gikk i dusjen og da jeg kom ut av dusjen leste jeg to meldinger jeg hadde fått. To gode, oppmuntrende, fine meldinger fra to personer jeg ikke har snakka med på en stund og der og da kjente jeg bare Gud si til meg: Eg ser deg. Eg er der. Eg holde deg med mi fasta, trygge hånd. Jeg tok ikke alle tablettene da. Jeg tok bare en. Det var så godt.

Jeg vil ingenting

I forgårs skrev jeg følgende notat på telefonen:IMG_2207

Og i går ble jeg minnet på det igjen da jeg leste innlegget til anonym94e; Jeg vil gi litt faen. Og det var nesten litt som anonym94e tok ordene ut av munnen min. For jeg er så forbaska lei av alt. Jeg vil bare ligge og råtne. Ligge og ha en pause fra alt som kreves fra meg. Men det er desverre ikke slik det funker. Eller, det er kanksje mulig, men konsekvensene av det må jeg ta selv, og de vet jeg ikke helt om jeg har lyst til å ta egentlig. Derfor flyter jeg bare videre i alt som forventes av meg og blir for hver dag, hver time som går spist litt mer opp innvendig. Fy flate, jeg hater dette livet av og til!

Og jeg er fortsatt ingenting!

I dag er dagen jeg har gått og grudd meg til i over et halvt år. Dagen der mine kjære tidligere medstudenter er ferdig utdanna. Mens jeg, jeg er fortsatt ingenting. En mottaker av arbeidsavklaringspenger som det står så fint på mine sider på NAV.no. En pause i livet. Det var det som plutselig hendte. Jeg måtte ta en pause i livet, og gjør så vondt. Jeg angrer! Jeg skulle ønske jeg hadde fortsatt. Koste hva det koste ville. I dag er jeg sint på han som overtalte meg til å slutte. Han som fikk meg til å innse at jeg var for syk, at det ikke var noe for meg. I dag er jeg sjalu på alle de som kan skrive en status om hvor flott det er å ha bestått bacheloren. Alle de som kan kalle seg ferdigutdanna. De som snart får autorasjon i posten. De som skal ut å feire. De som skal feste og ha det gøy. Mens jeg er fortsatt ingenting, og det gjør vondt!