You matter

Det er lov å spørre om hjelp

Du har vært sterk lenge nå. Du har kjempet og kjempet. Hatt det vondt lenge. Det er ikke det at du ikke tror nok som gjør at du sliter. Det er ikke det at du ikke klinger deg fast nok til korset som gjør at du sliter. Det er ikke at du ikke setter ditt håp i Gud at du sliter. Det er ikke slik at Gud bare hjelper dem som tror nok, klinger seg fast til korset nok, setter håpet sitt i Gud nok. Det er ikke slik at Gud er den eneste løsningen. Jeg føler meg nesten ukristen da jeg skrev den siste setningen, men det er sant. Det er lov å spørre om hjelp. Det er lov å spørre mennesker om hjelp, like mye som det er lov å spørre Gud om hjelp.

For, du har vært sterk lenge, du har kjempet og du har hatt det vondt. Ikke få noen til å tro at det er din skyld. Ikke tenk at hadde jeg bare ditt eller hadde jeg bare datt så hadde alt vært så mye bedre. Ikke legg skylden på deg selv. Selvsagt, det er du som kan gjøre jobben. Men, det er lov å spørre om hjelp. Det er selvsagt lurt å be om styrke og mot til å stå i alt fra Gud, men det er også lov å be mennesker om hjelp. Det gjør deg ikke til mindre kristen. Det gjør deg ikke til en dårligere kristen. Vi er her sammen for å hjelpe hverandre. Det er en grunn til at vi er flere. Det er en grunn til vi er skapt til fellesskap. Og den grunnen er blant annet fordi vi skal hjelpe hverandre med å bære hverandre når vi ikke orker det selv.

Ikke vær redd for å be om hjelp, snille deg. Det er lov å være svak. Det er lov å slite. Det er lov å ha dårlige dager. Det er lov å ha dårlige perioder. Ja, det er til og med lov å ha dårlige år. Men, det er et viktig men her, og det er at du er ikke en dårlig person selv om du har det dårlig. Og du er absolutt ikke en dårlig kristen selv om du ber om hjelp fra andre enn Gud. Gud er legen over alle leger. Men vi har likevel evner til å hjelpe hverandre. Det er evner vi har fått fra Gud og enhver god gave kommer fra Gud.

Vær så snill, snille deg, vær ikke redd. Vær ikke redd for hva andre vil tro og tenke om deg. Det viktigste er deg. Du trenger ikke frykte for mennesker for Gud har så stor kjærlighet til deg at han vil deg bare vel, og han vil at du skal ha det bra og det kan bety at du må ta imot hjelp fra andre mennesker og.

Vær så snill, snille deg, be om hjelp.

Jeg blir ikke noe bedre kristen av å gå i kirka

Dette innlegget vet jeg ikke helt hvordan jeg skal formulere, men jeg prøver nå likevel. Jeg snakka med en i går og vi kom inn på dette med at jeg syns det er så innmari vanskelig å gå i kirka. Og han sa noe som for meg gjør det mye lettere å syns at det er vanskelig å gå i kirka. Han sa nemlig det at i kirka så skal de ofte ha en til å tenke (og føle) så mye. Det blir sagt og gjort ting som gjør at en skal tenke over ting. Og det er ikke bra for meg. Jeg trenger ikke tenke og føle mer enn det jeg allerede gjør. Det er et evig kaos i hodet mitt fra før av, jeg trenger ikke flere tanker eller følelser som gjør det hele verre. Og selvsagt er det av og til bra å tenke over ting og kirka gjør ingenting galt når de forkynner som de gjør (som oftes) men jeg trenger ro i hodet mitt. Jeg trenger ikke masse input som forvirrer meg og gjør meg engstelig (tror jeg).

