De siste dagene.

Jeg har nødt å skrive. Kjenner jeg er så full. Kjenner en smerte som går ned gjennom brystet mitt som et lyn. Må skrive ned noe, få det ut, bli kvitt det. Kanskje det blir bedre da. På mandag var jeg hos kontakten min i kommunen og fortalte hva som har skjedd den siste tiden. At jeg har sittet med piller i håndet, gått ut for å drikke og skade meg. Hun ble jo selvsagt bekymra, og tenkte at hun måtte ta kontakt med behandleren min på DPS. Og det gjorde hun og. Så jeg fikk en time hos behandleren min dagen etterpå i stedenfor bare en telefonsamtale som var planlagt. Vi snakka som vi vanligvis gjør, og før jeg skulle gå så ville hun avtale en ny time, men det ville ikke jeg. Så ikke noe vits, jeg ville jo bare dø uansett. Hva var da vitsen med å sette opp en ny time? Hun ble bekymra av at jeg ikke ville sette opp en ny time, og syns det var best at jeg ble lagt inn på akuttpsykiatrisk enhet ved sykehuset. Så da reiste meg og mamma inn da. Og jeg kom på plass. Fyren som tok i mot meg virka egentlig ganske sleip, men var grei nok å snakke med mens han ransakte tingene mine. Han fant visst mye medisiner, ledninger og skadelig ting som han tok med seg. En hel pose. Første dagen gikk greit nok fra starten. Hadde ofte tilsyn, noe jeg syns er greit egentlig. Fikk en grei primærkontakt og på ettermiddagen fikk jeg snakke med legen og ha innkomstsamtale.

Det var først da jeg skulle finne noe i toalettveska det begynte å bli problemer. Den sleipe fyren hadde ikke fått med seg alt skadelig, og jeg fant et barberblad liggende midt i øyesynet mitt i toalettveska, og jeg visste hva jeg måtte gjøre, og det var ikke å skade meg, men å si i fra. Og etter en luftetur ute med primæren min fikk jeg henne med inn på rommet slik jeg kunne fortelle henne det. Da begynte trøbbelet. Jeg fikk et slags «anfall» som jeg av og til får. Jeg blir fjern, klarer ikke å kommunisere, blir redd og får ufrivillige bevegelser i beina og den ene armen for det meste. Primæren min takla dette flott, og jeg klarte å kommunisere med henne skriftlig etterhvert og når det endelig hadde roa seg, så gikk vi ut i stua og jeg klarte å fungere normalt og hun fikk det jeg hadde å skade meg på.

Neste dag var lang! Jeg snakka med legene som tilhørte posten, hele tre stykker. En psykiater og to LIS-leger. Det var anstrengende. Og lite matnyttig, men jeg fikk dem til å skrive legeerklæring på fravær på en eksamen jeg hadde den uka og fikk ei sykemelding, så noe godt kom det iallfall ut av det. Denne dagen var bare lang og kjedelig, og veldig, veldig ensom.

Tredje dagen var verre. Dagen gikk fint. Jeg fant en medpasient jeg kunne snakke litt fornuftig med, litt lengre, interessante samtaler enn med de fleste på andre pasientene på avdelinga. Men på kvelden fant jeg ut at det begynte å bli nok å være meg. Og pliktoppfyllende som jeg er så sa jeg i fra til personalet at nå hadde jeg skikkelig vondt og skadetrang. Jeg vurderte å klemme fingrene i døra eller noe slikt, for jeg hadde jo ingenting å skade meg med og dette sa jeg og til han sleipe som var min kontakt den kvelden. Og da, da fikk jeg fotfølge. Eller hale som jeg kaller det. Og det, det er noe av det verste jeg har opplevd. At folk skal være med meg hele tiden. At de reiser seg om jeg reiser meg for å kaste noe i søpla. Å bli fulgt overalt. Følte meg rett og slett som en unge eller kriminell eller noe. Og jeg vet jo at det var for mitt beste, men det var fryktelig likevel. Til slutt var jeg lei av at sleipingen satt i stua og så på meg, så jeg gikk ut for å røyke på verandaen med han i hælene før jeg sa jeg ville legge meg. Og da sa han at de måtte være med meg da og, og det visste jeg jo, men jeg ville fortsatt legge meg. Så kom tiden jeg skulle legge meg, og siden han skulle stå og se på meg hele tiden droppa jeg tissinga, men pussa bare tennene. Og siden han absolutt måtte se på meg det ene sekundet jeg stod i BH mens jeg skifta t-skjorte, så fikk han inn en kvinnelig pleier som heller skulle være halen min, og godt var det. For, dette var den samme dama som var kontakten min første gangen. Og da jeg hadde lagt meg så fikk jeg et nytt anfall. Bare dette fikk jeg i senga så jeg kasta meg rundt og herja noe veldig. Klarte å slå hånda i senga to ganger hardt og, så jeg har et forslått håndledd og. Til slutt gikk det over og kveldsvakta var og over litt etter det. Da kom en mann inn til meg som skulle være min nye hale. Han var veldig hyggelig og lukta mann. Vi fikk prata en del om domino, fallskjermhopping og litt av hvert før den andre nattevakten kom ut og tilbydde meg noe å sove på. Følte litt at de trodde medisiner kan fikse at, spesielt når sleiping sa «Du må ha medisin, det blir bedre da» Han kunne dessverre ikke tilby meg noe som funka så jeg fikk en dose truxal som ikke var nærme den dosen jeg tar til vanlig, sammen med alkohol for å få effekt. Men han ville verken gi meg så høy dose eller alkohol. Men jeg svelgte den lille pillen hans likevel. Men, da jeg fikk imovane slo det meg ut ganske fort og jeg fikk sove. Heldigvis!

