Ingen superhelt

Jeg er ingen superhelt. Tro det eller ei. Jeg trenger også hvile. Balansen mellom aktivitet og hvile er viktig. Trekke meg tilbake å bare være meg. Ikke være oversosial. Jeg er ingen superhelt. Heller intet supermenneske. Og, tro det eller ei, jeg trenger også søvn. Kanskje litt ironisk at jeg sitter nå og skriver dette, nå som klokka er nesten halv fire. Men som dere kanskje skjønner skriver jeg dette til meg selv. Ikke for å kunne se tilbake senere eller spare på tankene mine og følelsene mine, men for å gi meg selv streng beskjed om hvordan jeg fungerer her og nå. Det gjelder ikke bare i framtiden, det gjelder også her og nå. Selv om jeg av og til føler meg som et supermenneske, spesielt nå som jeg går inn i min tredje natt uten søvn på fire netter. Det er alt for lite. Jeg vet jo egentlig det. Fornuften min vet det iallfall.

Problemet er bare at jeg ikke alltid hører like mye på fornuften som på følelsene. Følelsene mine vil jeg skal bli enda dårligere enn det jeg er innad. Supermenneske er bare kroppen og det ytre. Inni meg lider jeg. Inni meg har jeg mørke og skumle tanker. Og det er derfor følelsene mine vil skakkjøre meg, for at jeg skal bli ustabil og impulsiv. Så ustabil og impulsiv at fornuften ikke lengre har kontroll. At den bare blir en liten hvisking man ikke kan høre med mindre man lytter veldig, veldig godt etter og når jeg er så dårlig som følelsene mine vil jeg skal bli så hører jeg ikke etter.

Jeg har en avtale med psykologen min er på DPSen jeg er innlagt på at hvis jeg ikke sover på to døgn må jeg ta sovemedisiner for å sove den tredje natta. Dette er jo selvsagt for at jeg ikke skal bli helt ødelagt og skjør. For at jeg ikke skal bli ustabil og impulsiv til jeg skal etter planen skrives ut på mandag.

Jeg vet det er lurt å sove, selvsagt gjør jeg det. Men likevel … Kanskje jeg klarer å holde meg våken på tross av sovemedisinene. Jeg håper og ønsker det. Jeg er destruktiv, ja jeg vet det. Men jeg er så inderlig lei av å ha det vondt. Men, don’t worry, jeg klarer ikke lyve til en sjel. Jeg kommer til å være helt åpen om hva jeg gjør og hvordan jeg har det til folka her på DPS og føler jeg meg ikke klar til å utskrives på mandag så sier jeg det og forhåpentligvis så hører de på meg.

 

Reklamer

Når man satser risikerer man

 

IMG_0056

Når man satser alt
på et kort
risikerer man 
å tape mye

Når man satser
risikerer man

Når man
risikerer

Jeg satsa alt på den nye psykologen min. Det funka ikke …

Å bomme på målet.

Jeg hadde liksom nesten et nyttårsforsett, nesten. Jeg vil ikke kalle det et nyttårsforsett egentlig, for jeg bestemte meg for det før jul, og nyttårsforsett brytes så lett og dette skulle ikke brytes. Det skulle stå evig fast, det skulle vare for evig. Men det gjorde det ikke, jeg bomma på målet, feila, gjorde det jeg ikke skulle gjøre igjen.

Jeg hadde vært hos psykologen og hadde et stort behov for å sove, måtte rett og slett sove. Slippe unna. Slippe å være meg. Og selv om jeg egentlig hadde bestemt meg for å aldri mer tulle med medisinene så gjorde jeg det likevel. Tok litt mer enn det jeg skulle og litt sånt. Men, jeg klarte å la alkoholen ligge heldigvis.

IMG_1730

Nå tror du kanskje at jeg har rota det skikkelig til, men det har jeg egentlig ikke. Jeg har bare bomma på målet, og selv om jeg bommer en gang, trenger jeg egentlig ikke bomme flere ganger. Og jeg har aldri hatt et alvorlig pillemisbrukproblem. Jeg bare har likt å sove. Jeg har bare brukt litt mer enn det jeg har fått forskrevet og av og til blanda diverse ting med alkohol. Jeg har ikke handla på gata eller tatt noe som aldri har blitt forskrevet til meg.

Jeg er litt skuffa  over meg selv, og egentlig litt redd for at det skal bli en vane igjen. Jeg har drevet på med det lenge, men det har aldri vært en vane. Det har vært untaket, i krisetilfeller. Så ble jeg skrevet ut fra DPS en stund før jul og livet gjorde så vondt, men jeg hadde ikke guts til å ta livet av meg, så jeg sløvet meg heller ned på diverse medisiner. Det ble nesten en vane å gjøre det. Og en kveld før jul innså jeg at det hadde gått litt for langt uten å si så mye om det. Men jeg fant iallefall ut at jeg skulle slutte med det, og det trodde jeg jeg hadde gjort og, i to måneder til i dag. Men, jeg får vel bare håpe at det holder litt lengre denne gangen.

Tanker etter en psykologtime

Du sa at selv om jeg var redd så var ikke du det. Takk.

Grønne Drømmer

Jeg kan kjenne på følelsen enda, den er der, som et minne. Det gjør vondt, men det er ikke farlig lengre, det gjør bare vondt. Vi gikk et steg for langt, det skjedde, de kom, jeg ble fanget. Heldigvis var du der, klar og snartenkt. Du reddet meg. Jeg kan stole på deg.