Egentlig var det en lettelse at han sa de ordene som han gjorde. For jeg har følt meg skikkelig fæl som ikke har klarer å være tilstede i kirka når jeg er der, og av og til ikke vil dra dit i det hele tatt. Men, jeg blir ikke noe bedre kristen av å gå i kirka, jeg vil nesten tørre og påstå at jeg blir en «dårligere» kristen av å gå i kirka for mye for jeg får alt dette med Gud oppi halsen for det gjør så vondt å være der. Og det er ikke det Gud har tenkt for mitt liv. Gud har tenkt at det skal være godt å være med han. Så jeg gjør ingenting galt om jeg ikke går i kirka og heller velger å være hjemme en kveld. Det er mitt forhold til Han som teller, ikke hvor mange ganger jeg går i kirka.

Og hvor var du Gud?

Gud, jeg var nede, helt på bunn. Orka ikke mer, var helt fortvila, sikker på at slutten var her, og hvor var du Gud? HVOR VAR DU GUD? Alt jeg så var et par fotspor i sanden, og jeg var sikker på at det var mitt og ikke ditt og at du ikke bar meg. Alt gjorde så vondt, det var heilt forjævlig rett og slett. Alt var svart og jeg ville ikke mer. Og hvor var du Gud? Hvor var du? Jeg følte meg så svikta, så alene. Jeg følte ikke at du bar meg, jeg følte rett og slett ikke at du var tilstede i det heile tatt. Jeg kan ikke huska å ha vært så alene. Og kanskje var det min skyld, for jeg orka hverken å lese i bibelen eller gå i kirka. Alt var bare tungt, men jeg trodde at når ting var sånn, så skulle du komme med din styrkende hånd. Og det virka ikke som du gjorde det. Jeg følte meg helt alene. Men jeg vet, iallfall nå, men kanskje ikke da, at du bar likevel. For du forlater ikke folk. Du drar ikke når ting blir ille. Det er vi som drar fra deg når ting blir ille. For det er vanskelig å tro på en god Gud når livet gjør vondt. Men likevel, så er det så viktig å klora seg med alt det en har til deg. Og nå, når jeg ser tilbake, så ser jeg jo, at du var der. Sendte dine folk med gode klemmer. Engler på jord som bare kom og klemte meg. Det er sånn, jeg ser at du var der. For av og til så er det så vanskelig for meg å se at du klemmer meg, at du rett og slett må senda noen ekte engler for å gjøre jobben din for deg. Takk!

Er det noe annerledes?

Er det noe annerledes med å være psykisk syk? Er det fordi det er følelsene mine det er noe galt med at jeg «bare kan ta meg sammen» eller? Bruke mer tid sammen med Gud og sånt, skal det gjøre meg frisk? Sier du det til en med brukket bein at han skal lese i Bibelen for at beinet skal gro? Jeg tror ikke det. Og jeg er faktisk syk. Det er noe galt med hodet mitt nemlig, jeg har ikke bare en dårlig dag eller noe slikt. Det er faktisk noe galt. Jeg er lei av dem som i beste mening sier at jeg bør bruke mer tid sammen med Gud for å få det bedre, for jeg er faktisk syk. Man blir ikke kvitt forkjølelse med å bruke tid med Gud. Man kan bli helbredet, ja, det er ikke det jeg sier. Jeg sier bare at jeg tror at det ikke fikser alt å bruke mer tid sammen med Gud. Jeg tror det er bra, ja selvsagt gjør jeg det. Men jeg tror ikke at det er det som er problemet mitt egentlig. Jeg tror det er en sykdom, en sykdom man kan bli helbredet av, ja, men ikke noe man bare blir frisk av med å være med Gud. Jeg er faktisk syk, om det er psykisk eller fysisk, ja det er egentlig det samme. Jeg er syk.

