Jeg sa jo at jeg ble litt inspirert av animasjonene på Stemmene i hodet. Jeg er ikke like flink som de proffe folkene som har laget det TV-programmet, men litt kan jeg nå. Så lagde to korte snutter. Den ene er hvordan det føles når jeg blir fanga med stemmene, og den andre er for å vise at de kan være hvor som helst, også i skogen. Kvaliteten falt veldig da jeg lasta de opp på youtube da, men dere overlever nok og skjønner pointet.
Jeg fant en nyttig link på facebook i dag når det kommer til psykose som jeg vil dele med dere. Den er fra psykopp.no og heter elæring psykose https://elaering-psykose.psykopp.no
Er det stemmer eller støy? Er det mine tanker eller stemmer jeg hører? Er alt bare innbildning? Jeg er rett og slett ikke sikker.
Det hele begynte med støy. Kloring i ørene. Øresus. Jeg ble redd. Første kvelden fornekta jeg det. Ville bare ha mye kos fra mannen. Trodde litt kjæling kunne fikse det. Dagen etterpå var det der igjen. Jeg visste at jeg måtte si det til noen så jeg sa det til mannen min på kvelden og dagen etterpå ringte jeg DPS. JEg visste jo at behandleren min ikke var der og det er hun som styrer medisinene mine. Fikk snakka med og forklart for henne i resepsjonen og hun bad meg ringe legekontoret mitt. Der visste jeg jo at fastlegen min ikke var, men jeg fikk snakke med annen lege som måtte snakke med en kollega av seg for han kjente meg jo ikke. De ble enige om å koble inn AAT. Jeg ville jo egentlig ikke det. Jeg ville bare høre at jeg fikk lov å øke medisinene mine, men siden de ikke kjente meg kunne de ikke si at jeg kunne det. Så da AAT endelig ringte meg hadde de snakka med overlegen på døgnavdelinga på DPS og hun hadde sagt at jeg kunne øke Abilifyen selv om de egentlig ikke ville blande seg inn i medisinene mine. Jeg sa at jeg ville øke og vi ble enige om at AAT skulle ringe meg dagen etterpå. Siden jeg ikke fikk økt før dagen etterpå så hadde Abilifyen enda ikke begynt å virke. Hun leste i kriseplanen min der det står at jeg skal ha en lengre innleggelse hvis jeg får psykosesymptomer, men det ville jeg ikke siden jeg skulle feire nyttårsaften med bestevenninnen min og typen hennes. Vi ble enige om at hun skulle ringe meg igjen på mandag og at jeg skulle ta kontakt med legevakta hvis det ble for ille. Det skal ikke skje! Orker ikke en tur til på psykiatrisk for å si det slikt siden DPS her ikke har innleggelser i helgene.
Nå sitter jeg her og er usikker på om alt bare er innbildning. Jeg skulle nesten håpe det, men jeg tror det egentlig ikke. I gårkveld (Det er ofte verst på kveldene) var jeg usikker på om det var støy eller stemmer jeg hørte. Jeg følte iallfall at jeg ikke fortjente mat og burde skade meg. Jeg vet ikke om det er følelser eller mine tanker fordi ejg er vant med å høre at jeg fortjener å skade meg og å ikke spise og sove når jeg hører stemmer eller om det faktisk var stemmene som sa det. Det høres og føleles egentlig ut som om noen hvisker meg i øret, men det er bare støy. Jeg klarer ikke høre helt hva som blir sagt.
Som jeg skrev i forrige innlegg er jeg veldig lei meg for at dette har hendt. Jeg skulle jo være frisk fra dette. Det skulle ikke komme igjen. Jeg ville jo trappe ned enda mer på Abilify. Nå kjenner jeg på en så stor sorg at jeg nesten ikke klarer å glede meg til nyttårsfeiringa som jeg har sett fram til så lenge. Jeg er skikkelig lei meg rett og slett.
I morgen er atter en dag, men ikke en helt vanlig dag da. Det er den første dagen i resten av mitt liv faktisk. Jeg skal nemlig forsøke å trappe ned på antipsykotika medisinen min. Og det, det blir spennende. Jeg gluder (gru-gleder) meg. Jeg håper jo selvsagt at det skal gå bra, men er selvsagt litt redd for at det ikke skal det og. Man vet jo aldri. Men spennende blir det iallfall. Så cross your fingres and say your prayers for dette vil jeg skal gå min vei!
