To dager av gangen.

Natt til onsdag ble jeg lagt inn på psykiatrisk. Var der litt over et døgn før jeg ble overført til DPS. Da var planen at jeg skulle være der i fire dager til mandagen. Så snakka meg med behandleren min og de fant ut at vi kunne forlenge oppholdet med to dager, så ble det onsdag og behandleren min var syk. Jeg fikk snakke om overlegen og hun fant ut at vi skulle la det gå til fredag. I går var jeg hos behandleren min der igjen og da hadde han snakka med overlegen igjen og de hadde blitt enige om at de skulle utsette utskrivelsen til mandag. Jeg tenker, hadde jeg bare fått en uke eller halvanne med en gang istedenfor det jaget om at man skal hjem om to dager hele tiden og at det utskrivelsen blir utsatt hele tiden tror jeg det hadde vært bedre for meg.

Det har vært en god innleggelse det har det. Snakka med en behandler hver dag og blitt tatt på alvor. Men det er slitsomt å aldri vite hva en skal forholde seg til og at jeg føler jeg må forte meg med å bli bedre hele tiden for det funker ikke. Jeg tørr nesten å påstå at hvis de bare hadde gitt meg en uke eller halvanne med en gang hadde jeg hatt det bedre og vært tryggere på å reise hjem fortere.

Og jeg skjønner rett og slett ikke hvorfor jeg får så korte innleggelser. Selvsagt vet jeg at det ikke er ideelt å være innlagt og det er en fare for jeg skal bli for vant med å være på instutisjon. Mange er jo på DPS mye lengre enn fire dager.

I vår da jeg var dårlig kan vi vel kalle meg en skikkelig svingdørspasient. Tror jeg hadde tre innleggelser på en måned eller to. Rett og slett fordi de skrev meg ut for tidlig, hver bidige gang. Og når de ikke skrev meg ut så forlenga de innleggelsen med få dager hver gang. Det skaper en uro og utrygghet inni meg osm iallfall ikke gjør det bedre.

Jeg skjønner at det er venteliste og kan være fullt på avdelinga. Og siden de hele tiden gir meg så korte frister føler jeg de vil ha meg ut på grunn av plassmangel og det gir meg skyldfølelse for å ta opp noen andre sin plass på avdelinga.

Men, nå er jeg iallfall hjemme på perm til i morgen og hvis ikke alt skjærer seg i helga tror jeg jeg fløer meg klar for å dra hjem på mandag. Litt av tryggheten på å dra hjem er nok også fordi vi skal ha ansvargruppemøte på mandag  med alle parter, både NAV, fastlege, DPS-døgn(primærkontakt+behandler), psykiatreren min, kontakten min i psykisk helse i kommunen og min mor og ektemann. Vi blir mange folk, men jeg håper på et bra og oppklarende møte likevel. Jeg håper jeg klarer å ta opp denne problemstillingen med innleggelsene til kontakten min i kommunen slik at vi kan ta det opp på ansvarsgruppemøtet. Det må jo være en grunn til de gjør slik de gjør, jeg ser den bare ikke. 123

Reklamer

Ja, jeg er innlagt

Etter mye fram og tilbake, opp og ned, og inn og ut, og til alle kanter så ligger jeg på min femte natt på DPSen. Det var godt, trygt og skremmende å komme inn. Jeg har hatt to tidligere innleggelser på DPS og de var fryktlige. Første gangen var jeg 17 år gammel og det var en mann i stua som ropte at han var Hitler og var ganske vill. Jeg ble redd, naturlig nok. Jeg var ung, uviten og ble kastet ut i noe jeg aldri hadde vært oppi før, og det var absolutt ikke rette stedet for meg. Den andre gangen satt minnene om forgje gang forsatt sterkt i minne, og det skremte meg. Men sammen med min nåværende mann fant vi ut at det var det beste for oss begge, og jeg ble innlagt. Dette gjorde meg veldig psyk. Jeg fikk samme rom som sist. Kanskje det bare lå i veggene. Men stemmene kom kraftig da. Kraftigere enn før jeg ble innlagt, og jeg endte opp med å sove flere netter hjemme enn der, rett og slett fordi det var for vanskelig å være der.

Denne gangen derimot er det godt å være her. Det var skremmende i forkant på grunn av mine tidligere erfaringer, men jeg har det siste året gått jevnlig på dagavdelingen her på DPS. Jeg har lært å stole på de på dagavdelinga og jeg har både spist og snakka med mange av dem på døgnposten. Så det var rett og slett tryggere denne gangen. Det var ikke fullt så utrygt. Og man kan vel og si at det hjelper at det ikke sitter en hylende mann i stua og tror han er Hitler.

I alle fall, på onsdag lovet jeg på tro og ære og ikke ta livet av meg selv før torsdag og vi ordna barnevakt og greier hele kvelden så fikk jeg dra hjem med en mann som kanskje ikke helt forstod alvoret før vi fikk snakket sammen samme kveld, og da, da fant vi, i alle fall jeg, at det beste var innleggelse. Både for meg, han og forholdet vårt. For meg, for at jeg skulle slippe å deale med tankene alene, for han, for at han skulle slippe å bekymre seg, og for at det ikke skulle slite på forholdet vårt.

Så nå har jeg vært innlagt fem netter, og jeg klarer meg bra. Selvsagt, det har ikke bare vært lett. Det har vært regelrett vanskelig noen ganger, men jeg er trygg. Jeg har folk rundt meg jeg kan snakke med. Jeg har folk rundt meg jeg kan se på tv med. Jeg har folk rundt meg jeg kan spille med. Ja, jeg har alltid folk rundt meg. Jeg føler meg trygg, og det er jo det viktigeste.