You are my future, ’cause You took my past

Jeg var i kirka i går, som jeg så ofte er og det lovsang vi som vi så ofte gjør og jeg begynte å tenke som jeg så ofte gjør. Spesielt under sangen All about You av Planetshakers. Der synger de «You are my future, ’cause You took my past» og alt jeg egentlig skulle ønske var at Han kunne ta framtida mi og. Selv om jeg vet at Han har framtida mi i sin hånd så skulle jeg ønske at han kunne ta vekk hele framtida mi for jeg var så himla lei av alt! Men uansett hvor himla lei var av alt, bestemte jeg meg for å lovsynge han og bare feste blikket på Gud. For jeg vet jo, innerst inne et sted, at det er jo det som funker, men lett, det er det ikke.

Jeg bare spør …

Er jeg en dårligere kristen fordi jeg er psykisk syk og ikke fysisk syk? Er jeg svakere? Dårligere? Mindre verdt? Si meg, er jeg det? For det er egentlig slik jeg føler det. Du er jo syk du og, men det er liksom fysisk, så du kan ikke noe for det, mens jeg, jeg har vel skyld i det selv?

Psykisk syk og kristen

Livet er ikke alltid lett, og av og til er det faktisk veldig vanskelig. Det har jeg opplevd i mange år, på forskjellige måter. Og i den siste tida så er det depresjonen som har plagd meg veldig. Og å leve med psykiske vansker er vanskelig, og å leve med psykiske vansker og å leve med Gud er vanskelig, i alle fall for meg er det det. Ikke fordi det er feil eller synd og være kristen og psykisk syk, men fordi det kompliserer mitt forhold til Gud.

 

Gud skal jo være, og er en god Gud, men hvorfor opplever jeg da så mye vondt. Gud skal jo helbrede, og han helbreder og faktisk (Sal 103,3), men hvorfor blir ikke jeg helbreda? Gud skal jo være, og er trøsteren (2. Kor 1,4), men hvorfor finner jo ikke jeg trøst i Gud? Gud har lova oss håp (Jer 29,11), men hvorfor finner ikke jeg håp i Gud?

 

Jeg har ikke noen gode svar på spørsmålene egentlig. Og svarene mine holder hvertfall ikke mål etter min egen standard, spesielt ikke når jeg er nede og trenger virkelig føler jeg trenger svarene.

 

Men, det er ikke Gud sin skyld at jeg opplever så mye vondt. Gud straffer på ingen måte noe menneske med å sende vonde ting til dem (Rom 10,13). Gud er god selv om jeg har det vondt! Gud helbreder, jeg har selv opplevd å blitt helbreda i ryggen en gang. Det var fantastisk. Jeg tviler ikke et sekund på at Gud kan helbrede. Derimot så tviler jeg på at Gud vil helbrede meg. Kanskje jeg bare er en av dem som aldri blir helbreda, det finnes jo dem og. Eller kanskje Gud bare har en plan med det jeg går gjennom nå, og at helbredelsen kommer når den planen er ferdig og jeg er klar for det. Jeg har faktisk prøvd å være «frisk» en stund, det er noe av det rareste jeg har vært med på. Jeg gikk fra å høre masse stemmer i hodet en dag, til å ikke høre en eneste stemme neste dag. Det var faktisk veldig forvirrende og vondt. Det hadde kanskje ikke vært slikt hvis det var Gud, og ikke medisiner som gjorde meg «frisk», men det har fått meg til, i gode perioder vel og merke, å ikke være så lei meg for at jeg ikke har blitt helbreda egentlig. Men i de tyngste periodene så syns jeg faktisk det er helt fryktelig urettferdig!

 

Er man langt nok nede, finner man ikke trøst i noe, man er for syk til å finne trøsten. Kanskje burde man klare å finne trøst i Gud, det er jo en overnaturlig trøst, ikke vet jeg. Men jeg vet, av erfaring og av å ha lest det, at av og til er man for syk til å finne trøst. Det samme gjelder med håpet. Av og til er man så langt nede, og ting virker så håpløst at man rett og slett ikke klarer å se håpet. Og det er det vondeste jeg har opplevd sykdomsmessig, det å ikke finne håp i Gud. Det har gjennom mine tøffeste perioder vært det eneste som har holdt meg, det at jeg kan finne håp i Gud. Det står jo skrevet i Bibelen, boka jeg tror på at Han har håp for oss (Jer 29,11), men likevel klarer jeg ikke å se det. Det gjør vondt det.

