Hadde du visst og jeg tord.

Hadde du visst hvor mye de orda du sa betydde hadde du aldri sagt dem. Hadde du visst hva som hadde skjedd hadde du aldri klandra meg. Men for at du skal vite hva som hadde skjedd så måtte jeg ha vært ærlig. Og det var jeg ikke. Jeg er det kanskje nå. Men jeg var det ikke da. Og det er kanskje en av de tingene jeg angrer mest på at jeg ikke har vært ærlig på. Jeg tenker på meg selv når jeg sier jeg skulle ønske jeg var ærlig, men jeg tenker også at det kunne vært bra for andre enn meg at jeg var ærlig.

Jeg angrer på at jeg ikke var ærlig om at jeg var innlagt da jeg gikk på videregående. Jeg ble ofte beskyldt for skulk og latskap. Sannheten er at jeg var syk. Det var sjeldent synlig på meg. Jeg hadde et monster inni meg som vokste og vokste. Jeg hadde monstre rundt meg som var store og skremmende.

Jeg var redd, virkelig redd. Jeg var redd for monstrene, men også for deres reaksjoner. Ja, det var to stykk i klassen som visste det, men jeg skulle ønske jeg forklarte det for hele klassen. Hadde det vært i dag hadde jeg gjort det. Men det er ikke i dag. Det var da og da var jeg feig og redd. Nå kjemper jeg på min måte for åpenhet og rettferdighet. Jeg tør å være personlig. Jeg deler oppturer og nedturer på facebook og instagram på en måte jeg tror kan være oppmuntrende og støttende for andre. Jeg har vært åpen om det i avisen.

Jeg er modigere nå, men jeg skulle likevel ønske jeg torde å være åpen da. Det tror jeg hadde gjort livet mitt mye lettere da jeg gikk på videregående, men jeg tror også det kunne gjort andres liv lettere og. Kanskje det hadde gitt noen andre mot til å ta det steget for å være ærlig, enten med seg selv eller andre. Jeg vet ikke. Jeg kjente ikke alle mine klassekamerater like godt, men jeg vil tro at noen av dem kunne trengt å høre at de ikke var alene.

Så, ja jeg angrer på at jeg var feig, men det har gjort meg enda modigere nå tror jeg. Psykisk helse er ikke noe å kødde med, alle har en! Jeg tror på åpenhet. At folk må tørre å være personlige. Du vet, det er forskjell på å være personlig og privat og hvor den grensen går må man nesten kjenne på selv.

Så folkens, jeg beklager jeg ikke var ærlig da, men jeg er det iallfall nå og jeg vil igjen understreke at alle har en psykisk helse og man kan aldri vite hvordan akkurat din helse er i morgen!

Ordenes kraft

Av og til er alt som skal til for at ting skal bli litt bedre å si ting høyt. Si det til noen man stoler på og liker. Store fjell kan bli til smågrus. Store vonde hemmeligheter kan bli litt mindre vonde hemmeligheter. Av og til er alt det man trenger noen å si det til. Det er derfor det er så viktig at man har noen å si ting til. Det er derfor jeg er så takknemlig for jeg har deg.

To dager av gangen.

Natt til onsdag ble jeg lagt inn på psykiatrisk. Var der litt over et døgn før jeg ble overført til DPS. Da var planen at jeg skulle være der i fire dager til mandagen. Så snakka meg med behandleren min og de fant ut at vi kunne forlenge oppholdet med to dager, så ble det onsdag og behandleren min var syk. Jeg fikk snakke om overlegen og hun fant ut at vi skulle la det gå til fredag. I går var jeg hos behandleren min der igjen og da hadde han snakka med overlegen igjen og de hadde blitt enige om at de skulle utsette utskrivelsen til mandag. Jeg tenker, hadde jeg bare fått en uke eller halvanne med en gang istedenfor det jaget om at man skal hjem om to dager hele tiden og at det utskrivelsen blir utsatt hele tiden tror jeg det hadde vært bedre for meg.

