En dialog

Vi sitter med matbordet og jeg forteller henne jeg må snakke med henne.

Jeg har det ikke bra for tiden.

Kommer det tanker da?

Ja.

Tanker om å ta livet av deg?

Ja.

Hun ser på meg. Jeg ser på henne. Vi snakker videre.

På lørdag var jeg på tur ut døra for å finne et høyt sted å hoppe fra. Men mannen min stoppa meg før jeg kom ut døra.

Visste han hva du ville?

Jeg gråt og sprang mot døra.

Hadde dere kranglet?

På en måte …

Vi ser på hverandre. Hun har et hår i øyet og blunker raskt. Hun blunker egentlig alltid raskt.

Denne gangen var jeg på tur ut. Sist gang måtte jeg snakke med noen først, for da ville jeg egentlig ikke.

Vil du nå?

Ja.

Jeg ser ned. Flau.

Lover du meg og fortelle dette til fastlegen i morgen når du skal til ham?

Ja.

For det er han du stoler mest på av alle i behandlingsteamet ditt er det ikke?

Jo.

Vi reiser oss og går. Jeg lever videre som om ingenting har hendt. Hva gjør hun?

Det blir bare med en drøm

Det blir bare med en drøm
Ikke mer, ikke mindre
Målene er for høye,
og jeg er for dårlig til å klare det
Av og til er det bare best å gi opp
Innse at det ikke er noe vits
Slutte før innsatsen blir for stor til at det gjør for vondt å gi seg
Gi seg før alt går på tryne og jeg bommer på målet i all for høy fart

Å kjøre utfor stupet!

med full bevissthet, ja nesten med vilje. Jeg vet det vil komme, eller rettere sagt, jeg tror det kanskje vil komme, eller det kommer nok mest sannsynligvis. Og jeg vet det. Men likevel vil jeg bare fortsette utfor stupet, fordi å bremse, stoppe opp, ta hensyn. Det ligger egentlig ikke min natur. Jeg vil klare alt som alle andre, og om å kjøre utfor stupet er en bivirkning så er jeg villig til å ta den. Jeg står ikke i første gir når resten suser forbi. Jeg vil være med! Jeg klarte det i fjor, og om det så bare var på nære nippen så klarte jeg det i fjor. Og jeg vil klare det i år og, om det så går lengre enn på nære nippen så vil jeg klare det. Jeg vil gjøre som alle andre. Jeg vil bare være helt normal, slippe å ta hensyn, bremse eller stoppe opp. Kunne kjøre frem uten å måtte ta hensyn, uten å tenke på annet enn å klare å fullføre racet.

Angst!

Det er så slitsomt. Det er utmattende. Det er vondt. Det er plagsomt. Det er forstyrrende. Det er ødeleggende. Det er angst. Det ødelegger alt. Det er ikke noe som heter å slappe av. Det er ikke noe som heter rolig. Det er ikke noe som heter avslappende. Det er ikke noe som heter chill. Det er bare vondt. Bare angst. Det er anstrengende og vondt.  Jeg må konsentrere meg for å klare å slappe av.  Det er så slitsomt, så veldig veldig slitsomt, selv om jeg ikke gjør noen ting så er det så veldig veldig slitsomt å ha angsten oppover ørene hele tiden. Så veldig veldig slitsomt.

Det er alt det jeg ikke får gjort som gjør så vondt.

Det er alt det jeg ikke får gjort som gjør så vondt.
Det er det som gjør vondt.
Alt jeg opplever kan jeg overleve.
Men det er det jeg ikke gjør som jeg savner.
Det er å springe barbeint på grønne enger.
Å feste til de sene nattetimer.
Å være fri og frank som enhver annen tenåring.
Å kunne gjøre det jeg vil, når jeg vil.
Å leve et drømme liv uten like.

Det er store drømmer.
Jeg vet, jeg vet.
Det er noe de færreste opplever,
men hvorfor kan ikke jeg være en av dem?
Hvorfor kan ikke jeg leve drømmen?
Jeg vil ikke tenke begrensninger.
Jeg vil ikke tenke konsekvenser.
Jeg vil ikke vite at alt jeg gjør,
gjør jeg på bekostning av noe annet.

Jeg har angst.
Det koster meg mye å gjøre ting som ikke koster noe for de fleste.
Jeg kan bli redd for å ta bussen.
Jeg kan bli redd for å handle i butikken.
Jeg kan bli redd av ingenting.
Jeg kan bli redd i senga mi.
Jeg kan bli redd på kjøkkenet.
Jeg vet ikke hvorfor jeg blir redd.
Det er ingenting som sier at jeg burde bli redd.
Likevel blir jeg det.
Det knytter seg i magen.
Det gjør vondt i brystet.
Alt går rundt for meg.
Jeg er livredd.
Jeg er sikker på at jeg skal dø.
At noe galt skal hende.
Men det gjør ikke det.
Det gjør aldri det.
Det går bra hver eneste gang.
Jeg trenger ikke å være redd.
Men det vet jeg ikke når angsten slår inn.

Gi meg en sjangse

Jeg siterer skuespillet I morgen var jeg alltid en løve med dette sitatet:
Jeg visste det feil og jeg visste det ikke var evig. (om schizofreni-diagnosen)
Er det evig, er det evig? Vil det snart gå over? Er det snart slutt? Går det noen gang over eller er det evig? Jeg vet ikke selv, jeg vet ingenting. Gi meg en prognose, gi meg noe håndfast. Gi meg ett tall, gi meg en prosent. Bare gi meg noe jeg kan gå ut fra. Det trenger ikke å være positivt. Det kan være en av tusen om du vil, bare gi meg noe. Gi meg en av tusen og jeg skal vise deg at jeg er den ene! Gi meg en av en milion og jeg skal vise deg at jeg er den ene. Gi meg et tall, gi meg en sannsynlighet og jeg skal vise at jeg klarer det. Bare gi meg et tall så skal jeg vise hva jeg kan og hvem jeg er. Bare gi meg noe. Hva som helst, noe som viser meg at det ikke varer evig. Gi meg noe som viser at jeg har en kjangs, ja selv om den er en til en million. Ja, bare noe slik jeg kan se at det ikke varer evig. Gi meg noe som gjør at jeg kan si at det ikke varer evig. Noe som gjør at jeg kan bevise at det ikke varer evig, noe som kan bevise at jeg er den ene av en milion.
For jeg tror ikke det nå. Jeg tror ikke det vil gå over. Jeg tror det vil være slik for alltid, ja jeg tror det i min egen fortvilelse. Kan ikke noen si det, si at det aldri vil gå over, at det aldri tar slutt, si jeg ikke vil bli frisk. Si det så jeg har noe jeg kan motbevise. Jeg meg et tall, gi meg en prosent. Jeg er flink med tall, det er det jeg er trygg på. Gi meg noe trygt slik jeg kan overvinne det utrygge og farlig. Gi meg et tall jeg kan motbevise med min stahet. Gi meg noe som sier hvor jeg er, noe som viser hva min virkelighet er. Jeg trenger noe som i det hele tatt kan hjelpe meg. Jeg trenger tall, jeg trenger planer, jeg trenger noe som kan si hvor jeg er, hvem jeg er, hva jeg skal gjøre. Jeg trenger noe håndfast.