Dagen etterpå ble jeg sendt i drosjen til DPS. Det var planen hele tiden, men jeg syns det var litt rart at det var ok å gjøre, når jeg ikke kunne være et sekund alene kvelden før. Jeg hadde like mye selvskadingstrang og var egentlig mer suicidal. Men, ingen spurte meg hva jeg mente om saken, og jeg er ikke den som roper høyest, så slik ble det.

Da jeg kom til DPS syns jeg det var veldig rart med åpne dører og masse selvskadingsutstyr. De på akuttpsyk. hadde jo samla alt i en pose så fint for meg, så det var bare å velge. Nå har jeg vært her på DPS i to dager og jeg har det ikke bra. Jeg gruer meg til dagene som kommer, av grunner jeg velger å ikke dele her og føler meg lite sett og lite forstått. Og uheldigvis for meg så har det vært lite folk jeg føler jeg har kunnet snakke med. Men jeg har klart å komme gjennom tida til nå med minimalt med selvskading og bare et lite minianfall, så jeg kan vel ikke klage.

Så, nå er jeg tom. Nå har jeg skrevet ut hva som har hendt. Nå kan jeg forhåpentligvis legge det fra meg.

Reklamer

Fra hale til hudløs

Tittelen virker kanskje litt rar, men det var slik jeg følte meg da jeg kom til DPS etter en tur på akuttavdelinga der jeg siste kvelden var så heldig å få fotfølge. Fotfølget ble oppheva i ti-elleve-tida på kvelden, og jeg sovna egentlig straks etter at de hadde gått ut av rommet mitt etter å ha blitt sløva på diverse midler. Så, dagen etter, klokka åtte om morgenen skulle jeg ta drosje alene til DPS. Ikke at det var noe problem, problemet var mer å komme til DPS der dørene er opplåste, og alle muligheter for å gjøre hva som helst ligger rett utenfor dørene. Også innenfor dørene, for jeg fikk jo igjen alt de jeg hadde å skade meg med som de tok på akuttenheten. Ingenting endret seg den natta. Jeg er fortsatt like suicidal, har fortsatt like stor skadetrang og nå kan jeg gjøre nettopp hva jeg vil. Så jeg gikk fra å ha en hale bak meg hele tiden, til å bli helt hudløs og å måtte ta ansvar for meg selv. Jeg vet egentlig ikke hva som er verst, å ha hale eller være hudløs, for å ha hale var vondt, ubehagelig, frustrerende, men og veldig trygt. Men å være hudløs er fritt, skummelt og vanskelig. Men jeg må jo klare meg alene, jeg skal jo leve livet ute og ikke inne på en instutisjon. Men likevel, jeg føler meg ikke komfortabel med å være her.

Hjemme!

Nå er jeg hjemme igjen, skal være det helt til neste år, dvs 5. januar. Da skal jeg tilbake for å endre på medisinene igjen. Grugleder meg til det for å være helt ærlig, men forhåpentligvis så kommer jeg ikke til å være like lenge da, for denne gangen har jeg egentlig vært ganske lenge, først tre uker, så to-tre uker til. Men det har vært godt. Jeg har blitt tatt på alvor. Jeg har blitt behandla godt. Jeg har generelt sett hatt det bra midt i alt det vonde. Mine psykosenære opplevelser er nå vekke, og jeg sliter «bare» med den forbanka depresjonen som alltid kommer etterpå, og ofte ellers og da. Det er en smule frustrerende! Jeg vil jo egentlig bare ha det bra!