Det har vært en god innleggelse det har det. Snakka med en behandler hver dag og blitt tatt på alvor. Men det er slitsomt å aldri vite hva en skal forholde seg til og at jeg føler jeg må forte meg med å bli bedre hele tiden for det funker ikke. Jeg tørr nesten å påstå at hvis de bare hadde gitt meg en uke eller halvanne med en gang hadde jeg hatt det bedre og vært tryggere på å reise hjem fortere.

Og jeg skjønner rett og slett ikke hvorfor jeg får så korte innleggelser. Selvsagt vet jeg at det ikke er ideelt å være innlagt og det er en fare for jeg skal bli for vant med å være på instutisjon. Mange er jo på DPS mye lengre enn fire dager.

I vår da jeg var dårlig kan vi vel kalle meg en skikkelig svingdørspasient. Tror jeg hadde tre innleggelser på en måned eller to. Rett og slett fordi de skrev meg ut for tidlig, hver bidige gang. Og når de ikke skrev meg ut så forlenga de innleggelsen med få dager hver gang. Det skaper en uro og utrygghet inni meg osm iallfall ikke gjør det bedre.

Jeg skjønner at det er venteliste og kan være fullt på avdelinga. Og siden de hele tiden gir meg så korte frister føler jeg de vil ha meg ut på grunn av plassmangel og det gir meg skyldfølelse for å ta opp noen andre sin plass på avdelinga.

Men, nå er jeg iallfall hjemme på perm til i morgen og hvis ikke alt skjærer seg i helga tror jeg jeg fløer meg klar for å dra hjem på mandag. Litt av tryggheten på å dra hjem er nok også fordi vi skal ha ansvargruppemøte på mandag  med alle parter, både NAV, fastlege, DPS-døgn(primærkontakt+behandler), psykiatreren min, kontakten min i psykisk helse i kommunen og min mor og ektemann. Vi blir mange folk, men jeg håper på et bra og oppklarende møte likevel. Jeg håper jeg klarer å ta opp denne problemstillingen med innleggelsene til kontakten min i kommunen slik at vi kan ta det opp på ansvarsgruppemøtet. Det må jo være en grunn til de gjør slik de gjør, jeg ser den bare ikke. 123

Er det noe annerledes?

Er det noe annerledes med å være psykisk syk? Er det fordi det er følelsene mine det er noe galt med at jeg «bare kan ta meg sammen» eller? Bruke mer tid sammen med Gud og sånt, skal det gjøre meg frisk? Sier du det til en med brukket bein at han skal lese i Bibelen for at beinet skal gro? Jeg tror ikke det. Og jeg er faktisk syk. Det er noe galt med hodet mitt nemlig, jeg har ikke bare en dårlig dag eller noe slikt. Det er faktisk noe galt. Jeg er lei av dem som i beste mening sier at jeg bør bruke mer tid sammen med Gud for å få det bedre, for jeg er faktisk syk. Man blir ikke kvitt forkjølelse med å bruke tid med Gud. Man kan bli helbredet, ja, det er ikke det jeg sier. Jeg sier bare at jeg tror at det ikke fikser alt å bruke mer tid sammen med Gud. Jeg tror det er bra, ja selvsagt gjør jeg det. Men jeg tror ikke at det er det som er problemet mitt egentlig. Jeg tror det er en sykdom, en sykdom man kan bli helbredet av, ja, men ikke noe man bare blir frisk av med å være med Gud. Jeg er faktisk syk, om det er psykisk eller fysisk, ja det er egentlig det samme. Jeg er syk.

