Fem om dagen

På mandag var jeg på helsesamtale og da tok vi opp ting som alkohol, tobakk, ernæring og trening.
Mitt forhold til alkohol er ganske lite eksisterende, jeg drikker kanskje en flaske ett eller annet en gang i blant, men det er heldigvis langt fra et problem eller misbruk eller noe.
Tobakk derimot, jeg har nettopp sluttet å røyke, og savner det absolutt ikke, men jeg har begynt å snuse ganske mye, så jeg bruker mer penger på snus enn det jeg noen gang har gjort med røyk, så jeg har veldig lyst å slutte å snuse, så neste gang jeg skal på apoteket så skal jeg kjøpe nikotintyggis og se om det hjelper. Blir sikkert avhengig av det og, men det er bedre det enn snus.
Trening derimot, jeg hater å trene. Det er ikke godt et sted, det er bare stress stress stress, likevel så kom vi fram til at jeg skulle trene tre timer i uka, egentlig tre og en halv som er anbefalt, men vi begynner med tre timer. To timer badminton og en time sykling. Jeg hater det helt seriøst, men jeg klarer det nok.
Det vanskeligste vi kom fram til var å spise fem måltider om dagen, nå spiser jeg gjennomsnittlig to, og det er stor forskjell på to og fem. Men jeg skal nok klare det, det er bare en stor omvending. Som oftes er middag det siste måltidet vi har om dagen, og nå må jeg presse inn to måltider etter det igjen, og det skal holde hardt. Å ha to måltider før middag tror jeg går greit. Det er bare å stå opp og lage mat med en gang jeg våkner, i steden for å vente til klokken tolv med å gjøre det. Helst skal jeg spise en frukt om dagen og, så i dag har jeg spist et knekkebrød og et eple og skal snart spise et knekkebrød og før jeg skal opp å lage middag og kanskje bake noen knekkebrød.
For meg virker det veldig rart og spise mer for å gå ned i vekt, men kroppen går jo i sparemodus når den får så lite mat som den får og sparer på alt det den kan få, så jeg må bare spise på for nå går jeg bare mer og mer opp i vekt. Jeg håper dette virkelig kan hjelpe på vekta og på trettheten jeg hele tiden kjenner.

Hvorfor har jeg det ikke bra?

Ja, hvorfor har jeg det ikke bare bra? Jeg burde jo det. Jeg har jo egentlig ingenting å klage på. Tak over hode, mat i skapet (hat), klær på kroppen. JEG BURDE IKKE KLAGE! Men jeg gjør det likevel. Jeg har det faktisk ikke noe bra inni meg, men jeg klarer ikke å forstå hvorfor, jeg har jo egentlig ikke noe særlig å klage på. Eller har jeg det? Kanskje det rett og slett bare er noe biologisk feil med meg. Kan vi late som det? Late som det ikke er noe galt, noe som har hendt jeg må snakke om, noe jeg har fortrengt eller noe slikt. Kan vi ikke late som det virkelig finnes lykkepiller. Gå til legen få en pille, ja til og med en sprøyte i baken om det trengs for å så være lykkelig. Ikke ha noen stemmer i hode, ikke ha noe angst i kroppen, ikke være lei eller sliten. Bare være lykkelig. Hvorfor er det ikke slik? Det hadde vært så godt å bare være litt lykkelig.

Ja, jeg ligger ikke lengre totalt neddopa på medisiner, stemmene er litt svakere, jeg kjenner de er der og de gjør vondt, men de styrer ikke livet, de gjør bare så veldig veldig vondt. Ønsker å kutte av meg ørene for å slippe å høre hva de sier, men vet at det ikke virker og håper virkelig jeg aldri blir så desperat! Men det gjør så vondt og i tillegg så herjer angsten så i meg. Jeg vet ikke helt hvorfor, vet ikke om det er stemmene som har satt det i gang, eller om det er stemmene som er angsten, eller om det er noe helt annet. Det er i alle fall slitsomt. Skulle jeg valgt selv hadde jeg nok sittet og kjederøykt hele tiden, bare for å tro at det hjelper. Det hjelper ikke. Det er greit nettopp når jeg gjør det, det hjelper bittelitt, jeg har noe å gjøre akkurat der og da, men med en gang røyken er stumpa så er angsten like sterk igjen. Vet ikke hva jeg skal gjøre, kunne det ha hjulpet å skade seg litt? Nei, jeg tror ikke det. Tror det ville vært like ille like etter på det og. Men hva skal jeg gjøre da? Det er det jeg lurer på hele tiden. Det jeg ønsker å gjøre er å stappe meg full av mat, kutte meg opp for å så sovne, men jeg skal ikke gjøre det. Det hjelper ikke. Jeg føler meg bare enda mer crap etter på. Men hva skal jeg gjøre da? Jo, jeg er nok så tapper, så sterk og så flink og frisk at jeg bare lider meg gjennom det. Det går vel over til slutt prøver jeg å tenke, men vil det en gang gjøre det? Jeg er helt ærlig redd for å ha det slik her resten av livet. Men, det går nok over, tenker jeg igjen.

Ja, det går nok over, det har bare ikke gjort det enda, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil rømme, reise bort, være en annen, dra et sted og bare være lykkelig, men jeg kan ikke det, det er ikke slik det funker, jeg må bare lide meg gjennom det, men hvorfor gidder jeg? Hvordan skal jeg takle dette? Vil det en dag bli nok? Kan noen bare komme inn i livet mitt, ta styringa, si hva jeg skal gjøre og gjør livet litt bedre for meg nå? Vær så snill …

Tenk om «lykkepiller» kunne gjøre en lykkelig?