På Facebook har jeg noe som heter «On this day» og det gjør at jeg kan gå tilbake og se hva jeg har gjort på facebook denne datoen her de årene jeg har vært på facebook. Og i dag som de fleste andre dager så gjorde jeg dette, men i dag fant jeg noe som var litt annerledes enn det det pleier å være. Jeg fant en status for fem år siden der det bare stod «Svart på hvitt» og jeg visste med en gang hva det betydde og bladde tilbake i bloggen min til jeg kom til dette blogginnlegget her: Svart på hvitt: psykose. Det handler kort fortalt om hvordan jeg reagerte da jeg fikk høre at jeg sleit med psykoser. Hvordan jeg ikke ville at det skulle være en del av meg, hvordan jeg ikke ville ta hensyn. Nå, fem år senere har jeg valgt å kalle dette innlegget her «Svart på hvitt, og nå litt grått» rett og slett fordi verden ikke er svart på hvit selv om jeg har fått en psykose-diagnose. Selv om jeg visste at det kom den dagen for fem år siden, så var det et sjokk, det var det. Men, nå, fem år senere så er det ikke så ille. Jeg lever et liv jeg er ganske fornøyd med mesteparten av tiden. Ja, jeg har slutte på sykepleiestudiene, to ganger, men vet dere hva? Det er jeg glad for. Jeg har funnet noe mye mer interessant, noe jeg trives med, noe uten like mye press og strev. Ja, kanskje klarer jeg ikke studere på fulltid, for det går sånn akkurat nå på deltid, men jeg jobber og går i behandling og. Pluss at jeg har et rikt sosialt liv. Å få det psykosestemplet var kanskje der og da noe av det verste som har hendt meg, men nå, nå er det ikke så ille. Selvsagt ville jeg vært foruten, selvsagt vil jeg være frisk. Men livet er ikke en dans på blomstrede enger under blå himmel uten en slik diagnose eller stempel heller. Så, dette er faktisk et innlegg som jeg ikke bare skriver for min egen del, men og for andre. Hvis noen der ute skulle få et stempel, eller en diagnose eller noe, og det føles som om verden er over, at det ikke er noe vits å fortsette lengre, at dette er slutten. DET ER IKKE DET! Se, jeg lever enda, fem år senere, og jeg lever et enda bedre og rikere liv enn jeg gjorde da. Du trenger ikke være redd. Og dette gjør jeg iallefall ikke til vanlig, men hvis dette innlegget traff meg, og du føler for det; send meg en mail på eneogalene@gmail.com da.
Jeg har liksom lyst å si noe om hvor vondt jeg har og hvor redd jeg er og hvor dårlig det går. Men, jeg vet ikke hva jeg skal si. Livet går liksom ikke helt min vei. Jeg har enda ikke fått begynt ordnetlig på studiene, derimot har jeg fått lest litt på bilteorien, og det er jo positivt. Ikke at det er så mye som synker inn, men litt er det nå forhåpentligvis. Ligger på en 11 feil cirka på teoritentamen.no. Og det kunne jo vært betraktelig mye verre. Og det var vel det positive i livet mitt. 11 feil på teoritentamen liksom. Så mye har jeg å glede meg over. Nei, nå syns jeg jeg kanskje ble litt for negativ. Men jeg føler det er mye negativt i livet mitt nettopp nå. Hodet er helt blåst. Er ikke noe vits å bry seg om det. Jeg er livredd og får vondt av mange lyder som de fleste ikke tenker over. For eksempel blinklyset på bilen, men også tastelydene på tastaturet på macen min gjør og vondt, og selvfølgelig alle skjærende høye lyder og sånt. Men vanligvis pleier jeg ikke reagere på tastaturet, og det er litt smertefullt å innrømme, men her jeg sitter og skriver kjenner jeg bare hvordan det nærmest eksploderer i ørene mine for hvert tastetrykk. Du tenker kanskje hvorfor jeg gidder å skrive da? Jeg trenger det, jeg må få ut noe før hele meg eksploderer eller noe …
Det hjelper ikke så veldig at det begynner å bli høst heller, tidligere mørke hjelper nemlig ikke når man er redd. Jeg tørr nemlig så vidt se ut vinduene når det er lyst, og da er det jo enda verre når det er mørkt. Det er også skremmende å se langt fram. Okei, jeg vet, det høres rart ut, men når jeg ser rett framover ser jeg Dem. Jeg skjønner ikke hvorfor, men De blir så tydlige da, ja, De, skyggene, stemmene, kall dem hva du vil. Jeg kjenner de ser på meg, kjenner de er nære. Jeg vet ikke om jeg tror på at man kan ense ting som egentlig ikke er der og slikt, liksom spøkelser eller slike ting, men jeg enser Dem. Ser De ikke hele tiden, men kjenner at De er der. Og ja, det er skremmende!