Ja, jeg er innlagt

Etter mye fram og tilbake, opp og ned, og inn og ut, og til alle kanter så ligger jeg på min femte natt på DPSen. Det var godt, trygt og skremmende å komme inn. Jeg har hatt to tidligere innleggelser på DPS og de var fryktlige. Første gangen var jeg 17 år gammel og det var en mann i stua som ropte at han var Hitler og var ganske vill. Jeg ble redd, naturlig nok. Jeg var ung, uviten og ble kastet ut i noe jeg aldri hadde vært oppi før, og det var absolutt ikke rette stedet for meg. Den andre gangen satt minnene om forgje gang forsatt sterkt i minne, og det skremte meg. Men sammen med min nåværende mann fant vi ut at det var det beste for oss begge, og jeg ble innlagt. Dette gjorde meg veldig psyk. Jeg fikk samme rom som sist. Kanskje det bare lå i veggene. Men stemmene kom kraftig da. Kraftigere enn før jeg ble innlagt, og jeg endte opp med å sove flere netter hjemme enn der, rett og slett fordi det var for vanskelig å være der.

Denne gangen derimot er det godt å være her. Det var skremmende i forkant på grunn av mine tidligere erfaringer, men jeg har det siste året gått jevnlig på dagavdelingen her på DPS. Jeg har lært å stole på de på dagavdelinga og jeg har både spist og snakka med mange av dem på døgnposten. Så det var rett og slett tryggere denne gangen. Det var ikke fullt så utrygt. Og man kan vel og si at det hjelper at det ikke sitter en hylende mann i stua og tror han er Hitler.

I alle fall, på onsdag lovet jeg på tro og ære og ikke ta livet av meg selv før torsdag og vi ordna barnevakt og greier hele kvelden så fikk jeg dra hjem med en mann som kanskje ikke helt forstod alvoret før vi fikk snakket sammen samme kveld, og da, da fant vi, i alle fall jeg, at det beste var innleggelse. Både for meg, han og forholdet vårt. For meg, for at jeg skulle slippe å deale med tankene alene, for han, for at han skulle slippe å bekymre seg, og for at det ikke skulle slite på forholdet vårt.

Så nå har jeg vært innlagt fem netter, og jeg klarer meg bra. Selvsagt, det har ikke bare vært lett. Det har vært regelrett vanskelig noen ganger, men jeg er trygg. Jeg har folk rundt meg jeg kan snakke med. Jeg har folk rundt meg jeg kan se på tv med. Jeg har folk rundt meg jeg kan spille med. Ja, jeg har alltid folk rundt meg. Jeg føler meg trygg, og det er jo det viktigeste.

 

Du fikk henne til å le

Du fikk henne til å le
Du fikk henne til å smile
Slik som ingen andre gjorde
Jeg vet ikke hva som var mellom dere
Men jeg så det var godt
Det gledet meg ikke med det første
Jeg kjente ingen av dere
Men jo mer jeg ble kjent med dere
Jo mer skjønte jeg
At to helt forskjellige sjeler
Med to helt forskjellige problemstillinger
På samme plass, G A L E H U S
Hun var et såra sjel på vei ned
Du var en såra sjel på vei ut
Kunne bety så mye for hverandre
Jeg hørte henne skjelle og banne
FY FAEN I HELVETE og verre gloser enn det
Men jeg så henne også smile og le
Du fikk henne til å le
Du fikk henne til å smile

Takk kjære sykepleier

Kjære sykepleier
Takk for at du holder min hånd
Når alt blir vanskelig og så vondt å forstå
Takk for at du sitter der og ser på meg
Med godhet i ditt blikk
Takk for at du snakker til meg
Med respekt i ordene

Kjære sykepleier
Takk for at du bare er der
Takk for alt det du gjør
Takk for alt du har lært meg
Og takk for den du er

Kjære sykepleier
Det finnes så mange
Som aldri skulle hatt en jobb som sykepleier
Det finnes så mange
Som haster avsted
Det finnes så mange
Som heller sitter på facebook heller enn å være med meg
Men du
Du er ikke som dem
Du er hva en sykepleier skal være

Så takk kjære sykepleier