Jeg er sjalu på deg

Ja, jeg vet vel egentlig ikke hvem du er. Du er vel egentlig ingen, men jeg innbiller meg at du finnes. Du som får god hjelp. Du som har et støtteapperat rundt deg som fungerer. Du som har et nettverk rundt deg som vet hva de skal gjøre. Du som blir tatt på alvor. Jeg føler det er så mye som mangler i livet mitt. Eller, jeg har det allermeste egentlig, en flott ektemann, en fin mor, en bra menighet, fin jobb, mange venner, noe nære, andre fjerne, men mange nok av begge delene. Ja, flotte, gode dyr har jeg og. Men jeg har vondt og jeg føler ikke at jeg blir tatt på alvor fordi alle disse tingene er på plass liksom. Av og til skulle jeg ønske jeg ikke fungerte så godt som jeg gjør rett og slett fordi jeg tror det hadde vært lettere å få hjelp om jeg ikke gjorde det. Som jeg tidligere har sagt så har jeg det tøft fordi jeg er tøff og jeg lider meg gjennom det fordi det er det jeg er god på. Så ja, jeg sier det rett ut, jeg er sjalu på deg! Du som får hjelp, du som får det du trenger, du som ikke må kjempe for alt, selv om du sikkert og har kjempet og det sikkert bare er meg som ikke klarer å ta meg sammen nok eller noe slikt. Kanskje jeg ikke fortjener hjelp …

Det rette valget?

Jeg har slitt skikkelig med å holde meg i live de siste dagene/ukene. Men jeg har klart det! Alle (fastlegen, AAT og kontakten min i kommunen) har bedt meg nærmest på deres kne om at jeg skal levere fra meg alle medisinene jeg har for å kunne avslutte livet. Men jeg har ikke villet, ikke før i dag. I dag var jeg hos fastlegen og sa at jeg ville gi fra meg dem. Så planen er å levere dem på onsdag før jeg skal inn på DPS. Håper jeg klarer å gjøre det uten å finne på noe dumt. Jeg tror jeg har tatt det rette valget.

Overdrivelse?

Okei, jeg overdreiv kanskje i mitt forgje innlegg da jeg presterte å publisere dette bilde og gav det tittelen meg og behandlerapperatet, men jeg var frustrert og lei meg.  Alle er ikke i mot meg, selvom jeg føler meg litt forlatt da behandleren min syns det er greit at det går over en måned mellom hver gang vi møtes, og kontakten min i psykisk helse skal være borte i en måned. Typisk akkurat nå når jeg trenger henne. Heldigvis har jeg min kjære fastlege igjen da, en som aldri svikter meg. Han gir bare ikke opp. Jeg var hos han i går og da tok vi ørten forskjellige blodprøver til for å finne ut om det vonde er noe fysisk galt med meg. Noe inni meg håper det er noe fysisk som er veldig lett å fikse, ikke noe innvikla tidskrevende som tar hele livet å holde i sjakk. Tenk om jeg bare kunne tatt noen tabletter, en liten kur også var alt godt og vondten var vekke. Tenk hvor himmelsk!

Dønn ærlig: Jeg har vondt!

3561_0011

Jeg har en smerte inni meg. Jeg har det egentlig bra, men jeg har denne smerten. Den sitter i hodet, magen, brystet, armene, beina, ja de fleste plassene. Det gjør vondt. Men jeg har det jo egentlig bra. Det er en smerte jeg vil skade vekk, men jeg vet jo at selvskading ikke er bra, også har jeg det jo egentlig bra, så jeg kan jo ikke gjøre noe.

Jeg trenger noen å snakke med, men jeg har enda ikke rukket å gå innom legekontoret å få en time hos fastlegen, og behandleren min har jeg bare i gruppa, så jeg kan ikke ta det opp med henne, og kontakten min i psykisk helse har jeg slutta å ha timer med. Og jeg føler ikke jeg kan si det til noen, for alle tror jo jeg har det bra, og det har jeg jo egentlig og. Jeg er lykkelig, jeg har bare så vondt, og det er ikke noe godt.

Men til alle dere som virkelig kjenner meg, jeg har det egentlig bra.

Og til alle i hele verden, hva gjør man når man har så vondt utenom å skade seg?