 

Håpet i Gud er ikke noe vi bare har, eller for mange er det nok det. Fordi vi er lært opp til at vi har håp i Gud, og vi derfor da bare setter håpet vårt til Gud uten å tenke over det. Men håpet må plasseres i Gud, og ikke noe annet. Det er en aktiv handling, ikke noe passivt. Så min oppfordring er å sette håpet i Gud, selv uten noe håp, men dette kommer jeg tilbake til litt senere.

 

Er det synd å ha vonde følelser? Nei, Gud skapte oss med følelser. Jesus hadde også følelser, han hadde til og med vonde følelser (Joh 11,35). Han lot seg bare ikke bli grepet av dem. Og det bør vi og prøve å la være å gjøre, men det er ikke en enkel sak. Jesus var perfekt, han klarte det, men vi er «bare» mennesker, og det å ha vonde følelser er ikke synd, det er hva vi gjør med dem som har noe å si.

 

Men er det da feil å være psykisk syk, liksom, er det synd? La meg stille deg et annet spørsmål, er det synd å knekke beinet? Grunnen til du blir syk kan kanskje være synd. Bakgrunnen til du knekker beinet kan være synd. Fyllekjører du moped og kræsjer er det synd. Men selve bruddet er ikke synd. Det samme med å være psykisk syk. Det er ikke synd å være syk. Men grunnen til at du har blitt det kan være synd. Men, svært få har skyld i egen sykdom. Sykdom kommer og går, og det har den alltid gjort siden syndefallet (1. Mos 3,17), og vil alltid komme til å gjøre til fram til den nye jorden og den nye himmelen kommer og.

 

Men hvorfor kompliserer psykisk sykdom livet med Gud? Jo, jeg har nevt det litt allerede. Dette med håpet vet du. Og å miste håpet, håpet og troen på at det kan bli bedre, selv om Gud har sagt at Han er håpets gud (Rom 15,13). Han har også lovet fred, framtid og glede så lenge vi holder oss hos Herren, men når alt dette blir revet bort, og en ikke kan få fred, ikke føler at livet har en framtid verdt å leve, og en er ute av stand til å føle glede. Da syns jeg folk flest burde forstå at det kan komplisere livet med Gud. Og det kompliserer livet med Gud på mange måter.

 

Det kompliserer for eksempel lovsangen for meg. Lovsangen går ut på å prise Gud, gi Gud ære og å love han som det så fint heter. For det første gjør det vondt å loveprise en Gud en føler seg milevis unna på grunn av at løftene hans virker så fjerne og uaktuelle i livet ens. For det andre inneholder ikke lovsang bare lov, det innholder og mye faktakunnskaper om hvordan Gud er. Og, i allefall for meg, gjør det vondt langt inne i hjerterota mi og synge at Gud for eksempel er håpets Gud, at han er løftenes trofaste Gud, hvor stor og nær Han er, når Han føles så fjern og virker så makteløs.

 

Det kompliserer også undervisning og taler. Det gjør vondt å høre på hvor god og flott Gud er, når en ikke føler det. Det blir nesten som med lovsangen. Det kan rett og slett gjøre meg sint og lei meg, men kanskje er de vonde følelsene også lengsel. En lengsel etter Gud og følelsen av hvor godt det er og å være nær Gud.

 

Bønn blir regelrett vanskelig. Hvordan skal jeg kunne be til en Gud som er så fjern. Jeg gjør det. Fordi jeg vet han hører bønn (Sal 4,4), selv når vi ikke tror. Jeg kan fint be for andre, de fortjener det jo! Mine svakheter kan godt gå ut over meg, det er ikke så farlig, men når mine svakheter begynner å gå ut over andre, da blir det urovekkende for meg. Jeg vil ikke at andre skal gå glipp av forbønn, bare fordi jeg ikke har et godt forhold til Gud. Men vanlig, dagligdags bønn bli vanskelig. Å be for maten, om å få en god dag, om Guds beskyttelse, ja, hva er egentlig vitsen? Gud er jo så fjern uansett.