Som du kanskje skjønner er det ikke lett å ha det slik som det er nå. Håper iallefall du skjønner det. Jeg er redd, lei og deprimert, og av og til forbanna! Det at jeg er forbanna er vel egentlig en god ting, de tre andre er ikke. Det hjelper nemlig ikke på humøret og framtidshåpet og ha det slik her. Det er så hemmende. Spesielt det å være så var for lyder. Orker ikke å være så sosial da, hvis flere snakker samtidig er det umulig å holde fokus. Hvis det er høy musikk setter jeg ørepropper i og håper på det beste, men det gjør vondt likevel.
Å ta beslutninger er heller ikke lett. Jeg blir nesten som et lite hjelpeløst barn. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre noe, jeg er redd for å gjøre feil og klarer ikke å bestemme meg for hva jeg skal gjøre. Heldigvis fungerer impulsiteten min, så får jeg en impulsiv tanke så tar jeg vare på deg og prøver å ikke tenke for mye på den. Slik som på mandag da ville jeg ha pizza, så vi handla inn til pizza. Derfor ble det pizza i dag fordi jeg impulsivt hadde lyst på det for to dager siden.
Så det var litt hvordan det går nå. I morgen skal vi ha ansvarsgruppemøte, og det blir nok interessant. Jeg vet ikke helt hva som skal taes opp, men det blir nok veien videre og status nå. Håper bare at jeg ikke føler meg overkjørt og trampa på etter møtet i morgen, for det vet jeg rett og slett ikke hvordan jeg skal takle.
Og da var jeg endelig hjemme igjen. Eller endelig og endelig, var jo bare borte åtte dager, men er lenge nok det syns jeg. Deilig å komme hjem til en seng som ikke knirker sånn og en mann på sida av meg når jeg sover.
Det har vært en utfordrende innleggelse på det punktet at stemmene kom og angrep meg en gang. Jeg var i deres varetekt lenge og jeg var redd. Heldigvis var jeg omslutta av en fantastisk psykolog og noen gode pleiere. Jeg var virkelig redd og det gjorde virkelig vondt.
Stemmene er der enda, men de er ikke så altoppslukende. Da jeg var på DPS turde jeg ikke sove med lyset av blant annet. Det gjør jeg heldigvis her hjemme, ellers hadde jeg nok hatt en litt irritert mann. Men det at han ligger ved siden av meg i senga hjelper på tryggheten rundt det å sove. For søvn, det er livsviktig.
Jeg merker og at når jeg er på DPS sover jeg mye mindre, og det er egentlig litt deilig. Selv om det er plagsomt å våkne i seks-tida på morgenen så er det bedre enn å sove/halvsove til klokka blir ett.
Noe som har skuffet meg, men ikke overraska meg er at jeg ikke er så mye bedre enn da jeg ble lagt inn. Det er ganske skuffende egentlig. Jeg har fått beskjed om å kjenne på det vonde, trosse stemmene og å aktivisere meg. De to førstnevnte er skumle saker å gjøre helt alene syns jeg. Iallefall i begynelsen. Den siste visste jeg jo fra før av at var viktig. Men ikke alltid like lett å få til. Når stemmene er for store og kraftige er det ikke lett å «bare» aktivisere seg. Da er det lettere å gjøre som stemmene sier, selv om jeg egentlig vet at det er en dårlig måte å takle det på. Men de blir jo mer stille når jeg gjør som de sier, så jeg skjønner godt at jeg gjør det, samtidig som jeg vet at de blir mektigere da.
Men nå sitter jeg her like klok og stemmefull som for en halvanne uke siden, eneste forskjellen er at jeg er sint. Sint fordi det ikke hjelper meg noe å være innlagt på DPS. Sint fordi jeg føler at jeg bare er på oppbevaring. Selvsagt er jeg takknemlig for at jeg hadde noen rundt meg som kunne være der når stemmene angrep. Men jeg skulle ønske jeg kunne fått litt hjelp slik jeg takle ting som det hjemme heller enn å bli innlagt. Derfor har meg og min mor bestemt oss for å begynne å kjempe for at jeg skal få noe hjelp som funker. Hvordan vi skal gjøre det vet vi ikke helt enda. Men vi skal nok få det til. Så hvis noen har noen tips til behandlingssteder eller former eller hvordan man går fram, så sier vi tusen takk!
