Hvilken verdi man har.

Det er ikke lett å se hvilken verdi man har i Gud når alle andre tramper ned på den verdien man føler man har. Det er vanskelig å holde fokus på det gode når alt føles så vondt. Det er ikke lett å holde oppe håpet og ikke gi opp når man føler alle andre har gitt en opp. Det er vanskelig å være glad når man føler seg så trist. 

Jeg har prøvd lenge å være positiv, gjøre positive ting, tenke positivt, putte i meg positiv mat, men nå orker jeg bare ikke lengre. Jeg er sliten og lei. Jeg klarer ikke lengre å holde hodet over vannet. Jeg føler jeg drunker i min egen dritt. Jeg tenker onde ting om folk. Jeg tenker onde ting om meg. Jeg føler at jeg er en ond person. Jeg vet jeg er (selv)destruktiv person. Jeg hater livet mitt. Jeg tenker på å avslutte det. Jeg er flau over å si det, men det er min flukt. Det jeg gjør når livet blir for vanskelig, det å tenke på  å avlutte det. Jeg vil ikke si det til noen. Jeg er flau over det. Det skal jo gå bra. Men det gjør det jo ikke. Jeg er og flau over det fordi jeg tørr jo (u)heldigvis aldri gjøre noe med det heller. Jeg er en pingle. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe med et eller annet. Og det kan jeg nok og, jeg vet bare ikke hva eller hvordan. Sutre. Sutre.

I’ll try my best

Av og til er jeg redd for å være for negativ her på bloggen, jeg vil liksom skåne dere lesere, men nå sier jeg i fra, hvis du ikke vil lese noe negativt, så ikke les videre for jeg har ikke noe bedre å komme med nå.

I can’t promise I will be a survivor
I can’t promise I will be a warrior

I really do wanna give up,
but I do not know how.
I’ll try my best

Av og til skriver jeg noen ord, noen ord som liksom skal gjøre livet litt bedre, eller kanskje iallefall lindre smerten litt, et øyeblikk, et lite sekund. Jeg vil jo egentlig heller skrive enn å gjøre andre mer destruktive ting. Så jeg prøver jo nå, gir det et forsøk.

Vet ikke hva jeg skal skrive da, jeg kan skrive om rundstykkedeigen jeg ikke orka å sette til heving, eller spagetti carbonaraen som kattene fikk fordi den smakte så fryktelig. Eller jeg kan skrive at om få timer har jeg vært røykfri i et år. Noe jeg egentlig skulle feire, så kanskje jeg skal lage meg litt kake i en kopp. Men med videre tenking så fant jeg ut at jeg dropper kaken. Jeg har nok med rundstykkene som bare står der.

Egentlig har jeg lyst å skrive noe positivt, men det er ikke alltid så lett å finne når man sitter alene på en lørdagsettermiddag uten noen planer, uten noe livsgnist. Nei, det var vel å ta litt hardt i, men jeg er ræva lei, så lei at jeg ikke en gang orker å være kreativ med strikker som jeg har vært så mye av i det siste. Jeg orker heller ikke se film eller lese, noe jeg burde gjort …

Nå skal jeg reise meg og se etter deigen. Se det, nå står femten rundstykker i ovnen. Håper virkelig de blir vellykka. Jeg har glemt å sjekke hvor lenge de skal stå i, og hvor lenge de har stått i nå. Typisk. Får vel bare se etter etter en stund. Når rundstykkene er ferdig skal jeg kanskje spise et før jeg gjør noe så jeg håper at jeg kan sove en stund.

Og helt til slutt limer jeg inn en sang jeg så gjerne vil synge.