Vis opprinnelig innlegg

Et konstruktivt møte

Som jeg skrev på bildet i forgje innlegg ville jeg ikke ha det møtet, ansvarsgruppemøte altså, men heldigvis så ble det noe av det likevel. Ikke at jeg hadde avlyst det da, jeg var bare litt lei et øyeblikk da jeg skrev det notatet.

Men, det var iallefall et konstruktivt møte, litt langt, men godt. Jeg føler jeg blir tatt på alvor og vi kom til og med fram til noe matnyttig. Eller det vil si at vi tok opp dette komme seg til psykologen-dilemmaet. Det sliter meg rett og slett ut å måtte ta drosje ned til bussterminalen, for så å ta bestillingsruta til der psykologen hører til, for så å ta en alltid forsinka buss til nabokommunen for å så håpe at jeg rekker neste buss tilbake til bussterminalen for så å bli henta av min kjære mann der før vi kjører hjem. Det tar rett og slett for mye energi siden jeg gruer meg så på førhånd at jeg ikke sover natta før og hele dagen fram til drosjen kommer og vi er nede på bussterminalen så gruer jeg meg for å ikke rekke bestillingsruta videre. Så når jeg kommer til psykologen er jeg jo allerede utslitt og får ikke maksimalt ut av timen før jeg begynner å grue meg for bussen tilbake. Hele greieren tar tre og en halv time, bare for en time hos psykologen. Som min kjære mann sa på ansvarsgruppemøte så tar det egentlig et og et halvt døgn for meg å gå til psykologen siden jeg ikke sover natta før og jeg er het utslitt etterpå. Så ejg er veldig glad for at jeg skal få drosje frem og tilbake, det tar faktisk bare en halvtimes tid å kjøre fram emg til psykologen når man ikke må buss gjennom halve regionen.

Ellers så snakka vi litt om hvordan det hadde vært før jul og i jula uten at det ble for detaljert heldigvis.

Uansett, jeg er fornøyd med møtet, selv om jeg var ganske så sliten etterpå. Måtte ligge en liten times tid på sofaen og ikke gjøre noen ting før vi fikk besøk av en herlig liten familie.

Og, jeg er veldig lei av å være syk nå. Sov nesten ingenting i natt på grunn av at jeg var så tett i nesa og det bare rant og rant. Så hvis noen har noen gode tips mot tett nese, sår tung, vondt hals og utslitt hode, så JA TAKK!

 

Status Quo

Det har hendt mye i det siste. Men jeg begynner rett og slett med det beste først: JEG HAR FÅTT BYTTA BEHANDLER! Ja, det fortjener store bokstaver. Jeg har lenge slitt med en fryktelig behandler som jeg har gitt tilnavnet bitcha, rett og slett fordi det må være noe galt med henne. Det er jo nesten synd på henne. For hun er ganske hyggelig sånn på «privaten» eller hva det nå kan kalles når vi prater om andre ting, gjerne sammen med andre, men mens vi er alene og skal snakke behandling så er hun helt på tryne og umulig å snakke med. Har ønsket å bytte lenge, men det har alltid vært en grunn for å ikke få bytte. Sist gang var det at nei, jeg kunne ikke bytte, men jeg kunne få slutte. Men, det har nå snudd. Jeg har nemlig fått en ny behandler, som jeg har hatt litt før og, men som tar meg på alvor, jeg liker og har tillit til. Og jeg er så ekstremt takknemlig for det.

Ellers så har jeg vært innlagt i to uker, kom hjem på mandag. Skulle egentlig bare være fire dager, men de skriver visst ikke ut pasienter med konkrete selvmordsplaner … Og det er jo egentlig godt.

Jeg fikk en primærkontakt som jeg aldri har hatt før eller kjente fra før av. Og jeg gikk inn i relasjonen skikkelig open minded, eller hva man sier på norsk … Iallefall ingen fordommer eller noe, men vi fikk aldri det helt gode relasjonen egentlig. Og hun sa noe til meg som såra skikkelig, kanskje mest fordi det var sant. Hun sa: «Du har jo egentlig ikke blitt noe bedre av å være her» Og, det var jo sant, men jeg hadde iallefall klart å holde koken sånn noenlunde på rett kjøl eller hva man sier. Men, dagen etterpå tenkte jeg på de vonde ordene, og vet dere hva? Det er ikke rart jeg ikke ble noe bedre når jeg ikke fikk noe særlig hjelp? Trodde hun egentlig at alt bare skulle bli bedre av seg selv? Nei, det blir ikke alltid bare bedre av seg selv. Av og til trenger man hjelp til å se løsninger, hjelp til å finne andre mestringsstrategier og å snakke om ting. Men, da er det vel bra at jeg har fått en ny behandler som jeg stoler på og kan snakke med.

Å bli sett på som et menneske

Å bli tatt på alvor, sett på som et menneske og bare føle at behandlingsapperatet ikke alltid er helt ute å kjøre kan være fantastisk godt hvis det er lov å si. Men, det kan være ufattelig slitsomt og så tror ikke jeg skal ta kjangsen på å kjøre selv etter en time hos psykologen på en stund igjen. Selv om jeg hadde en god pause på jakt etter en baker før turen bar ut til butikken og ei venninne så var jeg ganske så sliten på vei hjem. Så note to self: Fiks heller en drosje enn å tenk at det sikkert blir koselig med en tur med mannen når du må kjøre selv!

Men, iallefall. Det var en god opplevelse hos psykologen, som ikke må forveksles med den andre behandleren min som er helt hull i hodet. Har ny time med dem begge to samtidig i slutten av måneden, så det blir nok interessant, og hvis det var noe før det kunne jeg bare ta kontakt. Takk Gud sier jeg bare!