Jeg er redd det meste, redd for å lukke øynene, redd for å være alene, redd for vann, redd for å kjøre buss, ja og mer til, egentlig det meste. Og er jeg ikke redd så gjør det vondt. Vondt i ørene. Det suser så mye i dem. Kjennes ut som om de skal sprenge. Vil holde meg for ørene slik at det skal bli stillere, men det bråker like mye uansett. Det kommer utenfra inni ørene mine. Som om sitter en mann med en megafon med klang på der inne. Føles ut som om jeg må kaste opp. Jeg trodde alt skulle bli bedre da jeg hadde fått levere oppgaven jeg har holdt på med den siste tiden, men det gjorde det ikke. Heller tvert imot. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Skriver og skriver for å holde fokuset i denne verden. Vil egentlig bort, vil reise fra alt det vonde, gi meg over. La de spise meg, bruke meg, kaste meg. Jeg orker ikke leve, jeg er for opptatt med å overleve som bildet over sier.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle alt dette. I går da jeg var hos behandleren min og psykologen så ville de først ha meg innlagt, så ville de vente og se hvordan det gikk til i morgen, altså i dag, og i dag så var det «vi sees om en måned, ring hvis det er noe». Selvsagt er det noe. Jeg er jo helt full av noe. De tar jo hele meg! Dreper meg sakte men sikkert på en eller annen måte. Men tør jeg ta kontakt? Jeg håper det. Ting går nemlig ikke så veldig bra. Og jeg er redd.
Jeg vil egentlig bare legge meg til å sove, ikke våkne før alt er over, og det vet jeg ikke når er. Kanskje våkne av og til for å kjenne om ting har blitt bedre, og hvis ikke, legge meg til å sove igjen. Få en pause, litt hvile, noe annet enn alt det vonde. Vær så snill, la meg drikke, selvmedisinere og skade til jeg ikke er mer, til jeg sover like lenge som Tornerose, for livet mitt er ikke et vakkert eventyr nettopp nå.
Nå er jeg hjemme igjen, skal være det helt til neste år, dvs 5. januar. Da skal jeg tilbake for å endre på medisinene igjen. Grugleder meg til det for å være helt ærlig, men forhåpentligvis så kommer jeg ikke til å være like lenge da, for denne gangen har jeg egentlig vært ganske lenge, først tre uker, så to-tre uker til. Men det har vært godt. Jeg har blitt tatt på alvor. Jeg har blitt behandla godt. Jeg har generelt sett hatt det bra midt i alt det vonde. Mine psykosenære opplevelser er nå vekke, og jeg sliter «bare» med den forbanka depresjonen som alltid kommer etterpå, og ofte ellers og da. Det er en smule frustrerende! Jeg vil jo egentlig bare ha det bra!
Å bli sett, hørt og trodd. Det er fantastisk herlig. Selv om det kanskje ikke alltid er en fryd å snakke om ting, så er det veldig godt å vite at jeg er i trygge hender, at de vil meg godt og at jeg blir tatt på alvor. Jeg er innlagt, igjen! Først var jeg tre uker på DPS, jeg fikk god nok oppfølging, men det hjalp så lite, og etter en uke var det inn igjen med femdøgnsavtalen min, og første gang jeg møter legen så får jeg vite at jeg er overført til vanlig innleggelse, for det er ikke noe vits å sende meg ut og inn hele tiden. De skulle hjelpe meg ordentlig før jeg ble utskrevet. Det var nesten så jeg går gledestårer når jeg hørte det, ikke fordi det er så gøy å være innlagt, men fordi jeg skimtet noe kalt håp. De ville faktisk hjelpe meg, og det har de (legen og psykologen og pleierne) bevist gang på gang. Jeg har hatt samtale med enten legen eller psykologen hver dag omtrent utenom helgene. Jeg har samtaler med pleierine når det trengs. Jeg har fantastiske kontakter som er der for meg, som er vise, omtenksomme og gode. Jeg får faktisk ordentlig hjelp! Og når jeg skriver dette ser jeg faktisk litt håp.
Grønne Drømmer 