 

Ofte når vi har det vanskelig, når vi blir psykisk syke, skylder vi på djevelen. Men hva om det hverken er Gud eller djvelen sin skyld. Tenk om det bare er sjelen som ikke har fått nok pleie i det siste. Vi kristne er veldig opptatt av hvordan ånden har det. At vi må ha et godt åndelig liv. Og kroppen, Den Hellige Ånds tempel er i alle fall noen flinke til å ta vare. Men sjela derimot. Den tenker vi ikke så mye på til vanlig. Det er først når vi merker at det er noe galt vi kanskje tenker på det, og ikke alltid da heller. Selv har jeg bare hørt forkynnelse om sjelen, og viktigheten av å ta vare på den én gang, og det var veldig nylig. Vi mennesker kan ikke velge å bare være kropp, bare ånd eller bare sjel, vi kan heller ikke velge å bare være to av tingene, vi er alle tre, ånd, sjel og legeme, i den rekkefølgen. Og sjelen trenger akkurat som ånden og kroppen å bli trent og få føde. Uten trening blir man sløv og uten mat blir man avmagret, eller enda verre begynner å spise ting som ikke er bra en.

 

Selv om Gud kan føles fjern og håpet er borte, og så er nesten troen og, så er han der! Selvom man tror at håpet er ute, så henger ankeret fast likevel. Hadde ankeret ikke hengt fast hadde jo båten seilt sin egen sjø. Og ankeret er jo et symbol på håp. Vi er lenka til Jesus uansett, så lenge vi har tatt i mot Han, og Han er den samme uansett hvor i livet vi er. Gud var, er og vil alltid forbli den samme (Jakob 1,17).

 

Og mens vi venter på helbredelse, hva gjør vi da?

1. Sett ditt håp til Gud! Som jeg tidligere sa må Håpet plasseres, og dette er ikke en passiv ting. Det er et aktivt valg, og selvom du ikke føler du har et håp har du det. Ankeret henger jo fortsatt fast.
2. Pris Gud likevel! Syng ut alle disse flotte tingene om Gud, syng om helbredelse, syng om nåde, håp, tro, liv, fred, ja syng alt det gode om Gud. Og syng som om du tror på det. Hev røsten, strekk hendene opp mot himmelen og pris Gud. Syng som om det skulle være sant for deg, og det vil bli sant.
3. Tal Guds ord! Tal Guds ord nettopp som du priser Han, som om du skulle tro på det av hele ditt hjerte, og som om det ikke skulle finnes et spor av tvil.
4. Gå i tro! Be og gå i tro. Gå i tro som om det allerede skulle ha hendt.
5. Se på deg selv med Jesusbriller! Det er mye fokus på å se andre med Jesusbrillene på. Og se på dem slik Jesus ser på dem. Men du må også se på deg selv med Jesusbrillene på. Når man er psykisk syk tærer det ofte på selvbilde og selvfølelsen, men ikke la deg se ned på deg selv. Husk på at du er Guds øyensten (Sak 2,12), et bilde av Han (1. Mos 1,26) og at du i Ham er perfekt.
6. Vær stille! Vær stille og vent på Herren (Sal 37,7). Å jobbe mot å bli frisk er viktig. Man kan ikke bare sitte på rompa og vente på å bli helbredet, man må jobbe for det selv, både med menneskers hjelp, Guds hjelp, og sin egen hjelp. Men det er en tid for alt. Derfor vær stille, og vent på Herren. Ventingen er ikke forgjeves. Styrken vil øke mens vi venter på Herren. Selv om man ikke alltid føler det. Selv om man ikke ser det før år senere. Styrken vil øke mens vi venter.

 

Hope must be placed, God must be praised